Godt nytt år og på'n igjen.

Dette ble jammen en lang bloggpause. Og 2013 et usedvanlig dårlig løpeår.

Først leverte jeg avhandlingen min, noe som førte til null løping fra januar til mars. Deretter hadde jeg en brukbar periode, fikk treningsprogram fra McMillan og kom i ganske god form - før jeg måtte forberede disputas og alt raknet på nytt. Kom liksom aldri inn i det igjen. Det eneste positive er vel at jeg ikke var skadet.

Og 2014? Da skal jeg boikotte omtrent alle norske løp. Herlig. Dette er virkelig en boikott som koster mer enn å ikke kjøpe produkter fra Nestlé. Hva skal jeg finne på i år?

Det får bli SRM, da. Å sette pers på 1, 2 og 3 runder.

En tur til Bordeaux og vinmaraton står på planen... NFIFs lange fingre når ikke helt dit!
Og så er det i hvert fall ett løp i nærheten som ikke krever lisens: Skiløpet. Takk! Jeg tror at 10 km'eren i Ski får bli årets store mål.

Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å komme meg ut av denne dvalen. Jeg har løpt kanskje 3 ganger de siste 6 ukene. Jeg har hatt mye å gjøre, men det er også vanskelig å komme seg ut på løpetur i mørket. Litt rart egentlig, for jeg har ingen problemer med å gå tur med hunden på kveldstid. Men da kan jeg tulle meg inn i tykk dunjakke, strikkelue, polvotter... Hadde jeg enda lagt på meg av inaktivitet, men av en eller annen grunn virker kroppen min motsatt der (antagelig mister jeg de få grammene muskler jeg en gang hadde).

Mitt eneste halmstrå er å løpe med Derek. Han er nå snart ett år og gammel nok for HD-scanning (for de uinvidde: røntgenbilde for å sjekke om han har hoftedysplasi, i så fall er jogging fy-fy). Båndtvangsperioden starter i april, og da må han være opptrent til å kunne jogge noen kilometer i bånd. Så vi har såvidt startet, pent og rolig langs Lysakerelven. Å løpe med ham er absolutt en motivasjonsfaktor. Det er mye mindre kjedelig å ha en løpeglad fuglehund foran seg - han traver ivrig i vei som en maskin, blir aldri lei, kunne løpt en maraton hvis han fikk lov (for tiden er vi oppe i 5 km, pluss opp- og nedgåing). Å jogge opp til Hvitstenvann blir en fryd heretter...

Jeg venter, treiga!
Hund med djeveløyne.

Jeg tror jeg trenger en PLAN. Men å kjøpe et nytt program fra McMillan for å perse på SRM, det blir liksom litt... voldsomt? Jeg får bare prøve å komme meg ut så ofte som mulig, og glede meg til bedre tider.

Julaften i november

Forrige helg fikk jeg en pakke i posten fra Løpeskjørt.no. Så, advarsel, dette innlegget er sponset!

Hovedinnholdet var en løpejakke til bruk i vinterhalvåret. Jeg har nå hatt min røde Gorejakke i fire år. Den er utrolig nok fortsatt som ny - men etter hvert har det begynt å friste med litt variasjon, så jeg vurderte å kjøpe Gemini-jakken til Løpeskjørt.no. Da Tone spurte om jeg ville teste den, takket jeg naturlig nok ikke nei... Min eneste bekymring var om den kom til å være for varm, tett og klam. På bildet syntes jeg nemlig stoffet så litt tykt ut. Vanntett på utsiden, fleece på innsiden.

Jeg ble utrolig overrasket da jeg fikk jakka og så hvor tynn og lett den faktisk var. Absolutt ikke tykkere enn Gorejakka, nesten tvert i mot. Veldig lett og god å ha på. Den kan brukes begge veier - men personlig ser jeg ikke poenget med å ha fleecen på utsiden, den vil jeg jo heller ha inn mot kroppen. Da bruker jeg heller en vanlig fleecejakke. Men som løpejakke når det er kaldt ruskevær: Jatakk!

Den har blitt testet på noen korte turer i kuldegrader, og har absolutt bestått testen. Den føles ikke klam, jeg synes faktisk den er like god å løpe med som den mye dyrere Gorejakka. Den er lett og ledig (og ganske stor i størrelsen - jeg bruker vanligvis S men denne er XS og føles romslig og god). Det aller beste er en svær lomme bak på ryggen der du kan ha mobil, kvikklunsj, votter, ja omtrent iPad og sitteunderlag. Et stort pluss!

