Nytt mål

Tusen takk for alle utrolig hyggelige kommentarer på forrige innlegg! Joggebloggsfæren må være den absolutt koseligste av alle bloggsfærer.

Jeg var ikke lenge i gledesrus før jeg begynte å se meg om etter et nytt mål. Egentlig hadde jeg tenkt å være med på Lørenskog halvmaraton, men det er jo nesten dømt til å bli en nedtur etter Oslo Maraton (og forrige gang ble en ganske dårlig opplevelse). Hvorfor ikke like gjerne slå til og løpe det jeg egentlig skulle løpt forrige lørdag - maraton? Jeg er i mitt livs form, jeg har trent mye i det siste og mangler egentlig bare noen lange turer. Det rekker jeg å få til før jeg deltar i (trommevirvel) FREDRIKSTAD MARATON!

Fredrikstad Maraton går av stabelen 27. oktober.
De lokker med ertesuppe (for den som måtte like det).

For en overgang fra Berlin... Hittil er det påmeldt 19 stk, hvorav 2 kvinner (den ene er meg). Halvparten av løypa går langs en vei det umulig kan være så mange tilskuere, og den andre halvdelen går i skogen. Man løper samme runde tre ganger. Akkurat det skremmer meg litt. At det er få deltakere og tilskuere plager meg lite (å slippe ekle utedoer og lange køer veier opp for det), men å løpe samme runde tre ganger virker litt skremmende. På den annen side, da er man aldri så langt borte i gokk som man for eksempel er ved 24 km i Skogsmaraton, dessuten kan jeg passere heiagjengen min (hvis de gidder å komme) hele tre ganger.

Hvorfor orker jeg å melde meg på maraton igjen? Fordi jeg har savnet langturene. Jeg er skadefri og tåler noen tretimersturer. Jeg regner ikke med å løpe så fryktelig fort, men jeg skal nok klare å perse (altså løpe under 4.29.59) selv om løypa har større høydeforskjeller enn Berlin. Jeg trenger noe å glede meg til! Jeg skal levere avhandlingen min om et halvt år og kommer snart til å gå inn i den fryktede innspurtsbobla, med andre ord blir det lite tid til trening i vinter, så dette får bli den siste innsatsen jeg unner meg selv på treningsfronten før Fredrikstadløpet 2013...

Jeg dro på konferanse i Warsawa på mandag, noe som passet bra i forhold til restitusjon av slitne bein (og vondt høyrekne. Når skal jeg lære at jeg ikke bør bruke Lunaracerne på lange turer?). Etter hele fire (!) hviledager sto langintervaller på programmet i går. Siri, Ingrid og jeg løp rundt og rundt Smestaddammen, 2x3 km. Jeg holdt nesten følge med dem den første intervallen, som for min del gikk i ca. 4.50-tempo. Optimistisk! Etter pausen var beina stokk stive, og middagen truet med å komme opp igjen. Så andre intervall ble en nedtur i 5.10-tempo, men det ble en bra økt likevel.

Nei, jeg skal ikke klatre oppover Wyllerløypa i morgen - jeg skal sitte på toppen og spise boller! Og heie litt på dere tøffinger etter hvert som dere kommer opp. Gleder meg!

Oslo Maraton 2012

Dere som har fulgt denne bloggen en stund, vet at jeg har hatt en bøyg: å komme meg under to timer på halvmaraton. Jeg har prøvd sikkert ti ganger, minst. Persen har krøpet nedover og nedover mot to-tallet, men aldri under. 5.40-tempo har gitt meg høy puls og melkesyre altfor tidlig. Skadeavbrekk har heller ikke gitt meg mulighet til å trene så mye som jeg har ønsket. Men denne høsten, som jeg har gjentatt i det uendelige, har jeg endelig forberedt meg ordentlig og kjent formkurven stige. Jeg har vært så sikker på at jeg skulle klare å komme under to timer at det egentlig var litt skummelt - det har jo tidligere vist seg å være umulig, gang på gang på gang.

