lørdag 27. oktober 2012

Fredrikstad Maraton 2012


Kosetur i Fredrikstadmarka. Værmeldingene tydet på nydelig høstvær, sol og noen få plussgrader. Jeg skulle løpe etter godfølelsen og skli inn under 4.15 lett som en plett. Eller helst slå Régis' Amsterdam-tid på 4.12. Helt til naboen sa i går: "Hva? Løper ikke du under 4 timer, da?" Noe som fikk meg til å få lyst til å prøve. På en god dag, kanskje det kunne gå an? Det er lov å prøve seg, er det ikke? Engelen på venstre skulder prøvde å snakke meg til fornuft, men fornuft er som kjent ikke det jeg lytter mest til.

Men på første runde skjønte jeg at å komme under fire timer nok kunne holde hardt. Løypa er forholdsvis tung med jevne stigninger og endel skogsløping som riktignok går på fine skogsveier, men som likevel er litt tyngre enn asfalt. Første runde (14,195 km) gikk på ca 1.21, så om jeg ikke kom meg under lå jeg i hvert fall an til å komme langt ned mot firetallet. Alt føltes bra så langt, selv om jeg var litt nervøs og engstelig for å ha startet for fort.

Selv om løypa ikke er av de letteste, er den variert og fin å løype. Den første halvparten går på sykkelstien langs Rolvsøyveien, og er ganske flat og fin. Deretter er det noen ganske korte bakker før man kommer inn i skogen. Skogsdelen er vakker, spesielt i dag viste naturen seg virkelig fra sin beste side. Borredalsdammen og 2. og 3. Bjørndalsdam skinte i solen og det var flotte farger over alt.

Dette ser jo ut til å ha vært en fest! Bilde: Kondis.no


Rett etter første passering, ved ca. 15 km, fikk jeg plutselig vondt i begge lårene. Foran, i muskelen, akkurat som om jeg hadde fått en strekk i hvert ben. Samtidig! Utrolig merkelig, og veldig rart at jeg skulle kjenne noe så tidlig. Hver gang jeg satte en fot i bakken kjentes det som et spyd stakk inn i muskelen og vred rundt... For å tenke på noe annet plugget jeg inn ipoden og hørte på Muse. Gåsehudfølelse! Hadde det ikke vært for den forbaska motvinden som gjorde det tungt å løpe langs Rolvsøyveien. Utrolig tungt, faktisk. Jeg merket nok ikke helt hvor mye det kostet å holde samme fart som på første runde, men ved 20 km møtte jeg faktisk veggen. Ikke bare var beina vonde, de var stokk stive. Jeg drakk cola, sportsdrikk, vann og helte nedpå med gel, stratos, rosiner, banan, mokkabønner (har aldri sett sånn servering noen gang! Fantastisk!) uten annet resultat enn at jeg ble uvel. Ved andre passering - 28 km - hadde jeg løpt omtrent like fort som første runde, og lå fortsatt an til å komme inn rundt 4.05. Problemet var bare at jeg var fullstendig, fullstendig tom! Jeg ble stående en liten stund og fikk pepping fra Régis og jentene, Yngvild og Magnus (gode, gamle venner), og alltid like blide Pål-Helge. Det var helt forferdelig å måtte ut på en runde til, men krus ville jeg ha, dessuten har jeg ikke for vane å bryte et løp, og 14 km, det er jo peanuts. Seriøst! Men én kilometer ut i tredje runde måtte jeg gå. Bare noen meter, vær så snill! Problemet var at det var så uendelig tungt å begynne å løpe igjen etter en gåpause - og 14 kilometer, det er langt å gå når man er så død i beina som jeg var. Et ironisk "formen er på topp, eller?" fra en mann som løp forbi da stilen min var på det minst elegante. Herregud, for et mareritt. Ved nest siste drikkestasjon mistet jeg alt jeg tok i på bakken og hadde bare lyst til å gråte - men det hjelper jo ingen ting som helst. Det var bare å humpe av gårde, sakte, tåle smerter i lår og knær, og forbanne den elendige ideen om å komme seg under sub-4.


