Fredrikstadmarka rundt 2011

Tryning, frysing, grining. Krøpling. Dette blir et skikkelig sutreinnlegg, til glede for alle som synes det har blitt for mye positivitet etter Berlin maraton. Det måtte jo ende med at jeg falt til jorden med et dunk.

Usj, det var kaldt. Jeg pleier ikke å bli plaget av regn, så værmeldingen bekymret meg ikke så mye - men det var skikkelig bikkjekaldt før start ved Fif-huset i går. Jeg sto og pratet med bl.a. Janicke, Marianne og Toneklone, og vi frøs like mye alle sammen. Gledet oss faktisk til å løpe den 20 km lange skogsløypa, for å få varmen i oss.

Hele slekta kom for å heie

Treningscamperne som deltok: Torfinn, Marianne og meg
(bilde lånt fra treningscamp.blogspot.com)

Målet mitt var å komme meg under 2 timer, som jeg løp på i fjor. Jeg regnet med at det burde gå greit, og følte meg også veldig lett til beins i begynnelsen. Jeg prøvde å holde farten rimelig oppe de første 10 km (5.30-5.45), for å ha noe å gå på i alle oppoverbakkene mellom 10 og 14 km. Deretter skulle jeg bare suse og cruise inn til mål på deilig grusvei. 

Ved ca. 8 km hang jeg meg på en gjeng. Jeg har aldri vært så flink til å "finne en rygg", men denne gangen klarte jeg det, og det fungerte utmerket. Deilig å slippe å tenke på farten selv, bare kopiere stegene til løperen foran. Etter hvert kom de tunge oppoverbakkene, men jeg klarte å holde følge med de andre, og det føltes ikke altfor tungt. 

Men det var vått. Vi løp nå over svaberg, som ble såpeglatte i regnet. Jeg begynte også å bli sliten av å løpe i terreng. Plutselig hektet jeg i en rot og endte på alle fire, med oppskrapte hender fulle av leire og småstein. Det gjorde ikke så vondt, og jeg kom meg opp på beina igjen. Men jeg ble veldig overrasket over at de som løp forbi meg ikke spurte hvordan det gikk. Jeg hadde jo åpenbart ikke brukket beinet, greit nok, men en kort "Gikk det bra?" på utpust i forbifarten er vel ikke for mye forlangt? Jeg følte meg så ensom, forlatt og kald, langt, langt borte fra mål og varme klær, at jeg begynte å sippe. Grining i kombinasjon med høy puls har jeg jo prøvd før, og det fungerer sjelden bra. Brystet knøt seg og jeg klarte ikke å puste, var bare helt nødt til å slutte med den patetiske selvmedlidenheten og komme meg videre. Det gikk i ca. fem minutter, til jeg trynte på nytt. Denne gangen skled jeg på fjellet, tror jeg, og slo begge knærne kjempehardt. Det gjorde mye vondere, men tilgjengjeld var det nå to løpere som spurte hvordan det gikk - så jeg klarte å holde gråten på avstand. Problemet var å komme seg videre med de vonde knærne, og jeg lengtet tilbake til Berlin maraton og kodeord til ambulansetjenesten. Ingen sånn service i Fredrikstadmarka - det var bare å karre seg videre.

Endelig var vi ved Skihytta, der terrengløpingen er over og det bare er grusvei igjen. Jeg hadde gledet meg masse til den strekningen - men tenkte ikke på hvor mye motvind det kom til å bli. Spesielt en strekning var helt forferdelig, bort mot Veum sykehus. Regnet pisket vannrett i ansiktet og det var et slit å bevege seg mot vinden. Det var nå jeg skulle ha ligget i ryggen på noen!

Men det gikk framover, i brukbar fart (for det meste under 5.30) og jeg visste at jeg i hvert fall kom meg i mål under 2 timer. Det fikk være godkjent i det været her. Hyggelige folk heiet langs løypa og søte, gamle menn kom med kommentarer da jeg løp forbi dem i oppoverbakken ("Det er så ille tungt i dag, se", "Håpær det her er siste bakken, nå orkær jæ'nte mer"). Bare et par kilometer igjen, og jeg løp forbi flere løpere, også damer i min egen klasse. Herlig, fall og knær var glemt.

En lang nedoverbakke like før mål. Jeg stusset på at det ikke hang bånd langs løypa, men jeg tenkte at det vel ikke var nødvendig langs grusveien. Jeg langet ut, nesten nede, da en turgåer sa, litt forsiktig: "Du vet at du har løpt feil vei nå? Løypa går den andre veien rundt lysløypa!"  