Været var i hvert fall på min side. Det var utrolig ubehagelig å vente på start i det kalde, småvåte høstværet, men jeg visste at det kom til å bli bra å løpe i. Régis og jeg møtte Tone og Thomas i god tid, og vi stilte oss alle freidig ved 1.55-ballongen i pulje to. For én gangs skyld stilte jeg meg opp tidlig nok i feltet - det ble lite sikksakkløping, men jeg følte ikke at alle løp forbi oss heller. Vi hadde en felles plan om løpe i 5.30-tempo.

Starten gikk utrolig lett. Forrige gang jeg løp i Oslo Maraton syntes jeg at det var forferdelig bratt opp gjennom Frogner; denne gangen var det nesten paddeflatt. De fantastiske Lunaracerne fløy avgårde og jeg måtte holde igjen. Jeg visste at dette kom til å gå veien. Etter hvert hadde jeg én tanke i hodet, og det var at jeg ikke skulle gå over 5.30 per km én eneste gang hele løpet. Kroppen føltes hele tiden så lett og fin. Da vi kom til kaffe-bygget snakket jeg med en fartsholder med 1:55-ballong og fikk konstatert at han bare hadde startet 10 sekunder etter meg. 1.55 var altså innen rekkevidde. Hm! Ikke ta i for mye nå, Astrid, det straffer seg fort.

Dagens første litt tunge kilometer kom da vi løp opp ved Festningen, gjennom en drikkestasjon i en litt krøkkete sving og så begynte å åle oss bortover langs en trang vei bort mot Sjursøya. Jeg kom inn i både 1.55- og 1.45-gruppa samtidig, det var mølje og slitsomt å holde tempo oppe. Men da vi vendte tilbake mot sentrum ble jo alt så mye verre... For en motvind! Plutselig var mølja borte, jeg løp mutters alene og holdte på å blåse bort. 1.55-ballongen forsvant, bokstavelig talt. Mannen gled også lenger og lenger bort. Æsj, har jeg vært for optimistisk igjen, nå.

Fungerer brillefint med skjørt i kaldt, vått høstvær!

Men så forsvant vinden og humøret kom tilbake. Jeg hadde fortsatt ikke en eneste kilometer over 5.30, beina var fine, pulsen lav og vi var godt over halvveis. Hvor galt kunne det, gå, liksom? Plutselig tok Régis meg igjen også (den sniken hadde vel ligget i ryggen på meg i motvinden). Jeg var skikkelig pratesyk, mens han knapt svarte. Pratesyk langt ute i en halvmaraton, kanskje jeg til og med var litt defensiv? Trangt på Grønland også, ujevnt underlag, men jeg var fortsatt fornøyd med løypa. Høydeforskjellene er jo latterlige. Jeg har fem kilometer igjen, og tenker at jeg ikke kan løpe et halvmaraton uten å gå litt i kjelleren. Jeg tar innpå 1.55-fartsholderen. Vips, forbi! Det er gøy å løpe raskere, alt er uansett joggetempo og komfortsone etter KK-løpet på Bygdøy i stekende solskinn. Jeg langer ut og løper forbi de fleste. Hurra!  Når vi svinger inn i Kirkegata hører vi endelig litt heiing også, fram til nå har det vært fullstendig dødt. Enda bedre på Karl Johan. På Egertorget er Régis tilbake, og der løper han jammen forbi. Ved Nationaltheatret står hele familien og heier, og Adelheid. Bare en kilometer igjen - den ble skikkelig tung. Bakken opp ved Stortinget var den tyngste av alle, og 800 meter føltes som en hel maraton. Men å ha innspurten før mål i en nedoverbakke, det er jo bare genialt. Jeg skjønte at jeg hadde gruset 1.55-gruppa, og løp inn på 1.53.47. For en følelse! Nå er jo alt mulig.

Régis kom inn 15 sekunder før meg, og Tone rett etterpå. Utrolig gøy at vi klarte å komme oss under to timer, alle tre!

Gratulerer dere som har løpt i dag, og takk for heiing!

