Iformløpet 2013

Intens jobbing med postdoc-søknad, og Edinburghtur, har tatt sin tid i det siste. Mer om Edinburgh senere - her kommer noen ord om gårsdagens Iformløp.

Jeg synes jo ikke noe særlig om rene dameløp i utgangspunktet, og ble ikke overbevist da jeg løp KK-løpet i fjor. Men så vant jeg et gratis startnummer til Iformløpet, og kunne ikke motstå fristelsen til å prøve. Jeg pyntet meg med skjørt og diskohårbånd, og fikk lurt med Christine, en amerikansk venninne.

Foto: Hege Halseth Bang



Vi kom halvannen time før start, men likevel var det en kjempelang kø for å få utlevert startnummer. Heldigvis var det varmt og deilig, så det var ikke så farlig å stå en halv time i kø. Men køen ble lenger og lenger, så da jeg fikk startnummeret sprang jeg avgårde til dokøen før den ble like lang. (I oppskjørtelsen glemte jeg å ta t-skjorten min, og da jeg endelig slapp til igjen hadde de ikke flere igjen i min størrelse... Amatør!) Det gikk glatt - og herlighet, én ting er SÅ mye bedre på dameløp: Doene! Rene og fine!

De har tydeligvis ikke vært helt klare i kommunikasjonen, for rett bak oss i køen sto en mann... Som hadde meldt seg på og betalt uten å vite at det var et dameløp. Jeg antar at han fikk sine mistanker der han sto og ventet....

Vi var klare i god tid, og enda bedre tid fikk vi da starten ble utsatt et kvarter pga. den lange køen. Riktig beslutning, men litt uproft at de satte seg selv i den situasjonen i utgangspunktet.

Klok av skade etter Ryeløpet stilte jeg meg opp nesten helt forrest ved startlinjen. Jeg skulle prøve å holde 4.50-tempo hele veien, hadde ikke helt troa, men viljen var der i hvert fall. Den første kilometeren gikk på 4.56. Jeg kjente med en gang at beina var tunge, og at det kom til å bli helt vanvittig varmt. Dessuten løp vi på gress og gjørme, det var krappe svinger og hyppige kneiker. Etter et par kilometer sa det bare pang. Dette kom aldri, aldri til å gå. Jeg kom til å få hjerteatakk. Spesielt fordi jeg for første gang hadde drukket redbull før start. Hjerteflimmer, heteslag. Beina begynte å svikte, jeg kom til å falle om. Jeg må bryte ved passering halvveis! Hallo, du kan ikke bryte iform-løpet bare fordi du har for høye ambisjoner og startet for raskt. Det er respektløst. Flaut. Da får du heller gå. Se her, litt motvind. Hurra, motvind! Jeg kan puste igjen!

Foto: Heming Leira, Kondis

Løpet kan rett og slett oppsummeres slik: Det var for varmt. Jeg misliker varme selv når jeg sitter i skyggen og drikker rosévin, så dette var dømt til å mislykkes. Men da jeg startet på andre halvpart, følte jeg meg ikke noe særlig tyngre i beina enn rett etter start. Jeg kom til å klare en runde til, om det så ville gå langsomt. Hver gang det kom et vindpust, føltes det bedre. De siste kilometerne var utrolig tunge og lange, men jeg kom i mål, på 51.28. Nå var riktignok løypa litt kortere enn 10 km, men det gidder jeg ikke å bry meg med - jeg tapte mer på sola og varmen enn jeg vant på den litt kortere distansen. Alt i alt er jeg fornøyd med innsatsen, at jeg aldri ga opp. Jeg hadde over 90 % i snittpuls og kunne rett og slett ikke løpt så mye fortere i går.

Etter løpet ble vi tilbudt vitaminvann. Med søtningsmidler. Hæh? Jeg er tørst, jeg vil ha vann! Da måtte jeg gå og forsyne meg med restene på drikkestasjonen. Hva er greia, hvorfor må de bare servere sånt ekkelt skvip på dameløp? Greit med sponsorer, men hva med å bli sponset av Imsdal isteden?

Ellers har jeg egentlig bare positive ting å si om iformløpet. Goodiebagen var kjempefin! Mange forskjellige kremer, sjampo, balsam, en slags tigerbalsam, leppepomade... Løpet ble organisert på et genialt sted, den store gresssletta ved Skøyen skole. Flott å sitte i gresset og slappe av før og etter løpet. Og det var en veldig mye hyggeligere og vennligere speaker enn på KK-løpet, ingen macho, flaue kommentarer om damelår i tights osv. T-skjorten var fin (selv om jeg dessverre fikk feil størrelse). Jeg blir gjerne med på dette neste år, men da bestiller jeg overskyet vær!