Mini-Sats

En helt vanlig samtale på bussen med fireåringen:

Ingrid: Mamma, kan vi dra på Sats?
Meg:   Nei, nå har vi vært der fire dager på rad, så i dag tar vi en pause.
Ingrid: Jo, jeg vil!
Meg:   Men vennen min, mamma blir sliten av å trene så mye!
Ingrid: Mammmaaaaaaa.....?!
Meg:   Ja.. (sukk)... bare en kort tur da.... (smil)

Mini-Sats er uten tvil den beste oppfinnelsen for treningsglade foreldre med lekeglade barn. Den eneste grunnen til at jeg har trent rekordmye i januar og februar (i tillegg til at jeg liker det, så klart), er at Sats legger forholdene så godt til rette for oss med unger. Jentene mine stortrives med ballbasseng, sklie, klatrevegg og ikke minst veldig energiske lekeonkler og -tanter. De har det gøy, jeg får trent, og maten står ferdig på bordet når vi kommer hjem. Anbefales på det varmeste for alle travle familier!

I morges prøvde jeg BodyPump, som erstatter Power-timen jeg har gått på siden jul. Her var det tydeligvis lettere vekter som gjelder... Mange flere repetisjoner og fokus på utholdenhet. Jeg ble så sliten!  Lårmuskler og ryggmuskler og alle de kjedelige kroppsdelene blir sterkere. Men når, når skal jeg kunne klare å løfte en stang over hodet flere ganger med annet enn gule lodd på (og knapt det)? (Ngh!)

Torsdag venter årets første utfordring... Jeg skal delta på Universitetets skidag, og gå fra Stryken til Sognsvann. 30 km (kremt). Jeg som aldri har gått mer enn 20 km i ett på ski, og det var under Lillehammer-OL. Siden da har jeg vel gått maks 3 km på en dag, med småbarn på slep. Dette kan jo ikke bli noen suksess - men mine hyggelige pragmatikerkollegaer Ingrid og Kirsti har lovet meg saaakte tempo og mange kvikklunsjpauser, så til Sognsvann kommer jeg vel på en eller annen måte. Det er meldt strålende sol, vi skal høre på kvinnestafetten mens vi går, og jeg satser på at frasparket sitter fra glansdagene i Fredrikstad skiklubb (knis).

VM-feber!

Endelig, VM i Oslo! Det er vel ikke noen stor overraskelse at jeg lar meg rive med av det. Gårsdagens planlagte trening måtte utgå til fordel for sprintfinalene, og etterpå gjaldt det å få med mann og barn til Universitetsplassen for å hylle Marit Bjørgen. Kjempegøy! Akkurat nå sitter jeg og gremmer meg over at vi i 2011 vurderer om kvinnene skal få hoppe på ski i OL i 2014... Det er rett og slett en skam.

Fnugg er på plass i stua

De siste ukene har jeg trent voldsomt mye til meg å være - både fem og seks ganger i uka. Men denne uka sa kroppen stopp. Etter tre harde økter på rad med spinning på søndag, styrke (power) på mandag og spinning på tirsdag følte jeg meg sliten og tom, og tok med glede en fridag på onsdag. Det var nok ikke så dumt at jeg skulket gårsdagens trening heller. Men i dag måtte jeg til pers igjen: ukas 20 minutter sammenhengende jogging sto på planen. Og nå var A-ha på plass i øret, mens jeg så på et innslag om jentehopping på skjermen foran meg. Man kan jo løpe maraton på tredemølle under slike forhold! De 20 minuttene gikk i hvert fall greit... Deretter ble det 20 minutter på ellipsemaskin, før jeg skyndte meg hjem til hopprennet.

I morgen skal den eldste datteren min lære meg å stå på slalåm (!), på søndag blir det vel en skitur, og resten av helgen skal jeg ligge pal på sofaen og se på VM. Man kan definitivt ha det verre!

Juhuuuuuuuuuuuu!

Endelig! Grønt lys fra Nimi-lege til å begynne å jogge igjen, etter nesten åtte ukers pause. Men en veldig rolig opptrapping er påkrevd. I går fikk jeg lov til å veksle mellom jogg og gange i totalt 20 minutter - og så kan jeg glede meg en hel uke til å jogge 20 minutter i strekk... (Forhåpentligvis er jeg kommet opp i 5 km før Ryeløpet i slutten av mai!) Legen anbefalte meg å løpe på mølle fram til snøen forsvinner og jeg kan løpe i skogen; da var det ikke lenger så vanskelig å skulle gi seg etter 20 minutter, for å balansere på rullebåndet i et varmt treningsstudio er ikke like fristende som å flyte avgårde ute. I tillegg var iPoden med A-ha utladet, så jeg måtte klare meg med en gammel Friends-episode. Jeg gikk 1 minutt, jogget 3, i tre kilometer og 20.45 minutter. Jeg skal vel ikke akkurat påstå at det var en vidunderlig opplevelse... Men jeg fikk ikke vondt, og det er utrolig godt å vite at jeg (inntil det motsatte bevises) er helt bra igjen! Det var uvant å løpe med de spesialtilpassede sålene, men høyrebenet hadde ikke lenger noen sjans i havet til å pronere, og det er jo poenget. De var ikke stive eller vonde.
Ellers siden sist: Pulse på tirsdag (jeg holdt ut hele timen denne gangen, men er fortsatt ikke overbevist... Faller ut når det blir for teknisk vanskelig og får aldri opp pulsen ordentlig), spinning på onsdag, Core Pulse på torsdag (dette får jeg imidlertid mer og mer sansen for! Kjempevariert og morsomt). Hviledag i dag!