Og så er den fin... Enkel og svart, helt etter min smak.

 

Wearing the inside out:

Det var forresten julaften for flere i familien: Derek fikk det store ansvaret å teste ut et refleksbånd med ledlys. Vi er helt avhengige av å ha lys på ham nå som det er mørkt og han løper fritt i skogen langs Lysakerelven. Han har et halsbånd med lys fra før, men dette er temmelig mye kraftigere... Det ser litt ut som om vi har pyntet ham med juletrebelysning, ok, men vi ser ham i hvert fall! Jeg har valgt å feste båndet på ryggen på selen hans i stedenfor rundt halsen, det fungerer veldig fint. Båndet har flere borrelåser som gjør at man kan feste det på det meste (sykkelramme, ryggsekk...)

Og så hårstrikker, da. Her har jeg måttet slåss med jentene om å få teste Hairbees. Disse er ganske originale - de ser litt ut som sløyfebånd, og har løs elastikk. Likevel sitter de godt i håret, og ser dessuten veldig morsomme ut. Fin adventskalendergave til små og store frøkner!

Det var ting & tang & stæsj. Løping? Det har vært en dårlig uke. Mye jobb, og en stadig tilbakevendende forkjølelse. Men på onsdag har jeg siste forelesning dette semesteret, og selv om jeg må skrive tre postdoc-søknader og helst to artikler på et par uker (!) har jeg godt håp om at mer fleksible dager gir større muligheter for løping.

November 2013

Jeg har gått igjennom november-blogginnleggene mine fra 2009 og fram til nå.

I 2009 var det fryd og gammen. Jeg fikk eget treningsprogram fra Siri, jeg kjøpte min første Garmin, og jeg hadde ennå ikke pådratt meg noen skade. Kvaliteten på blogginnleggene holdt meg heller ikke søvnløs, tyder dette på.

I 2010, derimot, hadde jeg min første beinhinnebetennelse. Og løp langturer som aldri før likevel. Langturgalskap og turer til Ullevålseter den ene dagen, rulleski og ibux den neste. Det var den gang jeg var uerfaren og dum... og veldig motivert!

Bygdøy-Ullevålseter-Bygdøy med tretthetsreaksjon i leggen

I 2011 hadde jeg beinhinnebetennelse og for å døyve løpesavnet kjøpte jeg minimalistiske sko...

Og i 2012 hadde jeg beinhinnebetennelse og kjøpte en ellipsemaskin i desperasjon.

November 2013: Jeg har ikke beinhinnebetennelse! Ikke i nærheten engang! Jeg er i god form til meg å være, og jeg har en hel vinter foran meg som ikke trenger å kastes bort på ellipsemaskin, sykkel og ski (!). Det skal subbes og kosejogges. Jeg har kommet meg inn i en god rytme de siste ukene, med ca. tre turer og 30 km i uka. Noen turer alene med musikk på ører, noen turer med selskap. I det siste har den fine hunden min også fått bli med på joggetur. Han er for liten til å jogge noe særlig i bånd, men når vi løper langs elven springer han fritt ved siden av og det er hyggelig for oss begge.

Men denne helgen jogget vi ikke - det var mer snø enn forventet på hytta, så på oss tobente ble det stabbing i nysnø mens den firbente løp som en gal. For en energi.

Lisensskandalen

For en del måneder siden gikk det en debatt rundt Norges Friidrettsforbunds beslutning om å kreve inn en lisens for deltakelse på mosjonsløp, slik det gjøres for bl.a. syklister og triatleter. Deretter roet det seg ned, før Frode Klevstul kom med dette blogginnlegget. Sentrumsløpet krever nå 40 kr i engangslisens for å delta. 390,- er den nye prisen, hvis man melder seg på nå. Var det ikke dyrt nok fra før? Nesten 8000 løp Sentrumsløpet i fjor - enda flere meldte seg på. Det er snakk om mye penger! Faktisk flere hundre tusen kroner bare i lisensavgift. Betalt av glade mosjonister som løper for stemningen, fellesskapet, medalje og kanskje pers.

