Julaften!

Jeg har følt meg som en bortskjemt unge de siste dagene. Først var det jo denne klokken som jeg vant på pulsblogg.no. Jeg forventet meg en enkel modell, men neida, de slo på stortromma og sendte meg den ganske nye Forerunner 610. Som jeg kunne hente på postkontoret to dager etterpå. For en luksus! Jeg har ikke blitt ordentlig kjent med klokka ennå, så mer om den kommer senere, men så langt kan jeg si: Ja! Jeg elsker denne. Den har alle kvalitetene til 305 (de samme funksjonene og noen flere - automatisk, trådløs dataoverføring, vibrasjon, pulsbasert kalorimåling, treningseffektmåling osv.), det fungerer forbausende godt med taktil skjerm, og i tillegg er den jo bare vakker. 

Jeg føler meg utrolig heldig som har fått denne. Den gamle klokka går til en venninne uten gps-klokke - så fortsetter den å gjøre nytte, heldigvis.

Men dette var bare julesokkpresangen - julenissen kom med den største i går. Jeg har lenge, lenge tenkt på å kjøpe ny sykkel. Den forrige investeringen var en DBS Kilimanjaro (hadde ikke alle den?), betalt for konfirmasjonspengene i 1995. De siste årene har jeg karret meg rundt på et rustent vrak fra syttitallet, og det er selvfølgelig ikke så bra for sykkelgleden. Så ny sykkel skulle det bli i år, men jeg har ventet på høstsalget. Fant ut at det måtte bli en hybridmodell, men så lett som mulig, slik at jeg har noe å bruke hvis jeg tilfeldigvis skulle bli så gal at jeg en gang melder meg på triatlon (ingenting forbauser meg lenger). I går fant jeg endelig vidunderet: en Trek 7.6 fx wsd. Vakker som Silkesvarten, 10 kg lett og med tynne, tynne hjul (for meg er dette nesten som en racersykkel).

I dag tok jeg den med på min første - noensinne - treningstur på sykkel. Jeg har aldri hatt noen formening om hvilken puls man har når man sykler. Torfinn påstår at grunnen til at han løper halvmaraton på under 1.30 og maraton under 3.30 med én, maks to (sjelden!) løpeturer i uka, er at han sykler til jobben hver dag. Jeg har alltid bare fnyst av det. Men etter et par kilometer i dag, oppover mot Røa, skjønte jeg at det her ligger et enormt treningspotensiale. Man må altså løpe på seg beinhinnebetennelse for å forstå at det er god trening å sykle! Ganske åpenbart at jeg ikke er den skarpeste kniven i skuffen. Men nå skal i hvert fall grunnformen komme i orden for neste år... Bort med dyrt busskort, her skal det sykles til jobben.

Uansett, i dag sto en totimerstur på planen. Jeg startet klokken ni (elsker stille-klokka-riktig-vei-helgen!) og syklet i retning Sørkedalen. Klokken ti snudde jeg ved Sørkedalen skole. Utrolig behagelig å sykle i fred, og deilig med en lang tur på akkurat under 70 % av makspuls i snitt - det klarer jeg aldri når jeg løper. Tipper at min nye venn og jeg kommer til å finne tonen ganske bra etter hvert!

Vått og grått i Sørkedalen

Liten nedtur og stor drøm

Fort, et nytt blogginnlegg for å skyve det klamme peiskosbildet ned fra førstesiden.

Kroppen er deilig sliten etter en ny TC-økt. I dag feiret vi at nettsiden til Treningscamp har hatt over 100 000 visninger. Gøril og jeg hadde med boller, men folk fikk ikke vite at mine ble til slik:

Caroline har brukt høstferien til å bake boller for Treningscamp (hva har man ellers barn for?); men spiselige ble de, så mor tar gjerne på seg all æren.