ENDELIG joggeendorfiner i kroppen!

Mens vi venter...

Jeg teller ned dager til første løpetur etter åtte ukers askese. Bare fire dager igjen. Fire!

Siden jeg neppe kan løpe særlig mye i begynnelsen, er det vel ikke akkurat behov for noe særlig karbolagring fram til fredag. Men de siste ukene har jeg fått dilla på å bake brød, og oppskriften er så enkel, genial og god at jeg er nødt til å spre det glade budskap!

Oppskriften har jeg fra denne bloggen. Sjekk ut youtubevideoen, så ser du hvor raskt og enkelt det er. Prinsippet er at man bare blander mel, gjær, salt og vann i bollen - man trenger verken å elte eller kna - og lar deigen stå til heving i 12-20 timer. Deretter strekker du litt i deigen - fortsatt ingen elting eller knaing - og steker brødet i en forhåndsvarmet jerngryte. Det krever bare noen få minutter reelt arbeid, brødet blir helt nydelig (à la Åpent Bakeri) og bakingen er fullstendig fri for søl på benken og mel på nesa! Jeg har faktisk bakt et brød hver kveld, og satt ny deig etterpå. Det har ikke kostet meg mer enn å lage enn kopp te.

Du kan antagelig bake brødet ganske grovt (det står om det på bloggen jeg lenket til), men jeg har foreløpig holdt meg til 3/4 hvetemel. Når man trener 4 ganger i uka er vel det lov ;-)

Trening siden forrige innlegg: romaskin og ellipse tirsdag, spinning onsdag, spinning lørdag, to timers gåtur i går, styrketrening (Sats Power) i dag. Jeg er fortsatt den svakeste i klassen, men i dag tok jeg jammen på et ekstra lodd under flere av øvelsene. Jeg har følelsen av at styrketrening er ganske takknemlig trening, i hvert fall på mitt nivå... Og ingenting er vel bedre enn raske resultater!

Den som fisen først oppda'r...

Jeg har fått nytt selskap i sengen! Jeg har snart bursdag, og hva annet kunne stå på ønskelisten enn et par sko? Problemet er bare at jeg overhodet ikke trenger flere løpesko, uansett hvordan jeg vrir og vrenger på det. Men da passer det jo fint at jeg har utvidet reportoaret i det siste, og føler et desperat behov for spinningsko! Så desperat at jeg var nødt til å få presangen på forskudd... (Noen fordeler skal man jo også ha som voksen - selv om jeg kommer til å angre som en hund på selve dagen!)

For første gang i mitt liv gikk jeg inn i sykkelavdelingen på XXL. Følte meg rimelig fortapt, og det ble ikke bedre da den eneste selgeren ikke hadde tid til å hjelpe meg og foreslo at jeg selv skulle finne meg et par - "jo høyere pris jo stivere såle, det er ikke noe mer du trenger å vite enn det", mm, takk, problemet var bare at jeg ikke en gang klarte å åpne skoene. Jeg skulle akkurat til å gå i harnisk da en hyggelig og hjelpsom fyr kom ut fra bakrommet. Han moret seg litt vel på min bekostning da jeg ikke klarte å åpne låsen og kom med noen billige vitser om jenter og sykkelsko, men jeg var så avhengig av hans hjelp at det fikk passere... Han skrudde også på "cleats" for meg, noe jeg har skjønt ikke er en selvfølge, så alt i alt er jeg veldig godt fornøyd med servicen.

Men de tekniske problemene stoppet selvsagt ikke der. Etter at jeg i løpet av ukesvis med fikling omsider har lært meg å stille inn spinningsykkelen (tror jeg), viste det seg jo å være plent umulig å feste føttene på pedalene - til stor underholdning for alle proffene på raden bak. Heldigvis kom en snill ridder meg til unnsetning, og skoene satt som støpt når de først var på plass. Veldig mye bedre å tråkke med disse, selv om vanlige joggesko festet i stropp jo også fungerer helt greit.

Det sto 75 min på programmet i går. Salen var ganske full, og luften blir jo alltid raskt tett, fuktig og svettestinkende. Men i går...! Med jevne mellomrom luktet det helt forferdelig magesjuke på toppen av alt annet. En eller annen kvittet seg visst med tarmgass på hver stående, og hvilken tarmgass! Jeg hadde bare lyst til å storme ut i frisk luft, men det kunne jeg jo ikke gjøre, da ville vel alle tro at det var jeg som var fisens rette far. Det ble en laaang spinningtime, og etterpå følte jeg meg mer forurenset enn sunn og veltrent. Ja ja, det er vel prisen å betale for å trene inne...

