Sentrumsløpet 2013

Jeg var i elendig form før Sentrumsløpet. Sov dårlig, følte meg utslitt og hanglete, og var ikke minst ganske nervøs. Brukte som vanlig mye krefter på å velge antrekk. Løpeskjørt eller knelang tights? Det ble tights, noe som var helt feil. Jeg velger alltid feil når jeg tar den varmeste varianten.

Før start traff jeg Løpeskjørt-Tone og fikk overlevert noen magneter for å feste startnummeret. Jeg har lurt på hvordan noen små magneter kan være sterke nok til å holde startnummeret helt på plass, men det var de virkelig! Jeg knotet litt med å sette de på i begynnelsen, men så fikk jeg teken - og startnummeret satt på plass, uten at jeg slapp å stikke hull på t-skjorta. Fine var de også! Mine er rosa, men de finnes i mange forskjellige varianter.

Null hull

Med Tone før start

Deretter traff jeg Tone, og en kollega som skulle delta på et løp for første gang. Vi gikk og stilte oss i pulje fire (sub-50). Jeg hadde jo egentlig ingen ambisjoner om å løpe så fort, sub-55 var mer realistisk, men det var helt riktig startpulje likevel - jeg løp faktisk forbi folk hele veien.

Allerede før slottet begynte jeg å hate, og tenkte at jeg kom til å bryte snart, veldig snart. Tenkte på DNF-innlegget jeg skulle skrive. Men rett etter slottsparken så jeg Ingalill, lett gjenkjennelig med fancy caps, og skravlet med henne og etter hvert Tone opp mot Frognerparken. Og så var vi oppe, gitt, de kilometerne jeg hadde grudd meg sånn til var forsert, lett som en lek. Tusen takk, Ingalill, den praten der var både hyggelig og viktig! Tempoet var høyere enn planlagt og jeg følte meg i kjempeform. 3 km passert, 4 km. Beina var superlette og fosset framover. Jeg har aldri hatt det sånn på en tikilometer før, kommer sikkert ikke til å få det igjen heller, men nå bare nøt jeg følelsen. Jeg burde kanskje vært litt mer offensiv og satt opp farten i steden, men jeg trengte så veldig en positiv 10 km-opplevelse. Beina fløt videre, de ble aldri tunge, bortsett fra den siste kilometeren. Jeg ble utrolig motivert av å løpe forbi så mange, spesielt så mange tilsynelatende spreke, unge menn. Et lite stykke før mål så jeg på klokka og tenkte at jeg kaaaaanskje kunne lure meg inn på 51-tallet. Det gikk ikke, men jeg fikk i hvert fall opp farten og pulsen. 52.06 endte jeg på, en tid jeg er strålende fornøyd med. Det er Sentrumsløp-pers for meg, og jeg kjenner at treningen den siste måneden har gitt resultater. Nå satser jeg på sub-50 på Fornebuløpet! Og selvsagt sub-25 på Ryeløpet.

Etter løpet ble det hvitvin med en venninne som debuterte i løpskonkurranse og gjorde det med å  gruse meg. Og kvelden ble avsluttet med en superhyggelig bankett hos løpeglade naboer.