Jeg tok det med ro denne gangen også for å ikke irritere leggen unødig - men den var skuffende sutrete. Jeg må la være å gå i den samme fella som ifjor - tro at "neste gang, da går det bra". Det går ikke bedre før jeg lar skaden gro, og det tar mer enn fire dager. Hvis jeg vil komme i form til våren, er jeg nødt til å hoppe i det og ta den forbaskede pausen nå. Derfor har jeg bestemt meg for å gjøre det eneste fornuftige og droppe Lørenskog - og så ta den pausen som trengs for å bygge meg sakte opp igjen. Jeg vet jeg har sagt dette flere ganger siden maraton, men nå er jeg bare nødt til å ta meg i nakken før skaden setter seg seg skikkelig og vårsesongen nærmer seg med stormskritt. Det regner, er surt og kaldt, et perfekt tidspunkt for løpepause. Ta deg sammen, Astrid! 

Men for å holde ut ukesvis uten løping, trenger jeg et stort og motiverende mål for neste år (annet enn selve Hovedmålet, som er å kunne trene skadefritt i hverdagen). Jeg har allerede sagt at jeg skal prøve å løpe en god halvmaraton (etter mine begreper) i Fredrikstad i mars, og delta på den lengste distansen under Oslo Maraton i september. Men jeg trenger ett mål til, og har tenkt en del på hva det skulle være. Jeg har hatt et løp i bakhodet lenge, men har slått det bastant fra meg flere ganger, det kom aldri på tale, fristende eller ei... Men nå har jeg bestemt meg for å gjøre et forsøk likevel. Det dreier seg om intet mindre enn - trommevirvel - Nordmarka Skogsmaraton!

Grunnen til at jeg har nølt så lenge er at denne maratonen er veldig kupert og dermed tyngre enn en vanlig maraton. Dessuten er det jo rimelig folketomt oppi skauen; ikke noe "Lauf Astrid, lauf" hver hundre meter der, nei! Tiden min ville nødvendigvis blitt mye "dårligere" enn på et flatt asfaltmaraton. Men nå har jeg gått en runde med meg selv, og funnet ut at det har liten betydning. Jeg er ikke rask, kommer aldri til å bli det, og tenker at mitt lille bidrag til idretten heller får være å tørre å risikere en (relativt) dårlig tid, en dårlig plassering og med det gjøre smale løp litt mindre smale. Jeg vet at jeg klarer å løpe en maraton i Nordmarka, de 32 km i august ga i hvert fall mersmak. Det får bli mange langturer i området Sognsvann-Kikutstua i løpet av våren...

Selvfølgelig med den forutsetningen at jeg får orden på leggen igjen. Hvis ikke får jeg finne på noe annet hårete - triatlon, f.eks. Jeg er forresten tilbake på Sats-kjøret igjen; mandag hadde jeg første Bodypump-time på et halvt år. Det halve året har ikke forandret så mye - jeg var den svakeste i salen før avbrekket, og er det fortsatt. Men etter en lang høst og vinter med mye alternativ trening skal vi se om jeg ikke klarer å ta inn på syttiåringen med lilla hår - det får være Sats-målet mitt!

Frihelg og vinnerlykke

Det ble ikke noe løpskonkurranse på meg denne helgen, i steden ble det fire dagers fullstendig treningsfri i håp om at det kunne gjøre godt for en irritert legg. Jeg forsøkte å innbille meg at det er minst like så hyggelig å slippe alt styret, slippe å fryse før start, bli sliten, få froskehud av all dusjingen osv. osv. Jeg lagde til og med en liten fotoserie for å dokumentere velstanden:

Mer tid til peiskos...

Mer tid til god mat og vin...

Mer tid til å gå på kafé...

Mer tid til mer god mat...

Men vi skjønner jo alle at dette bare er glansbilder. Peisen var vond å sitte på, Majorstua er ikke et hyggelig sted en lørdag formiddag, og man får bare dårlig samvittighet av å spise og drikke hemningsløst når man ikke får trent etterpå. Jeg prøvde å trøste meg med at jeg sparte 10 kroner i skoslitasje, men det monnet liksom ikke på ibux-gelen som kostet 132,50... Nei, det beste for hele familien hadde nok vært at jeg dro avgårde et par timer både lørdag og søndag for å slite bort litt rastløshet. Det hadde neppe blitt noe pers på meg, men jeg kunne i hvert fall sittet og gumlet boller med røde kinn og godfølelsen etterpå. Neste år er jeg med igjen!

