Oslo Maraton 2013

Rekk opp hånda den som tror jeg klarte å ta Oslo halv som en rolig joggetur!

 Intensjonene før start var de beste. Jeg skulle bare kose meg og nyte stemningen og det flotte været. Kanskje finne Hanne Gro med 2.15-ballongen? Løpe uten klokke? Eller kanskje holde meg rundt 6 minutter per km? I alle fall, ikke noe ambisiøst opplegg. Jeg har jo bare løpt 11 km tilsammen de siste 5 ukene.

Før start fikk jeg utdelt løpsdrakt av Tone. Hun har nemlig laget noen flotte t-skjorter til oss heldige Løpeskjørt.no-ambassadører. I tillegg fikk jeg et fantastisk glitterskjørt som jeg antok kom til å lyse opp langs løypa. Det var jo fest! Skjørtene fins i mange fine farger, jeg gikk for den lyseblå varianten. Det har ikke shorts under som de vanlige løpeskjørtene, så jeg brukte i steden en egen undershorts - og det fungerte brillefint. Det kjentes akkurat som om shortsen var påsydd. Den var myk og god og jeg fikk ingen gnagsår på lårene. Skjørtet var dessuten ekstremt lett, jeg kjente ikke at jeg hadde det på meg i det hele tatt. Men det vakte oppsikt! Kommentarer hele veien, veldig artig. Jeg ble til og med intervjuet rett etter målgang, på storskjermen, og har en liten mistanke om at det hadde med skjørtet å gjøre...

Men nok om klær. Jeg vurderte altså 2.15-ballongen. Nei, vent, det blir litt for sakte. 2-ballongen! Jeg løp jo tross alt på 1.53 ifjor. Under to timer burde jeg klare. Så jeg stiller meg sammen med gjengen som skal sub-2. Står der i tre minutter, mens jeg sender lengselsfulle blikk mot 1.55-ballongen. Bedre plass der... Og sånn blir det, jeg starter med 1.55-gjengen.

Det føles helt riktig. Lett å løpe oppover mot Skøyen og tilbake langs fjorden. Bortsett fra at det er trangt, fryktelig trangt. Og når man følger en ballong, kommer virkelig instinktene fram. Det føltes som å gå ombord på et Ryan Air-fly uten setereservasjon. Folk reduseres til dyr. Albuer og skuldre. Ikke at jeg var så mye bedre, sikkert - man må jo bare gjøre det beste ut av det og komme seg fram på en eller annen måte. Men det var slitsomt og ubehagelig.

Så kom vi til passering ved Rådhusplassen. Derfra ble det bedre plass i løypa - men beina begynte samtidig å kjennes tyngre. Uh-oh. For optimistisk. Jeg hadde ikke tenkt å stille til start, og så går jeg for 1.55-ballongen? Astrid... Argh. Det er tungt og langt ut til vending langs havna. Heldigvis mindre vind enn i fjor, men lite gøy likevel. Men det hjelper med pepping langs løypa. I Kvadraturet heiet en mann veldig entusiastisk på meg - jeg var så konsentrert om svingen at jeg ikke fikk snudd meg før det var for sent, jeg vet ikke hvem du var, men takk! Den heiinga fikk meg til å holde farten oppe en god stund. Ved operaen sto Anna, alltid like flink til å oppmuntre. Musikk langs løypa hjalp også, både klassisk konsert, musikkorps og rock hjalp på humøret.

 1.55-ballongen hadde fløyet for lengst, og jeg konsentrerte meg nå om å holde meg under 2 timer. Det burde gå greit, tenkte jeg. Siden jeg ikke har brukt klokka på nærmere to måneder, hadde jeg ikke giddet å sjekke hvilke tall som ble vist på skjermen. Snakk om å være nonchalant! Ikke før ved 18 km innså jeg at jeg hadde snittfarten foran øynene mine hele tiden. Jeg fokuserte bare på kilometertidene og regnet helt grovt i hodet. Kilometertidene ble dårligere og dårligere... Ved bussterminalen gikk jeg faktisk noen skritt i oppoverbakken. Og så ble jeg helt satt ut av den lange stigningen opp mot den Botaniske hagen... Slak stigning, ok, men når beina er stive er det tungt! Heldigvis traff jeg på Siw-Mette der, hun hadde fått problemer med ryggen og tok det med ro. Det hjalp veldig å skravle med henne og få tankene over på noe annet. Og etter litt nedoverbakke føltes ting litt lettere. Til jeg altså oppdaget at jeg hadde snittiden på skjermen, og at den viste 5.42. 5.42! Så vidt jeg vet må man ha 5.41 for å komme under 2 timer. Og løypa er gjerne litt lenger enn klokka beregner.... Så dette kom ikke til å gå. Akkurat ikke, liksom. Argh, argh, argh. Snakk om å disponere løpet dårlig. Og hva skjedde med attityden? Slite seg ut for å komme inn til 2.00.23, det ville jo bare være mislykket på alle måter. Æsj.

Men så kom Karl Johan. Mange har klaget over dårlig heiing blant publikum, men jeg syntes ikke det var så galt. Langs Karl Johan var det skikkelig god stemning. Og jeg vet ikke om det var skjørtet som gjorde det, men jeg fikk så mange "Kom igjen, Astrid", "Astrid, Astrid!" at jeg følte meg som Petter Northug. Kjempgøy. Ved Nationaltheatret sto Janicke (tror jeg? Med lue?). Den siste bakken opp ved Stortinget var fæl som vanlig. Jeg ser på klokka, er sikker på at jeg ikke klarer det. Men gir likevel alt jeg har. Og nedover oppløpet skjønner jeg at det kanskje kan gå likevel...? Og klokker inn på 1.59.40. Lykke! Dere som har fulgt min lange kamp mot 2-tallet skjønner sikkert hvor mye det betyr at jeg nå kommer meg inn på den riktige siden selv uten å ha trent noe særlig. En fantastisk følelse!

Etterløpslykke! Her med Kåre, medarrangør på SRM og Treningscamper.
Foto: Lise Marit Kalstad

Det var et flott arrangement. Masse glade mennesker overalt. Men perfekt var det ikke. For det første ble starten veldig forsinket. Det var ganske håpløst å skulle komme seg over i startområdet fra bagasjeinnleveringen ved å måtte krysse oppløpet for de som fullførte maraton. Dessuten var det fullstendig kaos ved bagasjeutleveringen etter målgang. Når man skal ta i mot så mange bager, må man ha et bedre system. Det der var rett og slett for dårlig. Folk betaler i dyre dommer for å være med, og da forventer man at ting fungerer. Det ser dessuten ut til å være mye rot med tidene, og det er også ganske dårlig.

Men det endrer ikke på det viktigste - at det var fantastisk at så mange deltok på løpsfesten! Jeg gleder meg til neste år!