Frykt

Dette blogginnlegget handler ikke om løping. Det handler om å overvinne frykt; nærmere bestemt en skrekk jeg har slitt med i årevis og nå er nødt til å stirre inn i hvitøyet. Det handler ikke om sneglefobien, og absolutt ikke om sub-2-forbannelsen. Det handler om en frykt som hemmer meg i hverdagen, som innskrenker friheten min, som gjorde at datteren min ikke fikk dratt i en bursdag forrige uke. Jeg er redd for å kjøre bil, men nå er det ingen vei tilbake lenger. Caroline skal begynne å spille cello i morgen, på et tidspunkt bare jeg kan levere henne, og uansett hvor mye jeg prøver lar det seg ikke gjøre å transportere en cello på sykkel.

Det er ikke det at jeg ikke kan. Jeg lærte å kjøre bil i Lyon, en av Frankrikes største byer. Jeg overlevde det. Jeg er ikke dummere enn folk flest, jeg ser meg om, bruker alle speilene og kjører ikke for fort. Likevel føles det helt rasjonelt å ikke ville sette seg bak rattet. Ulykker skjer, folk dør! Barn blir påkjørt!

Jeg kom over et fint blogginnlegg om bilskrekk i dag. Jeg kjente meg veldig igjen i det som står skrevet:

Jeg er kanskje ikke den beste sjåføren, det kan kanskje bulken i pappas bil bekrefte (nå er det snart et år siden jeg bulket den, da). Men tydeligvis er jeg heller ikke den verste sjåføren. Har hørt utallige historier med folk jeg kjenner som enten har kjørt ut, krasjet, kjørt på biler, og jeg vet ikke hva. Men det gjør jo ikke akkurat at jeg føler meg noe tryggere bak rattet, at det finnes flere dårlige sjåfører der ute. Det som er oppsiktsvekkende er at mens jeg er stiv av skrekk, så virker ingen av disse andre jeg kjenner som har opplevd å kjøre ut eller det som verre er, det spor redde for å kjøre bil! Det synes jeg er ganske urettferdig.

Akkurat sånn har jeg det også. Hvordan klarer så mange andre - dummere enn meg, med dårligere syn enn meg, folk som skriver sms'er mens de kjører, folk som drikker før de kjører - å sette seg bak rattet, mens jeg som den eneste skal spare omverdenen for den fare jeg måtte utgjøre?

I morgen må jeg ta nøklene og gå inn i garasjen uansett hvor vondt jeg har i magen. Jeg må bakkestarte mens jeg åpner garasjeporten, komme meg ut på Vækerøveien, vike for biler fra høyre når jeg svinger til venstre i et lyskryss, og så parkere foran en skole der det sikkert vrimler av barn jeg potensielt kan rygge inn i. Dette gjør andre hver dag, det er sikkert like naturlig for dem som det er for meg å pusse tenner, handle mat og skrive blogginnlegg. Rart, hva?

Heldigvis blir det en treningsøkt på meg i kveld, så jeg kan forsøke å glemme min eksistensielle krise bittelitt - rolige runder på Jarmyra med Tone & Co. Forhåpentligvis går det bedre enn på søndag, da jeg tok en runde på Fossum med nabo Ingrid. Først trynte jeg i en stein i "lysløypa" og kom hjem med et kjempevondt sår på kneet fullt av grus og stein som det var umulig å rense. Rett etterpå kjente jeg det begynte å skvulpe i magen, og flere kilometer hjemmefra sto jeg bøyd over en grøft og holdt på å kaste opp. Sånn går det når man spiser middag FØR trening! Jeg var kvalm resten av kvelden, og kommer aldri mer til å spise annet enn brødskiver på forhånd.

Så det var vel de siste dagene oppsummert - angst, blod og oppkast. Satser på at mestringsfølelse betegner resten av uka - hvis jeg overlever kjøreturen til Bestum, da.