Men om jeg var litt sur etter fire dagers treningsfri i morges, forsvant det fort da jeg fant ut at jeg har vunnet en pulsklokke fra Garmin. Pulsblogg.no har hatt en konkurranse der deltagerne har lastet opp øktene sine, og laget med flest kilometer mellom 15. september og 15. oktober vant konkurransen. Jeg var så heldig å få være på laget til Komfortsona IL, som ikke overraskende gikk av med seieren (ledet an av Mosjonisten som vant den individuelle konkurransen). Dermed vant alle på laget en pakke med energidrikk, gels osv., og to av oss ble altså trukket ut til å vinne en "sportsenhet fra Garmin". Jeg vet ikke hvilken modell det er snakk om, men det vil uansett komme godt med. Ønsker meg en litt penere klokke enn 305, slik at jeg kan bruke den til hverdags også. 

Veldig overraskende - jeg trodde all vinnerlykken min ble brukt opp da jeg fikk være Lucia i andre klasse...

I dag var det endelig tid for å løpe igjen. Jeg traff Siri og Silja på Sjølyst, og så tok vi den vanlige Bygdøyrunden. Heldigvis hadde jeg på hodelykten, for i Kongeskogen var det bekmørkt! Jeg føler meg i god form, pulsen var fin og lav og jeg ble mindre sliten enn jeg tidligere har pleid å bli i den litt kuperte løypa. Men jeg kjente et lite ubehag hele tiden. Det er ikke spesielt vondt, men jeg er litt usikker på om det gradvis vil bli bedre med innleggssålene eller om jeg blir nødt til å ta et par ukers pause. Vi får se - jeg er i hvert fall påmeldt Lørenskog halvmaraton førstkommende lørdag, som en mulig sesongavslutning (hvis jeg ikke holder helt til Jessheim). Er det flere som skal til Lørenskog?

Høstmørket

hitthetrails.wordpress.com

Jeg vet at de fleste av dere begynner å savne sommerkveldene nå - merkelig nok har jeg det ikke på samme måte. Tvert i mot føler jeg meg roligere og lettere til sinns nå som sola ikke varmer så sterkt lenger og det blir stummende mørkt flere timer før jeg legger meg. Jeg har aldri forstått hvorfor jeg opplever det sånn - rettere sagt, jeg har aldri forstått hvorfor ikke alle andre opplever det sånn. Den klare høstluften, stearinslys og fyr i peisen, kontrastene mellom strålende solskinn og øs pøs regnvær er noen av de tingene jeg setter pris på. Det siste preger selvfølgelig joggeturene på denne tiden av året. Lørdag ettermiddag hadde jeg en fin tur på Bygdøy, i god tid etter at siste KK-løper hadde passert. Strålende solskinn men behagelig, frisk luft. I går, derimot, var det grått og fuktig hele dagen, og det var tyngre å komme seg ut (selv om jeg liker høsten blir også min dørstokkmil lengre jo mørkere og kaldere det er). Men jeg trengte en tur ut, jeg trengte endorfinene. Satte kursen mot Frognerparken for en rolig subbetur på grusvei - leggen var ganske vond før turen, men jeg ville teste om sakte tempo og innleggssåler (som jeg har brukt lite de siste månedene pga. tåpelig overmot) kunne gjøre godt. Det gjorde det! Jeg kjente leggen underveis, men har ikke hatt så vondt i dag. Får håpe det er der problemet ligger, så jeg slipper et lengre avbrekk igjen...

Tilbake til høstmørket. Det var uventet mange folk i Frognerparken i skumringstimen. Folk som spilte fotball kan umulig ha sett konturene av ballen, og andre joggere passerte som grå skygger. Fuktigheten gikk umerkelig over til regn, som ble kraftigere og kraftigere. Etter to runder satte jeg kursen hjemover langs elven som renner ned mot Skøyen. Nick Caves Red right hand på øret og omgivelser som klippet ut fra X-files - jeg satte opp farten og var glad jeg var på vei tilbake. Men det var samtidig så godt å løpe i regnet, kliss klass, anpusten, varm innvendig. Og komme hjem til en lang dusj og nydelig middag!