Sånn jeg ser det, er det essentielle i debatten at deltakere på mosjonsløp blir pålagt en ekstraskatt det ikke er klart hvem skal tjene på (annet enn NFIF selv), og de blir tvunget til å melde seg inn i et idrettslag tilknyttet NFIF dersom de ikke ønsker å betale store summer i engangslisenser. At det er et behov for å bedre arrangementssystemene er bare vås, de eksisterende systemene fungerer stort sett utmerket allerede. At vi trenger bedre forsikringer er heller ikke et overbevisende argument - det er tross alt løping vi snakker om her. Og terminlister? Det finner vi allerede på kondis.no!

For meg er det uaktuelt å melde meg inn i et idrettslag tilknyttet NFIF for å kunne løse årslisens på 375 kr. For det første blir det dyrt, medlemskap koster flere hundre kroner. Dessuten har jeg verken lyst eller behov. Jeg har nok med mine løpevenner, trenger jeg noe mer organisert har jeg Treningscamp - fullstendig gratis og garantert fritt for arroganse.


For saken toppet seg da kondis.no skrev om saken, og etter påtrykk fra NFIF omredigerte artikkelen og fjernet lenken til Klevstuls bloggartikkel (se her).

Les flere debattinnlegg her:

http://hverdagsmosjonist.blogspot.no/2013/10/er-dette-greit-nfif.html

http://beintfram.wordpress.com/2013/10/28/lisensskandalen-til-norges-friidrettsforbund/

 Jeg har ikke lyst til å boikotte alle løp som organiseres av lag tilknyttet av NFIF - jeg har lyst til å være med på det som skjer! Men denne ekstraskatten som så arrogant tres nedover hodet på arrangørene, synes jeg vi samlet bør protestere mot. Mitt beste virkemiddel ser foreløpig ut til å være å boikotte løpene - men også å rope høyt om det! Kom igjen folkens, skriv blogginnlegg og kommentarer om at dette er uakseptabelt! F.eks. her: http://www.kondis.no/nfif-med-svar-paa-lisenskritikken.5328741-127676.html

Hytteplanmila 2013

Jeg var fullstendig ødelagt etter Fredrikstadmarka rundt forrige søndag. Så ille har det sjeldent vært! Resten av kvelden lå jeg bare rett ut, og også dagen etter slet jeg med å bevege meg rundt, gå trapper... Følte meg som en zombie, fullstendig tappet for krefter. Så begynte jeg å få vondt i halsen, og kjente meg småsyk og hanglete. Det hadde kanskje noe å gjøre med en slitsom og stressende uke på jobb, jeg vet ikke. Men fredag kveld følte jeg meg i hvert fall ganske elendig og tvilte på om jeg orket å stille på Hytteplanmila, om så bare for å jogge rolig.

Det er vel ikke nødvendig å introdusere Hytteplanmila nærmere - løpet er sagnomsust for sin lette løype og gode stemning. Da jeg løp der i 2011 hadde jeg min beste løpsopplevelse noensinne, da jeg kom meg under 50 min sammen med Hanne. Jeg antok at det var helt umulig å nærme meg den tiden i år, siden jeg ikke har løpt intervaller siden i sommer (og knapt løpt i det hele tatt). Så da passet det i grunnen å være litt hanglete og ha en god unnskyldning til å  ikke forsøke å løpe raskt i det hele tatt. Etter en god natts søvn følte jeg meg bedre på lørdag, og ble med naboene til Hole.

Selv om det var rekordpåmelding, gikk det helt glatt å få startnummer, t-skjorte og sokker. Veldig deilig med den store hallen der man kan sitte mens man venter. Masse kjente. Tilslutt skrellet jeg av meg ytterklærne og gikk ut i kulda med løpeskjørt. Antagelig for siste gang i år!

Ingrid og broren hennes plasserte seg ved 40-ballongen, mens Silje (nabo) og jeg holdt oss til 55-ballongen. Men da startskuddet gikk, løp jeg relativt raskt og hadde god margin til ballongen bak.

