Alt med måte

Jeg fikk en e-post etter at jeg la ut forrige blogginnlegg. Vi kan la avsenderen være anonym, siden vedkommende ikke hadde mot nok til å komme med synspunktene sine i en kommentar.

Herregud, Astrid.

"Hittil har jeg altså løpt over 40 km denne uka, og det er bare langfredag!"

Har du ikke lært *noe*?!

Skjerpings! Ro ned. Legg deg på sofaen resten av uka. Du får ikke lov!

Her skal man ikke få lov til å være positiv, nei!  Og jeg er vel ikke født i går? Eller? Jeg skjønner jo at grunnlaget før en maratonoppkjøring kunne vært bedre - men samtidig er jeg innstilt på at med én gang jeg kjenner det minste murr i leggen, bytter jeg over til halvmaratondistansen. Inntil det skjer, får jeg bare forberede meg til maraton som best jeg kan. Og det innebærer en del kilometer i uka. I hvert fall når noen andre stakk av med alle løpegenene i familien!

Så i dag var det klart for langtur igjen, på et-par-og tyve kilometer. For én gangs skyld helt alene, bare meg og ipoden min. Det var helt fantastisk å løpe nedover mot Lysaker i strålende solskinn og alltid like oppmuntrende A-ha på øret. Jeg tenkte på det overstrømmende, superpositive blogginnlegget jeg skulle skrive etterpå. Den følelsen varte i sånn ca. 6 km. Da jeg måtte oppover noen helt ubetydelige oppoverbakker mot Frognerparken steg pulsen selv om jeg holdt uvanlig lav fart. Bedre ble det ikke da jeg skulle videre oppover, forbi Radiumhospitalet og opp Vækerøveien. For en dårlig dag! For en utrolig dårlig form!

Jeg hadde ikke med drikke, men hadde satt en vannflaske i hagen. Det ble en velkommen pause, inkludert en pep-talk fra naboen som var på vei til jobb. Åtte kilometer igjen, det er jo bare den lille runden om Fossum som vi pleier å løpe... Isipisi! Ja særlig, beina skrek og jeg følte meg som en blåsebelg. Prøvde å mane fram bildet av en blid Pål-Helge som syklet ved siden av meg de siste grusomme kilometerne av Fredrikstad maraton - det hjalp litt. Det var jo tross alt ikke så ille, jeg er bare litt uvant med å presse meg. Framme ved Fossum, snur og har en deilig nedoverbakke som får humøret bittelitt opp igjen. Det ble bare 21 km, men jeg er fornøyd med det i dag.

Det blir dessverre ikke noe Fredrikstadløp på meg i år. Régis skal delta på Marathon de Paris søndag, så da blir det Frankriketur i steden. Joa, Paris er vel ok det, og jeg gleder meg til å sitte på fortauskafé og kose meg mens andre pines i helvetes forgård. Men hva er vel Paris mot Fredrikstadløpet? Sol, vår, treningscampere som har tatt turen fra Oslo, heiing på og fra kjente underveis. Nyt det, dere heldiggriser som skal dit!