Flere mørke turer skal det bli framover, så i dag kjøpte jeg omsider noe jeg har ønsket meg lenge: hodelykt. Det blir kjekt på Treningscamp, og kanskje får jeg lokket med meg noen på en kveldstur i Kongeskogen også...? Jeg har fått meg en liten rød lampe for å sees i trafikken, og refleksvesten er selvsagt obligatorisk nå. Så hvis leggen bare tilgir at jeg har vært litt slurvete med sålene, blir det forhåpentligvis mange, mange kilometer i høst!

Portvin og spinat

En god venninne syntes synd på meg etter Fredrikstadmarka rundt, og mente åpenbart at jeg burde fått dette å styrke meg på ved målgang:

(Jammen godt de ikke serverte det underveis!)

Dette ser jo både godt & gøy ut, men jeg får vel heller anbefale å ta en titt på dette blogginnlegget av Silja, eller denne artikkelen som Torfinn tipset meg om, for mer fornuftige drikkeråd.

Heldigvis har jeg enn sunn lidenskap i tillegg til portvinen, og det er spinat. Jeg fatter ikke hvorfor spinat liksom skal smake så vondt - det er jo nydelig. I tillegg sies det at det er sunt. (Store overarmer, derimot, det får man definitivt ikke.) Favoritten min er spinat- og rødbetsalat, som jeg sikkert nevnte i tide og utide ifjor også, men her kommer det igjen. Jeg skyller en pose fersk spinat - fjerner ikke stilkene, men det er vel en smakssak - og blander med oppskårede terninger av kokte rødbeter. Deretter lager jeg en vinaigrettsaus, som er hemmeligheten bak enhver god salat. Litt dijon-sennep, en skje rødvinseddik og tre skjeer olivenolje, litt salt og pepper, blandes godt, og så har jeg oppi hakket sjalottløk. Så hakker jeg litt valnøtter, og blander alt i salaten. Hvis det er hovedretten, har jeg gjerne oppi kikerter også for å få litt mer næring.

Ekstravagant variant med andebrystskiver. Nam!

Gratenger er også en lur og enkel måte å få masse grønnsaker i maten. For noen dager siden improviserte jeg en veldig enkel form for vegetarlasagne: jeg la lagvis tomatsaus, spinat (fersk), squash (i terninger), perletomater og lasagneplater i en ildfast form, og hadde litt ost på toppen.

Knærne er fortsatt blå og ømme, men de plager meg mindre enn høyre legg. Den er fryktelig stiv og støl, som den har vært i to uker, jeg skjønner ikke helt hva som har skjedd. Tirsdag og onsdag trente jeg henholdsvis ellipse og spinning, men jeg kunne visst like gjerne løpt, for det gjør fortsatt like vondt. Men jeg har bestemt meg for å ikke ta på meg joggeskoene før det kjennes bra igjen. Det holder hardt, i dette flotte høstværet... Men når det er så ubehagelig at jeg gruer meg for å gå til bussen, da skjønner selv jeg at en løpetur ikke er det lureste.

Fredrikstadmarka rundt 2011

Tryning, frysing, grining. Krøpling. Dette blir et skikkelig sutreinnlegg, til glede for alle som synes det har blitt for mye positivitet etter Berlin maraton. Det måtte jo ende med at jeg falt til jorden med et dunk.

Usj, det var kaldt. Jeg pleier ikke å bli plaget av regn, så værmeldingen bekymret meg ikke så mye - men det var skikkelig bikkjekaldt før start ved Fif-huset i går. Jeg sto og pratet med bl.a. Janicke, Marianne og Toneklone, og vi frøs like mye alle sammen. Gledet oss faktisk til å løpe den 20 km lange skogsløypa, for å få varmen i oss.

Hele slekta kom for å heie

Treningscamperne som deltok: Torfinn, Marianne og meg
(bilde lånt fra treningscamp.blogspot.com)

Målet mitt var å komme meg under 2 timer, som jeg løp på i fjor. Jeg regnet med at det burde gå greit, og følte meg også veldig lett til beins i begynnelsen. Jeg prøvde å holde farten rimelig oppe de første 10 km (5.30-5.45), for å ha noe å gå på i alle oppoverbakkene mellom 10 og 14 km. Deretter skulle jeg bare suse og cruise inn til mål på deilig grusvei. 