Føler meg hundre ganger kleinere enn jeg ser ut - siste passering.


Plutselig dukket Pål-Helge opp igjen, på sykkel. Og fulgte meg i mange kilometer mens han gjorde sitt beste for å holde humøret mitt oppe. Jeg var nok ikke den mest sprudlende utgaven av meg selv, men det hjalp utrolig godt å fokusere på noe annet enn smerte, smerte, smerte. Tusen millioner takk! Pål-Helge syntes jeg burde gjøre et realt forsøk på å øke farten de siste seks kilometerne for å slå Régis' tid, men for meg var det bare snakk om å overleve. Hvert skritt var en kamp, og det fantes ikke noe kjeller under kjelleren, selv om jeg hadde begynt å grave ganske godt i gulvet allerede.

Omsorgen på drikkestasjonene var rørende. Man merket at dette løpet er mindre enn Fredrikstadmarka rundt ( bare 88 deltakere), og stemningen var helt spesiell. Aldri har jeg fått så mye oppbacking, ros og medfølelse av funksjonærer underveis. På siste drikkestasjon tok jeg en neve mokkabønner, rosiner, banan, og prøvde å gi det jeg hadde de siste fire-fem kilometerne. Grusomt, grusomt, grusomt. Omsider skjønner jeg hva folk snakker om, de som mener at maraton er så hardt. Både Berlin og Skogsmaraton gikk veldig lett, men så løp jeg også mye roligere (på Skogsmaratonet gikk jeg i alle bakkene og i Berlin er løypa flat som en pannekake). Siste bakke, jeg klarer knapt å bevege meg oppover, men det går, og der er jeg i mål. De siste 14 kilometerne tok 10 minutter lenger enn de to første, og jeg kommer inn på 4.16. Det er ny pers, og hurra for det, men jeg gremmer meg likevel litt over at jeg startet for fort. Jeg ville helt sikkert løpt raskere hvis jeg ikke hadde blitt så stiv i beina. Jaja, en velfortjent lærepenge, som riktignok var utrolig smertefull, men som kommer godt med. Neste maraton skal ikke foregå på denne måten!




Flott krus fikk vi, og kaker og kaffe. Og så ertesuppe, da, men det var det siste jeg hadde lyst på. Det var kjempestemning i FiF-huset, litt som å være på fest, nesten, og folk hilste og gratulerte. Jeg har skrytt av mange løpsarrangementer, men dette tok kaka, bokstavelig talt! Akkurat nå frister det ikke så veldig med en gjentakelse, men hvem vet, det er jo lov å prøve seg på en "koselig, rolig langtur" neste år også?


Dette var da bare ille kost! Har noen sagt noe annet?

40 kommentarer:

  1. Gratulerer så masse!!!! Kjempebra resultat. Jeg er også funs av småløp. Løp bare halv under Holmestrand maraton men atmosfærer var veldig lignende til det du beskriver. Du må være i fantastisk form... Å beskrive maraton som koselig langtur!? Nå er du en " hero" i Fredrikstad

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Ania! "Koselig langtur" var ironisk ment altså ;) Småløp er herlig!

      Slett
  2. Strålende :) Du er knallgod som kommer deg gjennom. Tommel opp fra presidenten.

    Tim

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Tim! Håper det blir litt mindre smerte og stive bein på deg i Frankfurt i dag :)

      Slett
  3. Syns du ser smashing ut :-) ser jo nå at det måtte bli den blå genseren ;-) bøyer meg i støvet og er dypt imponert over styrken din. Gratulerer med pers! Nå kan du hvile :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det ble heldigvis kaldt nok til den genseren ;) Takk! Jeg er faktisk helt kake fortsatt, så her blir det hviling deluxe...

