Ryeløpet 2013

Jeg må skrive dette blogginnlegget nå, med løpet friskt i minne. Hvis jeg venter en dag eller to, kommer det til å høres slik ut:

"Det var en flott dag i Kongeskogen. Blide arrangører, koselig å stå i dokø, masse løpevenner, litt slitsomt å løpe men jeg gjorde så godt jeg kunne og mer kan man ikke kreve. Jeg er tilbake neste år! Love løping, love Ryeløpet!"

Nei, æsj. Jeg hadde følgende chat-utveksling med min bror i morges:

	Astrid Nome
	Hvorfor er du ikke med på ryeløpet, igjen?
	Torfinn
	Hater det løpet.
	Alt for slitsomt.
	Astrid Nome
	He-he! Feiging!
	Torfinn
	Jepp!

Joooda, jeg visste at 5 km er tungt, og jeg hadde et visst minne om at Kongeskogen er bittelitt kupert. Men ikke så ille, vel? Jeg skulle i hvert fall løpe i 4.50-tempo, og hadde jeg kommet under 24 minutter ville det vært enda bedre. Hallo! Jeg spiste center-sjokolade og en rett-i-koppen-kopp havregrøt til middag på jobb, og tenkte at det var perfekt. Fint vær, hyggelige kollegaer, naboer og løpevenner før start. Fortsatt er alt fryd og gammen. Jeg ble bittebittebittelitt negativ da jeg måtte stå lenge i dokø og nesten ikke rakk å varme opp - dessuten lå startnummerene i en skikkelig anarkistisk rotehaug - men hallo, Ryeløpet koster 150 kr. Man kunne tisset i skogen og man kunne hentet startnummeret på Løplabbet. Fortsatt fryd og gammen, sol og vakker Paradisbukt.

Men så går startskuddet. Og jeg har stilt meg aaaalt for langt bak. Sist jeg løp, i 2010, var det bare noen senete sprekinger og meg som løp. Nå var det stappfullt, og jeg burde ha skjønt at det ville bli kaos i den første oppoverbakken. Jeg regnet med at det bare var bruttotid på dette løpet; og av en eller annen grunn klarte jeg å starte min egen klokke etter startskuddet - men før jeg passerte startstreken. Deretter gikk det i sneglefart oppover, og det tok i hvert fall en kilometer før jeg kunne løpe fritt. Da skjønte jeg at det ville bli vanskelig å ta igjen det tapte, så de derre sub-24-tankene var bare å glemme. Kanskje jeg heller burde fokusere på å... komme i mål? Det var så tungt! Det føltes som om jeg løp i 3.50-tempo, mens klokka viste 5.30. Dusteklokke. Dustesol, dustevarme, dusterøtter, dustebakker. Det eneste positive var vel egentlig at jeg for en gangs skyld klarte å presse meg. Jeg følte at jeg gjorde grimaser hele veien, og ved bakken i Huk-svingen holdt jeg på å kaste opp. Seriøst. Hva gjør man da? Tørker seg rundt munnen og løper videre? Eller kaster startnummeret og henter seg en banan? Jeg funderte på det noen sekunder til den verste kvalmen hadde gitt seg.

Vent, én positiv ting til. Jeg klarte faktisk å plukke folk i oppoverbakkene! Jeg er helt overbevist om at det kommer av alle bakkene jeg har slitt meg oppover sammen med Ingrid som aldri sakker farten uansett.

Min egen klokke viste 25.06. Den startet jeg minst ti sekunder før jeg passerte start, så en slags moralsk pers ble det i hvert fall (og sub-25). Den offisielle tiden vet jeg ikke enda, men den er sikkert på over 26 min. Hvis jeg skreller av minst 20 sekunder for køløping, blir det ikke så ille likevel. Hvis man da ikke ser på snittiden på garminfila, som bare viser 4,75 km og dermed 5.17 min/km. For en nedtur.

Og. Herregud. Så vondt!

Bilder lånt fra Ryes facebook-side