På lettere ben

De dårlige nyhetene først: Det blir ikke noe Edinburgh Marathon på meg. Jeg føler meg så fornuftig at det tyter ut av øra. Den minste antydning til vondt i leggen, og jeg kastet håndklær og alt som var. Det er trist, men samtidig en stor lettelse. Det var på ingen måte optimalt å skulle løpe maraton med et så lite treningsgrunnlag, og det er slitsomt å hele tiden utfordre skjebnen. Så sånn ble det. Jeg reiser fortsatt, og blir naboens støtteapparat isteden.

Heldigvis er det nok av gode nyheter. For det første: Det holdt med fire dagers løpefri for å bli kvitt leggmurringen. For det andre: Jeg har endelig begynt å trene skikkelig på ellipsemaskinen. Etter at jeg nå har lagt opp som maratonløper (mmm) må jeg jo få meg et nytt prosjekt, og hva da med... Oslos Bratteste? Så blir jeg nødt til å trene litt styrke samtidig? Jeg har i hvert fall startet å trene ellipseintervaller for full guffe, og håper motivasjonen holder litt lenger enn en uke. Når snøen forsvinner blir det ukentlige intervaller i Wyllerløypa! (Sa hun.)

Og jeg har debutert på SRMs énrunde. Jeg har aldri løpt annet enn tre runder, og når jeg har kommet i mål har det vært rimelig folketomt. Når man løper én runde må man faktisk stå i kø for å få lest av tiden! Jeg skjønner at jeg må jobbe med tempoet for å komme meg lengre fram i den køen... Jeg brukte litt over 17 minutter, i noe sånt som 5.15-fart. Det gikk helt fint, men jeg kjenner at jeg gruer meg til Sentrumsløpet. Planen er å løpe under 55 minutter, men jeg tror det ikke før jeg ser det. Det vil si, jeg var pessimistisk fram til fredag. Da løp jeg en fin fredagsmorgentur fra Blindern med Adelheid. For første gang siden Fredrikstad maraton i oktober følte jeg meg lett til bens! Det store traktorhjulet slapp plutselig taket og jeg føk bortover. Om det bare kunne føles sånn på lørdag også!

Onsdag denne uken har jeg min debut som medarrangør på SRM. Håper å se mange kjente!

Lette ben, blodig fot. Sånn går det når man ikke klipper neglene!