      Slett
  4. Godt jobba med så mye godt i magen ;-) Fredrikstad maraton er et løp jeg har hatt lyst til å løpe også. Fikk ikke noe mindre lyst nå, selv om innlegget ikke bare var et "løp på roser". Stå på !!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Ståle! :) Kan virkelig anbefale dette løpet, hvis man ikke er avhengig av mye folk og liv underveis.

      Slett
  5. Tøffe deg! Utrolig bra gjennomført altså! Jeg hadde garantert brutt, og så bare sutret. 4.16 med skikkelig vondt er jo bare helt rått!
    I tillegg hadde du nok også dagens kuleste antrekk! :o)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe Tone, jeg hadde til og med matchende turkis øyenskygge ;) Skal man lide noen timer, kan man i det minste gjøre det med stil!

      Du er jo den mest utholdende av alle!

      Slett
  6. Jeg noterere meg at du har ny lekker tights med matchende sko og trøye, og at du tross smerter og VEGGEN i krevende løype med gåing - faktisk setter ny pers. Du er virkelig i ditt livs form.
    Det er bare å gratulerer.

    (jeg tror fremdeles maraton er kjempeliett!)

    OG STRATOS OG MOKKABØNNER??, kanskje jeg må begynne å revurdere min redsel for små løp??
    , også lurer jeg på når mannen din ble så rask, var det ikke sånn at han i utgangspunkt lå hesblesende bak og klaget? Kjenner litt på frykten over at denne utviklingen skal skje her i dalen også.

    SvarSlett
    Svar
    1. (Klart det er, jeg skrev dette bare for å få sympati og ekstra mange kommentarer!)

      Små løp er SÅ mye bedre! Ingen dokø, deilig og varm garderobe, masse snille bestemødre som pusher sjokolade - jeg gir meg ende over.

      Ja sånn er det, man prøver å backe dem opp og gi dem litt selvtillit, og så suser de forbi deg! Typisk mannfolk.

      Slett
    2. Ps. Jeg glemte å si at de også serverte boller underveis!

      Slett
  7. Gratulerer med nok et supert maraton! Da du startet med "kosetur" fikk jeg nesten ikke lyst til å lese videre, for det å løpe maraton er for meg en enorm styrkeprøve. Men ser du måtte kjempe, og er veldig imponert! Men med så få deltakere, var det ikke ensomt ute i løypa? Hørtes jo veldig trivelig ut også med et lite løp. Mokkabønner og greier!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe, jeg har en smule selvironi der - jeg har jo hatt et litt nonchalant forhold til langturer og maraton, men denne gangen gikk jeg virkelig i baret. Jo, det var veldig ensomt, jeg så nesten ingen verken foran eller bak meg. Men den støtten jeg fikk av de få som var der, var desto bedre!

      Slett
  8. Du er nå en av de tøffeste jeg vet om! Det krever sitt å stille opp på sånne små løp, ingen å gjemme seg bak. Og så gjennomøre til tross for at siste runde føles uoverkommelig! Tenker du har lært ett og annet om deg sjøl.

    Serveringen høres fabelaktig ut, selv om mokkabønner ikke er helt det jeg forbinder med fart og ekstra energi ;-)

    Og ikke minst, grattis med ny pers!

    SvarSlett
    Svar
    1. Mokkabønner er fryktelig tørt og vanskelig å tygge når man løper... Men det var veldig koselig, da :D Rosiner og stratos fungerer bedre!

      Takk :-)

      Slett
  9. Føyer meg inn i rekken av gratulanter. Sterkt å gjennomføre når man har det så vondt. Fint skildret!

    SvarSlett
    Svar
    1. Glemte forresten å si at toalettforholdene sto til toppkarakter!

      Slett
  10. Jeg bøyer meg i støvet! Kjempe imponerende å klare og fullføre når du til de grader møter veggen. Synes du var utrolig stilig også. Lekkert antrekk!

    SvarSlett
  11. Hei Astrid!