Foto: Arild Brådalen

Lånt fra ringsport.no

Jeg syntes å huske at bortsett fra den første kilometeren, var det ganske tungt i begynnelsen. Merkelig, i går var det blitt mye flatere. Det gikk jo veldig greit forbi den bondegården og ned mot sletta. Og da er det jo flatt og rett som ingenting. Det var kaldt, men ikke ubehagelig. Beina føltes uvanlig lette. Vakker høst. De fleste løp har jeg nok med å se på underlaget foran meg og drømme om å legge meg ned, men noen få ganger blir jeg komisk euforisk og eksistensialistisk. Sånn ble jeg i går. Det var liksom menneskenes godhet og Markens grøde og Jørgen Moe og Åsaskipet og liv og død og gud vet hva jeg rakk å filosofere over der vi pustet og peste bortover langs sykkelstien. Jeg hadde startet rundt 5.15 i snittid, det gikk sakte men sikkert nedover. Jeg gadd ikke å stoppe ved drikkestasjonen, det var bare å fortsette og holde rytmen. Jeg begynte etter hvert å lure på hvordan jeg kunne være så lett i beina. Jeg tenkte tilbake på Fredrikstadmarka rundt, der jeg etter hvert slet med å løpe i nedoverbakke og bare klarte å sjangle oppover. Greit at jeg skulle ta det pent, men jeg må da i hvert fall gi såpass at jeg har lyst til å bli påkjørt av en syklist! Laaaangt fra den følelsen - beina gikk som duracelltrommestikker. Nå var det kanskje ikke så rart at jeg skulle få negativ splitt når jeg startet med 55-ballongen - men likevel. Jeg så 50-ballongen foran meg - den virket ganske nær, men langt nok unna til at jeg ikke orket å prøve å innhente den. Konkurranseinnstinktet var liksom ikke helt på plass. Men jeg nøt å løpe forbi folk de siste kilometerne - og jeg løp forbi så mange! Det føltes helt fantastisk.

Ingrid hater, men løper styggfort (www.ringsport.no)

Og så kom vi til den siste kneika, da. Jeg husket den som bratt, men kort. Nå var den faktisk ganske lang. 200 meter! Jeg prøvde å holde farten, men det var tungt... Så plutselig hørte jeg noen heie på meg, aner ikke hvem det var, men det fikk meg i hvert fall til å ta i litt ekstra og løpe forbi en jente rett før mål.

Ah, deilig. Jørgen Moe rundt halsen og rent vann. Jeg kom inn på 51.31. Jeg er helt sikker på at jeg kunne løpt endel raskere, så det var litt irriterende at jeg var så defensiv fra start - men på en annen side var det godt å få en bra løpsopplevelse også.

Silje kom inn like etter, og så gikk vi for å finne de andre kjappingene som hadde løpt ti minutter fortere enn oss. Boller og kaffe smakte helt fortreffelig. Masse glade mennesker inne i hallen, her et lite utvalg (tyvlånt fra Adelheids blogg):

Med Adelheid, Silja, Jeanett og Marit (foto: Adelheid)

Og så må jeg jo vise et bilde av de fine sokkene mine fra Løpeskjørt.no (men kjøpt og betalt, så det er sagt):

Run now, wine later

Og sånn ble det: Løpet ble feiret på bankett med verdens beste nabovenninner.

Sesongen er over - men jeg føler egentlig at det er nå den starter. Jeg bør vel egentlig ta en hviledag i dag, men mest av alt har jeg lyst til å snøre på skoene og nyte den fine høstsøndagen.

Fredrikstadmarka rundt 2013

Kan det virkelig være min fjerde Fredrikstadmarka rundt-rapport på fire år? Arrangørenes lister sier så. Jeg husker at det var sol og varmt det første året; deretter regnet det og jeg tryna og krampegråt fordi ingen spurte  hvordan det gikk; i fjor var det kaldt og jeg løp over all forventning. I år var det meldt strålende vær og selv om formen min umulig kunne være på topp gledet jeg meg til å være med.

Adelheid kom med toget fra Oslo, i tillegg kjente jeg Hanne Gro, Stian, Ingvild og selvsagt Torfinn og Régis. Pål-Helge var skadet, men kom for å heie. Det krydde av folk på FiF-huset - siden været var så eksepsjonelt godt ble det rekorddeltagelse. Detvar bare å skrelle av seg klær, jeg løp med skjørt og t-skjorte. Og det ble varmt. Helt utrolig, i midten av oktober.