En muskel!

Jeg har alltid vært den svakeste jeg vet om. Det hjalp ikke å slåss med Torfinn hver dag i 15 år - han ble tydeligvis sterk, jeg ble bare sint. Ikke hjalp det å skulke alle gymtimene på ungdomsskolen til fordel for Pink Floyd og kaffe heller. Så nå sitter jeg her og er så muskelløs at jeg knapt klarer å løfte en vektstang, uten lodd, over hodet. Men en måneds hardtrening på helsestudio har tydeligvis gitt resultater! For i dag, da jeg sto og tråkket litt uinspirert under en spinningtime, oppdaget jeg jammen en liten muskel i høyre lår. Den var mikroskopisk, det skal sies, og forsvant hver gang jeg satt meg ned på sykkelsetet, men likefullt var det en muskel! De siste sangene opp mot og over melkesyreterskel gikk plutselig lett som en lek. Kanskje jeg kan få lurt fram en på venstre lår også? Jeg er i så fall sikker på at de begge vil hjelpe til med å dra meg Berlin rundt i september. Foreløpig delmål er å kunne legge like mye vekt på stanga som pensjonisten, den nest svakeste på styrketimen...

Denne uken har jeg faktisk trent fem ganger! Power (styrke), spinning, Core pulse (hopping og balansering på vippe-brett, morsommere denne gangen), elipse og spinning. De 80 min på elipsemaskin holdt jeg meg forresten på 150 i puls (ca 70 % av makspuls og det laveste på en treningsøkt noensinne). Det kunne blitt ulidelig kjedelig, men heldigvis hadde jeg Vidunderbarn av Roy Jacobsen (som jeg vant hos Moshonista) på øret. Det var første trening med lydbok. En suksess! I hvert fall for lav puls, tror jeg hadde gått glipp av den snertne tonen i en mye høyere pulssone...

Dette blir kanskje litt i overkant for Berlin?

Å ikke komme sist

Jeg har oppdaget en ny, smart må-ha-greie! Den er selvfølgelig ikke ny, men den er temmelig smart, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg aldri ser folk bruke slike. Den er ikke dyr engang! Jeg snakker om det gode, gamle svettearmbåndet:

Svettearmbånd og drikkeflaske må selvfølgelig stå til hverandre

På Nimi kjøpte jeg en utrolig smart versjon med nøkkellomme, men hvitfargen ble veldig fort grå av svette blandet med maskara... Så nå går jeg for en mørkere variant. Utrolig smart å kunne kvitte seg med den irriterende svetten i panna som renner ned i øynene og svir som bare rakkern.

Jeg skulle egentlig på "Nike Training for Runners" på Sats i dag, men etter å ha lest Mirres beskrivelse av timen fant jeg ut at jeg ikke tok sjansen på å måtte hoppe, sprette og småløpe. Derfor ble det heller spinning i dag. Jeg har funnet en spinningtime jeg liker spesielt godt, klokken ti. Da er det deilig stille på Sats Sjølyst; i garderoben skravler endel blide "seniorer", men ellers er det rolig og ganske folketomt. Instruktøren er flink til å motivere uten å sage av meg hodet med ljåen under første sang. Hun er også flink til å forklare hvordan timen skal foregå - når vi skal gi alt, når pausen kommer, at "ett minutt" betyr "ett minutt til neste sang" og ikke "ett minutt til pause" osv. Selv om det sikkert er effektivt å henge over styret med tunga ut av munnen etter fem minutter, liker jeg å ha litt kontroll over det som skjer, og heller utfordre meg selv med høyere belastning når vi nærmer oss pause og det er lagt opp til at vi skal få melkesyre i beina. Det klarte jeg fint i dag!

Jeg var over 18o et par ganger (185 på det meste), men kjente at etter 175 begynte det å svi skikkelig i beina. Det stemmer godt med det jeg har lært av Silja og Siri i dag (se kommentarer til forrige innlegg) om at man ofte ikke kommer så høyt i puls ved f.eks. spinning som f.eks. løping. Og det kan nok stemme, for jeg blir ikke så på felgen før ved 185-190 når jeg løper, og knapt nok da. Jeg stønnet og bannet og svor - nå skjønner jeg hvorfor de har så høy musikk, og dempet belysning! Det er selvfølgelig for å skjule hvor ulekre vi blir når melkesyra kommer. Men det jeg liker aller, aller best med spinningtimen, det er at vi kan skjule hvor sakte vi sykler. Ikke at jeg er flau over mine svake lår, men det fins ikke noe mer demotiverende enn å komme sist til mål, sist til toppen. På spinning blir alle ferdig på likt, og det er bare du (og knapt det) som vet hvilken motstand du hadde. Det gjør at man lettere kan tørre å gi jernet på et tidligere tidspunkt, for hvis stivheten tar deg helt, er det bare å lette litt på motstanden. Det gjør man jo ikke, når alt kommer til alt! Men det er godt å ha muligheten. Det gir i hvert fall meg følelsen av å ha et lite psykisk overtak!