Hytteplanmila 2013

Jeg var fullstendig ødelagt etter Fredrikstadmarka rundt forrige søndag. Så ille har det sjeldent vært! Resten av kvelden lå jeg bare rett ut, og også dagen etter slet jeg med å bevege meg rundt, gå trapper... Følte meg som en zombie, fullstendig tappet for krefter. Så begynte jeg å få vondt i halsen, og kjente meg småsyk og hanglete. Det hadde kanskje noe å gjøre med en slitsom og stressende uke på jobb, jeg vet ikke. Men fredag kveld følte jeg meg i hvert fall ganske elendig og tvilte på om jeg orket å stille på Hytteplanmila, om så bare for å jogge rolig.

Det er vel ikke nødvendig å introdusere Hytteplanmila nærmere - løpet er sagnomsust for sin lette løype og gode stemning. Da jeg løp der i 2011 hadde jeg min beste løpsopplevelse noensinne, da jeg kom meg under 50 min sammen med Hanne. Jeg antok at det var helt umulig å nærme meg den tiden i år, siden jeg ikke har løpt intervaller siden i sommer (og knapt løpt i det hele tatt). Så da passet det i grunnen å være litt hanglete og ha en god unnskyldning til å  ikke forsøke å løpe raskt i det hele tatt. Etter en god natts søvn følte jeg meg bedre på lørdag, og ble med naboene til Hole.

Selv om det var rekordpåmelding, gikk det helt glatt å få startnummer, t-skjorte og sokker. Veldig deilig med den store hallen der man kan sitte mens man venter. Masse kjente. Tilslutt skrellet jeg av meg ytterklærne og gikk ut i kulda med løpeskjørt. Antagelig for siste gang i år!

Ingrid og broren hennes plasserte seg ved 40-ballongen, mens Silje (nabo) og jeg holdt oss til 55-ballongen. Men da startskuddet gikk, løp jeg relativt raskt og hadde god margin til ballongen bak.

Foto: Arild Brådalen

Lånt fra ringsport.no

Jeg syntes å huske at bortsett fra den første kilometeren, var det ganske tungt i begynnelsen. Merkelig, i går var det blitt mye flatere. Det gikk jo veldig greit forbi den bondegården og ned mot sletta. Og da er det jo flatt og rett som ingenting. Det var kaldt, men ikke ubehagelig. Beina føltes uvanlig lette. Vakker høst. De fleste løp har jeg nok med å se på underlaget foran meg og drømme om å legge meg ned, men noen få ganger blir jeg komisk euforisk og eksistensialistisk. Sånn ble jeg i går. Det var liksom menneskenes godhet og Markens grøde og Jørgen Moe og Åsaskipet og liv og død og gud vet hva jeg rakk å filosofere over der vi pustet og peste bortover langs sykkelstien. Jeg hadde startet rundt 5.15 i snittid, det gikk sakte men sikkert nedover. Jeg gadd ikke å stoppe ved drikkestasjonen, det var bare å fortsette og holde rytmen. Jeg begynte etter hvert å lure på hvordan jeg kunne være så lett i beina. Jeg tenkte tilbake på Fredrikstadmarka rundt, der jeg etter hvert slet med å løpe i nedoverbakke og bare klarte å sjangle oppover. Greit at jeg skulle ta det pent, men jeg må da i hvert fall gi såpass at jeg har lyst til å bli påkjørt av en syklist! Laaaangt fra den følelsen - beina gikk som duracelltrommestikker. Nå var det kanskje ikke så rart at jeg skulle få negativ splitt når jeg startet med 55-ballongen - men likevel. Jeg så 50-ballongen foran meg - den virket ganske nær, men langt nok unna til at jeg ikke orket å prøve å innhente den. Konkurranseinnstinktet var liksom ikke helt på plass. Men jeg nøt å løpe forbi folk de siste kilometerne - og jeg løp forbi så mange! Det føltes helt fantastisk.

Ingrid hater, men løper styggfort (www.ringsport.no)

Og så kom vi til den siste kneika, da. Jeg husket den som bratt, men kort. Nå var den faktisk ganske lang. 200 meter! Jeg prøvde å holde farten, men det var tungt... Så plutselig hørte jeg noen heie på meg, aner ikke hvem det var, men det fikk meg i hvert fall til å ta i litt ekstra og løpe forbi en jente rett før mål.

Ah, deilig. Jørgen Moe rundt halsen og rent vann. Jeg kom inn på 51.31. Jeg er helt sikker på at jeg kunne løpt endel raskere, så det var litt irriterende at jeg var så defensiv fra start - men på en annen side var det godt å få en bra løpsopplevelse også.

Silje kom inn like etter, og så gikk vi for å finne de andre kjappingene som hadde løpt ti minutter fortere enn oss. Boller og kaffe smakte helt fortreffelig. Masse glade mennesker inne i hallen, her et lite utvalg (tyvlånt fra Adelheids blogg):

Med Adelheid, Silja, Jeanett og Marit (foto: Adelheid)

Og så må jeg jo vise et bilde av de fine sokkene mine fra Løpeskjørt.no (men kjøpt og betalt, så det er sagt):

Run now, wine later

Og sånn ble det: Løpet ble feiret på bankett med verdens beste nabovenninner.

Sesongen er over - men jeg føler egentlig at det er nå den starter. Jeg bør vel egentlig ta en hviledag i dag, men mest av alt har jeg lyst til å snøre på skoene og nyte den fine høstsøndagen.