Foto: fredrikstadif.no

Jeg startet veldig optimistisk. Fløy avgårde i begynnelsen av 1.50-puljen. Det føltes veldig greit - et par kilometer. Så kjente jeg at pulsen var høy og at jeg absolutt, absolutt ikke måtte brenne opp kruttet for tidlig. Jeg hadde finlest tidligere rapporter og visste at det verste kom mellom 9 og 14 km. Så jeg lot Torfinn, Régis og Hanne Gro løpe forbi mens jeg holdt meg kontrollert rundt 5.50 i snittid. En stund. Så kom terrenget, oppoverbakkene. Det tok ikke så lang tid før jeg skjønte at det kom til å bli en tung dag. Men bare kom deg til Skihytta, 14 km, det klarer du, deretter er det bare å cruise nedoverbakke til mål...

Régis og Hanne Gro (foto: fredrikstadif.no)

Torfinn (foto: fredrikstadif.no)

Og på en eller annen måte kom jeg meg til Skihytta. Jeg gikk i alle oppoverbakkene, pulsen var helt ute å kjøre og jeg slet, men med en gang det kom et flatere parti gikk det bedre. Jeg løp forbi fotballgutter og menn med større armmuskler enn løpeferdigheter. Det føles alltid like godt. Dessuten kommer kilometermarkeringene for tidlig på Fredrikstadmarka rundt, i motsetning til de fleste andre løp. Hjelper også litt på moralen...

Skihytta. 6 km igjen, 1 t 28 min. Æsj... jeg har bare ikke krefter til å komme meg under 2 timer, det er umulig. Har jeg i det hele tatt krefter til å komme meg i mål? Cruise nedoverbakke, hva tenkte jeg på? Selv om underlaget er lett og det vitterlig går nedover, er beina tunge, tunge. Noen syklister kjører raskt forbi, og jeg tar meg i å ønske at de hadde kjørt på meg, så kunne jeg lagt meg ned og ventet på båre og myk sykehusseng... Jeg ikke bare går i oppoverbakkene, jeg sjangler. Det er så vanvittig tungt.

Men som alltid kommer man seg i mål. Og som alltid er det utrolig deilig etterpå, og det gjør absolutt ingen ting at jeg brukte nesten ti minutter mer enn i fjor. 2.02 er da helt fint. Det er tungt, og langt!

Arrangementet gikk prikkfritt for seg. 200 kr og man får alt man trenger - garderobe, toalett så godt som uten kø, smilende funksjonærer, startpuljer, presis start, merkede løyper, tre drikkestasjoner, drikkestasjon rett ved mål, rent vann, fin nål, og ikke minst korrekt tid umiddelbart etter målgang. Sånn skal det gjøres - takk!

Foto: Adelheid

Høst

Det er så utrolig flott akkurat nå. Masse farger overalt, stort sett fint høstvær, ikke for varmt.

Det blir fortsatt mest gåturer med hund, men jeg har fått til et par joggeturer i uka siden halvmaraton. Selv om det gikk overraskende bra da, er det ikke til å stikke under en (ja, frøken Helvig!) stol at formen har vært bedre. Jeg blir skikkelig sliten etter en mil, støl og stiv og tung i beina. Fordelen er at endorfinene er desto kraftigere. Det føles godt å være litt i gang igjen, jeg har savnet følelsen etter en god joggetur. Og jeg har savnet å jogge med bl.a. Siri og Tone, som jeg har løpet med den siste uka.

Søndag blir det også sosialt. Da står Fredrikstadmarka rundt på planen. Torfinn og jeg skal faktisk delta for fjerde år på rad - neste år blir det premie! Fredrikstadmarka rundt er alltid koselig, og i år er det meldt knallvær. Men det kommer til å bli hardt. 20 km er langt for meg nå, og det er ikke de letteste kilometerne heller. Strategien får være å ta det som et koseløp, gå rolig ut, ikke få for høy puls og heller spare litt krefter til nedoverbakkene på grusvei etter Skihytta. Adelheid kommer, og kanskje flere også. Jeg gleder meg faktisk veldig! Null press, ingen tid å slå, bare for gøy.

Uka etter har jeg meldt meg på Hytteplanmila. Det blir kanskje ikke fullt så gøy. Jeg er absolutt ikke i noe perseform, og på akkurat det løpet der innbiller jeg meg at det blir litt vanskeligere å glemme at man har startnummer på brystet. Men det får bare gå som det går, jeg har lyst til å være med på moroa!

Til deg som måtte lure på hvorfor jeg ikke logger kilometer og kart lenger: Jeg har faktisk lagt bort klokka! Antagelig fått et hardt slag mot hodet. Men det går helt fint. Roter den kanskje fram før søndag... Men ellers skal den få samle støv en stund til.