Ved ca. 8 km hang jeg meg på en gjeng. Jeg har aldri vært så flink til å "finne en rygg", men denne gangen klarte jeg det, og det fungerte utmerket. Deilig å slippe å tenke på farten selv, bare kopiere stegene til løperen foran. Etter hvert kom de tunge oppoverbakkene, men jeg klarte å holde følge med de andre, og det føltes ikke altfor tungt. 

Men det var vått. Vi løp nå over svaberg, som ble såpeglatte i regnet. Jeg begynte også å bli sliten av å løpe i terreng. Plutselig hektet jeg i en rot og endte på alle fire, med oppskrapte hender fulle av leire og småstein. Det gjorde ikke så vondt, og jeg kom meg opp på beina igjen. Men jeg ble veldig overrasket over at de som løp forbi meg ikke spurte hvordan det gikk. Jeg hadde jo åpenbart ikke brukket beinet, greit nok, men en kort "Gikk det bra?" på utpust i forbifarten er vel ikke for mye forlangt? Jeg følte meg så ensom, forlatt og kald, langt, langt borte fra mål og varme klær, at jeg begynte å sippe. Grining i kombinasjon med høy puls har jeg jo prøvd før, og det fungerer sjelden bra. Brystet knøt seg og jeg klarte ikke å puste, var bare helt nødt til å slutte med den patetiske selvmedlidenheten og komme meg videre. Det gikk i ca. fem minutter, til jeg trynte på nytt. Denne gangen skled jeg på fjellet, tror jeg, og slo begge knærne kjempehardt. Det gjorde mye vondere, men tilgjengjeld var det nå to løpere som spurte hvordan det gikk - så jeg klarte å holde gråten på avstand. Problemet var å komme seg videre med de vonde knærne, og jeg lengtet tilbake til Berlin maraton og kodeord til ambulansetjenesten. Ingen sånn service i Fredrikstadmarka - det var bare å karre seg videre.

Endelig var vi ved Skihytta, der terrengløpingen er over og det bare er grusvei igjen. Jeg hadde gledet meg masse til den strekningen - men tenkte ikke på hvor mye motvind det kom til å bli. Spesielt en strekning var helt forferdelig, bort mot Veum sykehus. Regnet pisket vannrett i ansiktet og det var et slit å bevege seg mot vinden. Det var nå jeg skulle ha ligget i ryggen på noen!

Men det gikk framover, i brukbar fart (for det meste under 5.30) og jeg visste at jeg i hvert fall kom meg i mål under 2 timer. Det fikk være godkjent i det været her. Hyggelige folk heiet langs løypa og søte, gamle menn kom med kommentarer da jeg løp forbi dem i oppoverbakken ("Det er så ille tungt i dag, se", "Håpær det her er siste bakken, nå orkær jæ'nte mer"). Bare et par kilometer igjen, og jeg løp forbi flere løpere, også damer i min egen klasse. Herlig, fall og knær var glemt.

En lang nedoverbakke like før mål. Jeg stusset på at det ikke hang bånd langs løypa, men jeg tenkte at det vel ikke var nødvendig langs grusveien. Jeg langet ut, nesten nede, da en turgåer sa, litt forsiktig: "Du vet at du har løpt feil vei nå? Løypa går den andre veien rundt lysløypa!"  

Herregud. Jeg har løpt feil ved, ned en lang bakke, og det betyr bare at jeg må løpe tilbake opp den samme bakken. Alle de jeg har løpt forbi, har løpt forbi meg igjen. Jeg klarer ikke totimersmålet likevel. Herregud, herregud. Jeg er så sliten, tårene kommer igjen, det fungerer fortsatt like dårlig, og nå klarer jeg ikke å puste i det hele tatt, alt stopper opp. Vill i blikket spør jeg forbipasserende hvor den helvetes løypa går, og innser at jeg har tapt mange minutter. Er det mulig. Jeg er så sinna når jeg kommer i mål at jeg holder på å sprekke. Går det an å merke løypa så dårlig? Jeg har ellers ingen ting å si på arrangementet, men der må noe ha sviktet - det burde helt klart vært satt opp et bånd der jeg løp feil, aller helst burde det stått en løypevakt der. Jeg håper de merker bedre neste år, for det er utrolig surt å gjøre sitt beste i 18 km, bare for å tape alt fordi man må løpe 7-800 meter ekstra. Nå sto det heldigvis ikke om noen god plassering for min del - men litt konkurranseinnstinkt fantes det visst innerst inne, likevel... 