    Det er kjempe motiverende å følge med på trenings loggen din. I går var du på mitt hjem sted og løp.
    Grattis med et supert maraton i Fredrikstad, flott tid også:)
    Jeg var og fulgte med på min trenings gjeng fra FIF, Så deg passere første runde ved klubb huset.
    Du så virkelig ut til å kose deg , tross det var et maraton :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Linda,
      Takk for en veldig hyggelig kommentar! :)
      Ja, jeg koste meg, i hvert fall den første delen!

      Slett
  12. Så utrolig bra gjort av deg, Astrid! Jeg er mektig imponert, over den standhaftigheten du sitter inne med, og fullførte løpet ditt. Tiltross for at du så tydeligvis ikke hadde formen. VELDIG bra, og gratulerer så mye med et vel gjennomført løp! :D

    SvarSlett
  13. Gratulerer! Det er imponerende at du gjennomførte med så mye vondt underveis! Og gratulerer med ny pers! Og jeg er helt enig i at du ser uforskammet opplagt ut på bildene :-)

    Jeg tilbragte noen timer ved FIF-huset da min kjære løp Fredrikstad maraton for noen år siden. De to karene på drikkestasjonen der, tok ikke bare særdeles godt vare på alle løperne. Jeg ble underholdt med historier fra gamle dager i tre strake timer. Da det kom fram at jeg var gravid, vanket det både mat, drikke, kaffe og kaker. Jeg tror Fredrikstad maraton må være det hyggeligste maratonet i Norge!

    SvarSlett
    Svar
    1. Så bra, da er det ikke bare jeg som opplevde det sånn! Selv om de fleste små løp er hyggelige, var folk virkelig særdeles hyggelige og inkluderende her. Kanskje vi sees der et annet år...? :)

      Slett
  14. Fornuften skal man aldri høre på... Gratulerer så masse med pers, og vel overstått. Godt å høre at heiagjengen var på plass. Vet ikke om du rakk å nyte det egentlig, men du kunne knapt ha fått en finere dag å løpe maraton på. :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, det skal man ikke! :) Joda, jeg nøt sola, spesielt de første 14. km! Bortsett fra vinden var det ganske perfekte forhold.

      Slett
  15. Gratulerer med vel gjennomført, ny pers og ikke minst imponerende angrep på utfordringene underveis i løpet!

    SvarSlett
  16. Takk Christopher! Da jeg løp trøstet jeg meg faktisk litt med å tenke på at du også har hatt noen kjipe maratonopplevelser ;)

    SvarSlett
  17. Tjohooooo;-)
    Fy du er rå. Rå til og løpe, rå til og fortelle.
    Du var redd jeg skulle oppfatte deg som grinete eller mutt. Haloooooo. Finnes ikke mange damer som klarer og holde humøret oppe etter 35 km. Selv med lekker tights, matchende sko og maskara så er nok ikke smilet og glimtet i øyekroken det første man prøver og formidle til en masete nordlenning. Håper og tror jeg klarte og få deg til og sette fokus på noe annet en smerter.
    Og en ting er bare sikkert. Om du hadde villet så hadde du klart og mose tida til han dærre franskmannen ;-)
    Har stor tro på deg ;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe :) Takk! Du klarte absolutt å få fokuset mitt over på noe annet! Når det gjelder den tida, så... tar vi den neste gang! :D

      (Fredrikstad Maraton 2013 har du joggesko og ikke sykkel!)

      Slett
    2. Det høres ut som en drøm.
      Ingen ting jeg ønsker meg mere en det.
      Kanskje, vi får se ;-)

      Slett
    3. Du som er så optimistisk kan vel ikke tvile på det :-)

      Slett
  18. Hei Astrid!
    Og gratulerer med et skikkelig tøft gjennomført løp! Du knuste jo tidligere pers, og det i en mye tyngre løype. Artig å høre at sjarmen rundt et så ”lite” løp bidro til å gjøre opplevelsen positiv. Å stresse seg gjennom store bymaratons gedigne maratonmesser, evige dokøer, og de store innhegningene før start har ikke bare positive sider. Ok, adrenalinet kommer lett i slike situasjoner, noe som kan hjelpe til underveis i lange løp, men det kan jo tippe over også.

