Tryning, frysing, grining. Krøpling. Dette blir et skikkelig sutreinnlegg, til glede for alle som synes det har blitt for mye positivitet etter Berlin maraton. Det måtte jo ende med at jeg falt til jorden med et dunk.
Usj, det var kaldt. Jeg pleier ikke å bli plaget av regn, så værmeldingen bekymret meg ikke så mye - men det var skikkelig bikkjekaldt før start ved Fif-huset i går. Jeg sto og pratet med bl.a. Janicke, Marianne og Toneklone, og vi frøs like mye alle sammen. Gledet oss faktisk til å løpe den 20 km lange skogsløypa, for å få varmen i oss.
 |
Hele slekta kom for å heie |
Målet mitt var å komme meg under 2 timer, som jeg løp på i fjor. Jeg regnet med at det burde gå greit, og følte meg også veldig lett til beins i begynnelsen. Jeg prøvde å holde farten rimelig oppe de første 10 km (5.30-5.45), for å ha noe å gå på i alle oppoverbakkene mellom 10 og 14 km. Deretter skulle jeg bare suse og cruise inn til mål på deilig grusvei.
Ved ca. 8 km hang jeg meg på en gjeng. Jeg har aldri vært så flink til å "finne en rygg", men denne gangen klarte jeg det, og det fungerte utmerket. Deilig å slippe å tenke på farten selv, bare kopiere stegene til løperen foran. Etter hvert kom de tunge oppoverbakkene, men jeg klarte å holde følge med de andre, og det føltes ikke altfor tungt.
Men det var vått. Vi løp nå over svaberg, som ble såpeglatte i regnet. Jeg begynte også å bli sliten av å løpe i terreng. Plutselig hektet jeg i en rot og endte på alle fire, med oppskrapte hender fulle av leire og småstein. Det gjorde ikke så vondt, og jeg kom meg opp på beina igjen. Men jeg ble veldig overrasket over at de som løp forbi meg ikke spurte hvordan det gikk. Jeg hadde jo åpenbart ikke brukket beinet, greit nok, men en kort "Gikk det bra?" på utpust i forbifarten er vel ikke for mye forlangt? Jeg følte meg så ensom, forlatt og kald, langt, langt borte fra mål og varme klær, at jeg begynte å sippe. Grining i kombinasjon med høy puls har jeg jo prøvd før, og det fungerer sjelden bra. Brystet knøt seg og jeg klarte ikke å puste, var bare helt nødt til å slutte med den patetiske selvmedlidenheten og komme meg videre. Det gikk i ca. fem minutter, til jeg trynte på nytt. Denne gangen skled jeg på fjellet, tror jeg, og slo begge knærne kjempehardt. Det gjorde mye vondere, men tilgjengjeld var det nå to løpere som spurte hvordan det gikk - så jeg klarte å holde gråten på avstand. Problemet var å komme seg videre med de vonde knærne, og jeg lengtet tilbake til Berlin maraton og kodeord til ambulansetjenesten. Ingen sånn service i Fredrikstadmarka - det var bare å karre seg videre.
Endelig var vi ved Skihytta, der terrengløpingen er over og det bare er grusvei igjen. Jeg hadde gledet meg masse til den strekningen - men tenkte ikke på hvor mye motvind det kom til å bli. Spesielt en strekning var helt forferdelig, bort mot Veum sykehus. Regnet pisket vannrett i ansiktet og det var et slit å bevege seg mot vinden. Det var nå jeg skulle ha ligget i ryggen på noen!
Men det gikk framover, i brukbar fart (for det meste under 5.30) og jeg visste at jeg i hvert fall kom meg i mål under 2 timer. Det fikk være godkjent i det været her. Hyggelige folk heiet langs løypa og søte, gamle menn kom med kommentarer da jeg løp forbi dem i oppoverbakken ("Det er så ille tungt i dag, se", "Håpær det her er siste bakken, nå orkær jæ'nte mer"). Bare et par kilometer igjen, og jeg løp forbi flere løpere, også damer i min egen klasse. Herlig, fall og knær var glemt.
En lang nedoverbakke like før mål. Jeg stusset på at det ikke hang bånd langs løypa, men jeg tenkte at det vel ikke var nødvendig langs grusveien. Jeg langet ut, nesten nede, da en turgåer sa, litt forsiktig: "Du vet at du har løpt feil vei nå? Løypa går den andre veien rundt lysløypa!"
Herregud. Jeg har løpt feil ved, ned en lang bakke, og det betyr bare at jeg må løpe tilbake opp den samme bakken. Alle de jeg har løpt forbi, har løpt forbi meg igjen. Jeg klarer ikke totimersmålet likevel. Herregud, herregud. Jeg er så sliten, tårene kommer igjen, det fungerer fortsatt like dårlig, og nå klarer jeg ikke å puste i det hele tatt, alt stopper opp. Vill i blikket spør jeg forbipasserende hvor den helvetes løypa går, og innser at jeg har tapt mange minutter. Er det mulig. Jeg er så sinna når jeg kommer i mål at jeg holder på å sprekke. Går det an å merke løypa så dårlig? Jeg har ellers ingen ting å si på arrangementet, men der må noe ha sviktet - det burde helt klart vært satt opp et bånd der jeg løp feil, aller helst burde det stått en løypevakt der. Jeg håper de merker bedre neste år, for det er utrolig surt å gjøre sitt beste i 18 km, bare for å tape alt fordi man må løpe 7-800 meter ekstra. Nå sto det heldigvis ikke om noen god plassering for min del - men litt konkurranseinnstinkt fantes det visst innerst inne, likevel...
Jeg kom inn på 2 timer, så med tanke på at jeg tapte minst tre minutter, og at forholdende var tyngre enn i fjor, får jeg vel være fornøyd tross alt. Og god kondistrening ble det!
(Sa hun ironisk.)
I dag kan jeg knapt gå. Begge knærne er veldig ømme, og jeg må også ha slått leggen, som jeg nesten ikke kan legge noe vekt på. Alt ligger til rette for en liten løpepause...