Jeg kom inn på 2 timer, så med tanke på at jeg tapte minst tre minutter, og at forholdende var tyngre enn i fjor, får jeg vel være fornøyd tross alt. Og god kondistrening ble det!

(Sa hun ironisk.)

I dag kan jeg knapt gå. Begge knærne er veldig ømme, og jeg må også ha slått leggen, som jeg nesten ikke kan legge noe vekt på. Alt ligger til rette for en liten løpepause...

Trening mellom treningsprogrammene

Jeg liker å ha en plan. Derfor synes jeg det er deilig å følge et oppsatt treningsprogram. Slippe å tenke, bare gjøre det som står, i den grad det passer inn med resten av hverdagen. Men nå etter maraton er programmet slutt, og jeg har ikke tenkt å satse ordentlig på noe nytt løp før til våren. Jeg har ennå ikke kommet over noe hverdags-treningsprogram - som ikke øker i intensitet og mengde mot et spesifikkt mål - så da får jeg lage det selv, basert på de grunnprinsippene jeg har lært meg.

Jeg fikk mitt første treningsprogram av Siri for to år siden, da jeg skulle begynne å trene meg opp til Gøteborgsvarvet. Det besto av tre økter per uke: en intervalløkt (Treningscamp), en fartslekøkt (f.eks. en Bygdøyrunde) og en rolig langtur. Altså to litt raskere turer med høyere intensitet, og en rolig økt for utholdenheten. Det samme prinsippet bygger FIRST-programmet på, med intervall-, tempo- og langturøkt (pluss alternativ trening som sykling eller svømming). Maratonprogrammet til Grete Waitz som jeg har fulgt de siste månedene hadde få instruksjoner, men stort sett inngikk en (lang)intervalløkt, en langtur, en litt raskere tur (slik jeg tolket det) og en helt rolig, kort tur. Hun anbefalte altså fire løpeturer per uke for mitt nivå. Det håper jeg å kunne fortsette med, men tenker å ta noen litt roligere uker etter Fredrikstadmarka rundt på søndag. Etter det vil jeg prøve å holde meg på rundt 40-50 km i uka (hvis beina vil, det er kanskje litt optimistisk), men med langturer på maks 20-25 km.

Hvilke prinsipper baserer dere treningen på når dere ikke følger et spesifikt program?

Den siste uka har jeg hatt en skikkelig støl høyre legg (antagelig fordi jeg undervurderte hvor flate og ustabile Nike Free-skoene er, dumt å løpe 8 km første gang). Det er muskulært, på baksiden, og har ikke noe med beinhinnebetennelsen å gjøre, men vondt er det likevel. Jeg plager kontorfellen min med tigerbalsamlukt og prøver å la være å løpe etter bussen... Forhåpentligvis går det over før søndag. 

Lørdag løp Torfinn og jeg vårt eget motbakkeløp på hytta i Valdres. Jeg hadde tenkt å ta det med ro, men av en eller annen grunn setter jeg alltid inn et ekstra gir når jeg løper sammen med ham, lillesøsterkomplekset blomstrer, og med god grunn. Avsluttet opp en slalåmbakke (småtterier sammenlignet med Wyllerløypa, men jeg ble sliten nok...) og var rød i ansiktet i flere timer etterpå. Oppoverbakker ble det mandag også, på en liten kveldstur i nabolaget - les: Holmenkollveien opp til Besserud. Nesten 190 i puls, og godfølelsen etterpå veide absolutt opp for at nedoverbakkene på asfalt ikke gjorde leggen blidere.

Denne bør vi kanskje alle ha på innsiden av ytterdøren? Lånt fra http://www.runningtechniquetips.com/