KK-mila 2012

Det satt som kjent ganske langt inne for meg å melde seg på KK-mila. For å ta skrittet og reise ned til Aker Brygge måtte jeg bare ty til den alltid like trygge ironien, og brukte ekstra lang tid foran speilet. Caroline kunne ikke skjønne hvorfor jeg plutselig skulle ta på meg øredobber og sminke meg før et løp. Det er bare på tull, prøvde jeg å forklare. Når man skal løpe dameløp, må man late som man er en dame. Ok, men hvis du skulle løpt maraton, mamma, da hadde du vel ikke sminket deg? Du har skjønt det, jenta mi. Maraton er blodig alvor. En 10-kilometer kan man godt tulle litt med! Ikke fullt så trygg på mitt ironiske uttrykk da jeg satt på bussen med rosa hårbøyle, men pytt, i Ullern ser man uansett mye rart.

Dagens outfit. Stylist: Ingrid, 6 år.

Møtte opp i god tid og traff Hege, Lise Marit og Siri fra Treningscamp. God tid for å gå på do trodde vi, men det var jo fullstendig kaos overalt. Siri loset oss gjennom køen på Peppes til herretoalettet - da løste det seg (bortsett fra for han stakkaren som måtte bruke pissoaret med en haug jenter over skulderen).

Masse folk. Masse damer, området var stappfullt og det var kjempestemning under oppvarmingen. Jeg holdt på å stikke av da jeg hørte en mann på scenen som la ut i det vide og det brede om alle damebein og damerumper i tights han hadde foran seg. Er vi virkelig på Mad Men-stadiet fortsatt? Seriøst? Men nå hadde jeg sittet på bussen med rosa hårbøyle og oppsatt hår, det var bare å kaste seg ut i kaoset. For kaos ble det da saueflokken begynte å bevege seg, uten at noen egentlig visste om startskuddet hadde gått eller ikke. Jeg hadde hørt rykter om at tiden ikke skulle starte før ved en matte et stykke bortover sykkelstien, så jeg håpet det stemte - noe det gjorde. Men informasjonen her kunne kanskje vært en smule tydeligere?

Treningscampere! Bilde tyvlånt fra treningscamp.blogspot.com

Selv om jeg hadde startet ganske tidlig, ble det en del forbiløping i starten. Men ganske raskt kom jeg i en god flyt og ble veldig optimistisk da jeg hadde løpt både første og andre kilometer under 4.55-tempo. Det er flatt bortover Frognerkilen, selv om solen stekte litt for mye for min smak. Og da vi kom til Bygdøy, fikk jeg det skikkelig. Jeg har løpt der hundrevis av ganger, men aldri i 5-tempo. Det føltes som om det bare var oppoverbakker, sånne grusomme pulsbakker som gir melkesyre i beina og tusen negative tanker i hodet. Ved Paradisbukta hadde jeg så innmari, innmari lyst til å begynne å gå, og skjønte ikke hvordan jeg skulle komme meg igjennom siste halvdel. Folk - i lange tights og med jakke! - trippet lettbent forbi. Men omsider kom vi til kongens stall og jeg visste at jeg var på løypas høyeste punkt. Bare ned til Frognerkilen og flatt bortover mot Aker Brygge. Øyner et lite håp om å pynte på katastrofen ved å i hvert fall få noen respektable tider på de siste kilometerne. Det er bare det at på flata er det fullt av gående 5-kilometerdeltakere, og det er selvfølgelig flott og fint, men trenger de å gå fem i bredden? Det ble mye sikksakkløping de siste kilometerne, og jeg mistet piffen og lysten til å få en veldig god tid; først da vi fikk beskjed om at det gjensto 400 meter (mot 500 på min klokke) orket jeg å klemme ut litt ekstra. Kom inn på 50.26, og er godt fornøyd med det, i solsteken og i en ikke spesielt enkel løype (helt klart tyngre enn Skiløpet, føltes det som i hvert fall). Glad for å være i mål, men ekstremt tørst. I kaoset leter jeg etter vannbordet. Gratisprøver på hudkrem. Tuller du? Får stukket en flaske med noe appelsinjuice-farrisgreier i hånda. Absolutt ikke det jeg vil ha. Vann! Sånn usexy, gjennomsiktig væske som kommer ut av springen, på alle andre løp kjedelig usponset og med andre ord uinteressant for KK-løpet. Jeg skjønner at dere ønsker å få penger ut av hver minste detalj, arrangører, men kanskje dere kunne inngå en sponsoravtale med Imsdal neste år?

