Sommerløping

Det er bare å innse det, jeg får null glede av å løpe i varmen. Det er ikke alltid jeg føler så stor glede underveis hjemme heller, men jeg klarer alltid å motivere meg ved å tenke på endorfinrusen og de deilige timene etterpå. Når det er varmt, blir jeg overmannet av en slapphet som selv ikke intervallendorfiner klarer å trenge igjennom. Resultatet er at jeg må stå opp klokken syv om morgenen og lide uten å få det minste igjen for det. Jeg gjør det likevel, fordi jeg har lovt meg selv å følge treningsprogrammet til punkt og prikke. Noen ganger lurer jeg på om jeg burde bli lagt inn for en alvorlig tvangslidelse... Samtidig vil jeg ikke bli kvitt den. Så deilig å komme hjem fra tre ukers ferie og ikke ha skulket unna!

Ikke bare varmen er et problem når man er på ferie, men også det å finne løyper på ukjente steder. Ofte er eneste alternativ en svingete vei med bilister som har drukket en flaske vin til lunsj og kjører i 130 i 70-sonen. Så klemmer man seg opp til gjerdene langs veien, da, og får nesten hjerteatakk når vakthunden på den andre siden får ferten av deg. Bjeffende, snerrende hunder som åpenbart ønsker å sette hoggtennene i skallen din og rive deg i filler har ødelagt humøret mitt på flere turer i sommer. Derfor ble jeg veldig glad da jeg så dette skiltet:

Régis og jeg skulle løpe langtur, og den eneste passende løypa i mils omkrets var en 1,1 km lang runde rundt et lite vann. 16 km skulle vil løpe, det ble over 14 runder, det. Saaakte skulle vi løpe også. Det er første gang i mitt liv jeg har løpt så sakte, faktisk. Snittempoet ble på 7.21. Det rareste var at det føltes ganske riktig for en rolig langtur! Og endelig, endelig holdt pulsen seg lav (selv om det var varmt): 153 slag i minuttet er ca. 75 % og det laveste jeg noen gang har hatt på langtur. Kan ikke annet enn å klappe meg selv på skulderen!

Resten av ferien handlet det bare om å holde ut. Jeg led meg gjennom endel 5 km-turer, klarte såvidt en fartslek-intervalløkt og en langtur til. Ikke noe treningsleir akkurat, men jeg gjennomførte i hvert fall.

Så var det rett hjem til nok en langtur. Endelig utholdelig temperatur, selv om det var varmt på fredag også. Jeg løp den vanlige runden bort til Bogstadvannet, opp til Østernvann, ned til Fossum og opp i retning Skytterkollen. Jeg tok det veldig med ro og gikk i de bratteste oppoverbakkene - skal det være lavpuls, så skal det være lavpuls. Men av en eller annen grunn fikk jeg så fryktelig vondt i høyre lårmuskel (foran) etter fem kilometer, og det ville ikke gi seg. Venstre lår ble også vondt etter hvert. Det var litt sånn maratonaktig, muskelen knøt seg hardt sammen hver gang jeg satte foten ned i bakken. Ethvert fornuftig menneske ville vel sluttet å løpe og tatt raskeste veien hjem, men der er jeg ikke helt ennå. Så jeg led meg gjennom 16,6 km og var tilnærmet invalid resten av dagen. Og dagen etterpå, skikkelig postmaratonstøl. Da passet det jo veldig bra at selveste Mærraølen skulle gå av stabelen. 7 km opp og ned, og jeg klarte knapt å kreke meg til start. Men det meste kan jo som kjent døyves av alkohol, så det gikk da på et vis. Særdeles hyggelig var det også!

Lårmusklene har vært ømme og vonde siden, men nå er det heldigvis bedre. Vet ikke helt hva det kommer av, men det er mulig at all svettingen i varmen de siste ukene har påvirket lagrene av salter og mineraler. Håper det var et engangstilfelle.

Jeg har fulgt programmet til McMillan noen uker nå. Foreløpig inntrykk? Jeg har økt antall kilometer per uke, men det føles motsatt. Jeg har aldri løpt så mye på lav puls som nå, og derfor kjennes totalbelastningen mindre. Det å løpe så rolig på langturene er behagelig, men gjør meg urolig. Hvordan skal jeg kunne løpe raskt på halvmaraton når jeg nesten bare trener på å jogge sakte? På den annen side ser det ut til at den ene høypulsøkta per uke blir hardere enn jeg har pleid å kjøre. I går løp jeg f.eks. 8 ganger 800 meter i terskeltempo (for meg ca. 5 min/km) med 200 meter jogg i mellom, pluss 3 raske 200-metere. Det var en bra økt. Neste uke skal jeg løpe 6 1200-metere i raskere tempo. Så får jeg håpe at McMillan vet hva han snakker om, og at én høypulsøkt per uke, og tre roligere økter, er det som skal til.