    At det ble tungt underveis er vel bare sånn man må regne med at kan skje når man virkelig utfordrer seg selv. Risikoen for å møte veggen er jo noe større i situasjoner hvor man er offensiv enn når man bare flyter på rutinen. Og hallo! Selv om du åpenbart følte det skikkelig tungt på tredjerunden var det vel kun en lettvegg du møtte? Siste runde var kun 10 minutter langsommere enn de to første, her snakker vi ikke bråstopp.:-)

    Håper leggen ikke har murret noe mer, og at resten også kom seg greit igjennom løpet. Nyt noen rolige uker nå, med den beste samvittighet. Og med diverse godt av vått og tørt… :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Leif! :)

      Ja, det er utrolig deilig med varm garderobe, NULL dokø og alt det andre jeg har skrytt av...

      Hehe, bråstopp føltes det som i hvert fall, det var som å løpe i et basseng, eller i et mareritt, du kommer deg ikke av flekken liksom. Men det må jeg jo ha gjort, utrolig nok ;)

      Passer perfekt med snø og sludd og is akkurat nå - jeg skal slite sofaen en god stund til!

      Slett
    2. Hehe, joda, jeg kjenner igjen det du beskriver av tredjerundeproblemer. Jeg møtte omtrent den samme (lett)veggen under Berlin i fjor, fra ca 30 km, da måtte jeg begynne med gåpauser innimellom. Ikke bare ved drikkestasjonene, gåpauser jeg til og begynne med kunne overbevise meg selv om at var kun for å få drukket skikkelig, men også mellom drikkestasjonene. Løypen passerte hotellet mitt ved ca 33-34 km, og jeg hadde skremmende lyst til å svinge inn døren, kræsje på sengen, og gi f… i å fullføre. Siste gåpause for meg var ved ca 40-41 km (en pause som ”heldigvis” ble fanget opp av de offisielle videokameraene, danke schön…). Denne pausen la jeg inn for å sikre at jeg kunne klare å løpe den siste kilometeren, og få noen gode bilder før målgang (appearance is everything…). Kort sagt: det føltes som en 12 kilometers bråstopp. Men når jeg kikket på garmin etter løpet viste det seg at farten de siste 5-6 kilometrene kun var ca 40 sekunder langsommere (pr km) enn de første 30, så totaltiden ble ikke så altfor langt fra A-målet likevel.

      Følelsen av bråstopp illustrerer vel bare at det er et gap mellom hvor fort vi ønsker å løpe, og hvor fort vi er i stand til på det tidspunktet. Når vi da er nokså nær grensen av hva kroppen klarer, er det kanskje naturlig at hodet krisemaksimerer (marerittfølelsen av å løpe&løpe uten tilsynelatende å komme av flekken, been there – done that - probably doing it again).

      Når du sist lørdag likevel kjørte den siste runden så bra som du gjorde er det bare nok et tegn på hvor god form du er i, og hvor god du er blitt til å ta ut det siste av krefter. Jeg mener, farten under ”bråstopp-runden” er vel omtrent som den du hadde i flate Berlin i fjor? Så det gikk unna på tross av alle negative følelser underveis! At du så, på tross av en skikkelig forbedring av personlig rekord, likevel har en klar følelse av at du kunne gjort det enda bedre, med et annet løpsopplegg… Vel, det lover bare godt for kommende løp, det. :-)

      Slett
  19. Uffameg, den følelsen av å bare ville GÅ... :) Og så bli tatt bilde av, attpåtil!

    Ja, du har rett i at jeg vel løp i nesten samme tempo som i Berlin den siste runden, det hadde jeg ikke tenkt på. Så forskjellig kan det altså føles!

    SvarSlett

 
Blogglisten