Hyggelig med noen kjente langs løypa - her vinker jeg til fotograf Heming Leira, www.kondis.no

Goodiebagen var bra og ga meg valuta for pengene, og sprudlevannet gled også ned. Jeg er så fransk at jeg ikke kvier meg for å blande idrett og alkohol:

Lise-Marit og Siri kommer med lengre analyser av positive og negative aspekter ved KK-løpet. Jeg hadde en så negativ innstilling at jeg i grunnen ikke kunne bli skuffet - og bortsett fra det tullet som kom fra scenen, og litt rot i starten, fungerte det forholdsvis greit. Dokøene og den ekstremt kommersielle profilen gjør likevel at KK-løpet aldri vil komme på min favorittliste. Men det er vel helt greit.

Tunge bein

Jeg har noen skikkelige treningsuker bak meg. Forrige uke ble det 53 km, fordelt på en tur på 12 km i halvmaratonfart, en intervalløkt med 3x10x45 sek (og bare 15 sekunder mellom dragene - galskap!) rolig langtur (18,5 km) og 2x7 rolige km til og fra jobb. Uka før der ble det 55 km med én tempoøkt (6 km), én intervalløkt med 25x1 min, 12 km i halvmaratonfart, 10 raske km på Skiløpet og en rolig langtur (13,5 km). Detaljer for kontrollfreakene her.

Langtur med Blide-Siri

Skjørtet jeg vant fra lopeskjort.no. Hurra!

Både kvalitet og kvantitet på én gang. Har jeg nevnt at jeg attpåtil har begynt å sykle til jobb? 7 lette km hver morgen, men på hjemturen sliter jeg meg oppover Vækerøveien. Jeg er usannsynlig dårlig til å sykle, og blir forbikjørt av gamle damer med handleposer på styret og blonde babes med høye hæler. Samma det, jeg slipper i hvert fall å stå som sild i tønne på den forbaska t-banen, og er anpusten lenge nok til å kunne kompensere med en ekstra sjokoladebit i ny og ne. Vinn-vinn!

Uansett; jeg kjenner at jeg begynner å bli sliten. Beina har vært mye tunge i det siste, og jeg gleder meg til å kunne trappe ned og samle overskudd til halvmaraton om halvannen uke. Jeg kunne ikke ha trent så mye mer eller bedre enn jeg har gjort de siste månedene; nå mangler jeg bare lette bein.

Men før jeg kan legge meg på sofaen med god samvittighet, skal det løpes fort enda en gang. Jeg har nemlig brutt med alle prinsipper og meldt meg KK-løpet. Hva? Dameløp, Astrid?! Jeg som alltid har tenkt at vi ikke trenger egne løp uten menn, hvorfor skal vi det egentlig, opp med hodet, ned med skuldrene og glem nå de dumme guttene! Dessuten synes jeg det er synd at menn har tilgang til færre breddeløp - for dem blir gjerne terskelen enda høyere for å delta. Men i hvert fall, det klør så innmari i løpefoten etter Skiløpet, jeg har trent mye fart i høst og i tillegg går løypa både på flate Frognerstranda og i den kjære Kongeskogen på Bygdøy. Så på lørdag blir det goodiebag og champis, etter at jeg har stilt meg helt foran i startfeltet og gitt jernet i ca. 5-fart. Bring it on! Det er forresten påmeldingsfrist i dag, hvis flere har lyst til å ta på løpeskjørtet på lørdag og vise at vi jenter faktisk kan løpe også, ikke bare fnise og lese KK!

Skiløpet 2012

Endelig en løpsrapport igjen!

