Langøyene rundt 2013

Jeg fikk bare med meg ett Øyakaruselløp i år - Langøyene rundt. Den vanlige runden er på 2,9 km, men siden gressletta på midten er forurenset, var årets løype noe endret og ca 3,1 km. Det sitter veldig langt inne for meg å løpe så kort, og den eneste måten jeg klarte å lure meg selv til å delta på, var ved å tenke at jeg skulle ta det med ro. Jogge gjennom! Beina var slitne etter intervallene to dager i forveien.

Det var nydelig vær og som vanlig god stemning før start blant de ca. 30 løpere og arrangørene som stilte opp. Vi løp runden sammen som en felles oppvarming først. Hjelp, jeg hadde glemt hvor teknisk vanskelig og kupert første del av løypa er! Jeg begynte å grue meg veldig, selv om jeg jo bare skulle jogge rolig...

Vi vet jo alle hvor lett det er, når startskuddet går og folk fyker avgårde som om de hadde Satan i hælene. Slapp av, det er jo bare meg. Og jeg har lyst til å bryte etter hundre meter... Dette er ikke gøy i det hele tatt. Beina er stive og pulsen skyhøy. Men konkurranse er konkurranse - selvfølgelig. Jeg kan ikke la de der få slippe. Jeg må holde hun der bak meg.

3 km er smertefullt, men heldigvis raskt overstått. Jeg henger meg på to damer. Noen hundre meter før mål er det en vond, bratt bakke, og der kommer jeg meg utrolig nok forbi dem. De skal ikke på noe vilkår få ta meg igjen. Et ukjent konkurranseinnstinkt slår til, og jeg løper så jeg blir blå inn mot mål. Det er faktisk første gang jeg må slenge meg ned på bakken som en siklende skiløper og bli liggende der flere minutter. Synd jeg ikke hadde på pulsbeltet - det var en gyllen anledning til å sjekke makspuls.

Foto: Frode Klevstul

Tredjeplass og 18.47. Det er ca. samme tid som i fjor, men siden løypa var litt lengre denne gang er jeg godt fornøyd. Etterpå var det vanvittig deilig å spise kveldsmat (inkludert i startavgiften - som er 0,- når du har egen SRM-brikke) og skravle med de andre deltagerne. Skulle veldig gjerne vært med på Gressholmen rundt på torsdag, dessverre passer det ikke. Neste sommer!

På båten hjem med Rolf, Kåre og Adelheid. Foto: Frode Klevstul

Fredag morgen jogget jeg med Adelheid fra Universitetet og opp rundt Sognsvann. Det var varmt, beina slitne og pulsen høy. I går var heldigvis kroppen lettere, og jeg fikk en nydelig langtur i Fredrikstadmarka. Løp maratonrunden og måtte fnise av alle de vonde minnene fra ifjor høst. Her begynte jeg nesten å gråte... Her klarte jeg bare å gå... På denne drikkestasjonen ville jeg be dem ringe Pappa så han kunne komme og hente meg... Formen var betydelig bedre i går. Jeg løp på pulsen og holdt meg rundt 75 %, det ble akkurat 7 min/km.