Men det var på hengende håret at jeg stilte til start. Jeg er alene med ungene og uten bil denne helgen. Meldte dem offensivt på barneløpet og barnepass (for et fantastisk tilbud!) for mange uker siden, men da fredagen kom datt jeg ned på sofaen og følte at det var utenkelig, umulig, å skulle reise kollektivt med to masekråker til en annen by for å delta på et løp. Sånne kvelder da man er utslitt av trass, slåssing og grining og selv kunne trengt litt omsorg etter en berg-og-dalbane-uke på jobb. Men verdens snilleste løpevenninne Tone tilbød seg med en gang å finne en løsning så jeg kunne reise med bare ett barn (noe som er noe helt annet), og etter å ha lest diverse oppdateringer på facebook om forberedelser til Skiløpet og Nordmarkstravern, begynte det å rykke i løpsfoten likevel. Tone måtte dessverre stå over løpet pga. forkjølelse, men jeg plasserte eldstefrøkna hos henne og tok toget med Ingrid. Vi rakk ikke barneløpet, det får være måte på hva man skal få til, men vi klarte i hvert fall såvidt å hente startnummer og plassere henne på barnepassen før start (neste år bør jeg beregne bedre tid da det er et lite stykke å gå til Løplabbet).

Det var kjempestemning ved start, jeg fikk litt sånn Oslo Maraton-følelse med Eye of the Tiger, ballonger, svære bannere og masse folk. Snakket litt med Peer, Anna, Siri, Anna B., Marit og Tone. Veldig hyggelig! Jeg stilte meg ganske langt bak de andre, men burde nok vært mer offensiv for én gangs skyld - det gikk treigt i starten og jeg løp i det hele tatt forbi særdeles mange til å være meg (veldig bra for selvfølelsen, men litt dumt når det er endel køløping). Løypa var variert - jeg er ikke så veldig glad i å løpe over røtter og steiner og blir alltid litt grinete når farten går ned på grunn av det, men samtidig var det litt godt å bare ligge bak en rygg og ha litt lavere puls over en periode. Løypa var ikke så veldig kupert (etter Skogsmaraton føles vel alt flatt...), og det var mange rette strekninger der man kunne få litt flyt. Jeg hadde bestemt meg for å prøve å ligge rundt 5.10 per km, og det gikk sånn nogenlunde, bortsett fra i det mest tekniske partiet. Mot slutten var det en slak oppoverbakke som var helt grusom - solen stekte, jeg var så utrolig tørr i halsen, og jeg kom litt ut av rytmen. Jeg ble reddet av en tenåring som på eget initiativ hadde satt opp en drikkestasjon merket "Gratis vann til løpere", jeg bælmet et glass og følte meg straks litt bedre. Og så kom egentlig mål veldig raskt på meg, jeg ble litt overrasket over hvor fort den siste kilometeren gikk. Hurra for skilt hver 100-meter før mål! Jeg hadde fortsatt litt å gi i den siste bakken - en jente rett bak meg fikk masse pepping av en fyr som sto langs løypa, jeg tenkte fader heller, skal hun løpe forbi meg bare fordi hun blir heiet på, ikke snakk om! Og da jeg kom inn til mål var jeg åpenbart veldig glad (bilde lånt fra Skiløpets Facebookside):

Det var utrolig morsomt å være med på et såpass lite løp som samtidig klarte å appelere til et bredt spekter av deltakere. Det er ikke hverdagskost at jeg har 26 damer bak meg i klassen! Jeg ble nr. 29 av 127 kvinner, og det er jeg veldig fornøyd med. Tiden skal jeg heller ikke gråte over, offisiell tid ble 51.26 (51.16 på egen klokke). Hytteplanmilapersen på 49.21 har så lenge stått for meg som en sånn uforklarlig, mirakuløs hendelse; nå er det deilig å sakte men sikkert spise seg nedover mot femtitallet uten høyere makters hjelp.

Bilde lånt fra kondis.no

Hva skal man ellers si om Skiløpet? Profft! Kjempefin t-skjorte. Godt merket, fin løype. Helt SUPERT med barnepass-tilbud. Rimelig! Hyggelig. Gratulerer, Janicke!

Så var det bare å spurte til toget og dra hjem til de utrolig snille barnevaktene, som også disket opp med pizza og eplekake. Sånne venner er gode å ha!