Herregud. Jeg har løpt feil ved, ned en lang bakke, og det betyr bare at jeg må løpe tilbake opp den samme bakken. Alle de jeg har løpt forbi, har løpt forbi meg igjen. Jeg klarer ikke totimersmålet likevel. Herregud, herregud. Jeg er så sliten, tårene kommer igjen, det fungerer fortsatt like dårlig, og nå klarer jeg ikke å puste i det hele tatt, alt stopper opp. Vill i blikket spør jeg forbipasserende hvor den helvetes løypa går, og innser at jeg har tapt mange minutter. Er det mulig. Jeg er så sinna når jeg kommer i mål at jeg holder på å sprekke. Går det an å merke løypa så dårlig? Jeg har ellers ingen ting å si på arrangementet, men der må noe ha sviktet - det burde helt klart vært satt opp et bånd der jeg løp feil, aller helst burde det stått en løypevakt der. Jeg håper de merker bedre neste år, for det er utrolig surt å gjøre sitt beste i 18 km, bare for å tape alt fordi man må løpe 7-800 meter ekstra. Nå sto det heldigvis ikke om noen god plassering for min del - men litt konkurranseinnstinkt fantes det visst innerst inne, likevel... 

Jeg kom inn på 2 timer, så med tanke på at jeg tapte minst tre minutter, og at forholdende var tyngre enn i fjor, får jeg vel være fornøyd tross alt. Og god kondistrening ble det!

(Sa hun ironisk.)

I dag kan jeg knapt gå. Begge knærne er veldig ømme, og jeg må også ha slått leggen, som jeg nesten ikke kan legge noe vekt på. Alt ligger til rette for en liten løpepause...

Trening mellom treningsprogrammene

Jeg liker å ha en plan. Derfor synes jeg det er deilig å følge et oppsatt treningsprogram. Slippe å tenke, bare gjøre det som står, i den grad det passer inn med resten av hverdagen. Men nå etter maraton er programmet slutt, og jeg har ikke tenkt å satse ordentlig på noe nytt løp før til våren. Jeg har ennå ikke kommet over noe hverdags-treningsprogram - som ikke øker i intensitet og mengde mot et spesifikkt mål - så da får jeg lage det selv, basert på de grunnprinsippene jeg har lært meg.

Jeg fikk mitt første treningsprogram av Siri for to år siden, da jeg skulle begynne å trene meg opp til Gøteborgsvarvet. Det besto av tre økter per uke: en intervalløkt (Treningscamp), en fartslekøkt (f.eks. en Bygdøyrunde) og en rolig langtur. Altså to litt raskere turer med høyere intensitet, og en rolig økt for utholdenheten. Det samme prinsippet bygger FIRST-programmet på, med intervall-, tempo- og langturøkt (pluss alternativ trening som sykling eller svømming). Maratonprogrammet til Grete Waitz som jeg har fulgt de siste månedene hadde få instruksjoner, men stort sett inngikk en (lang)intervalløkt, en langtur, en litt raskere tur (slik jeg tolket det) og en helt rolig, kort tur. Hun anbefalte altså fire løpeturer per uke for mitt nivå. Det håper jeg å kunne fortsette med, men tenker å ta noen litt roligere uker etter Fredrikstadmarka rundt på søndag. Etter det vil jeg prøve å holde meg på rundt 40-50 km i uka (hvis beina vil, det er kanskje litt optimistisk), men med langturer på maks 20-25 km.

Hvilke prinsipper baserer dere treningen på når dere ikke følger et spesifikt program?

Den siste uka har jeg hatt en skikkelig støl høyre legg (antagelig fordi jeg undervurderte hvor flate og ustabile Nike Free-skoene er, dumt å løpe 8 km første gang). Det er muskulært, på baksiden, og har ikke noe med beinhinnebetennelsen å gjøre, men vondt er det likevel. Jeg plager kontorfellen min med tigerbalsamlukt og prøver å la være å løpe etter bussen... Forhåpentligvis går det over før søndag. 

Lørdag løp Torfinn og jeg vårt eget motbakkeløp på hytta i Valdres. Jeg hadde tenkt å ta det med ro, men av en eller annen grunn setter jeg alltid inn et ekstra gir når jeg løper sammen med ham, lillesøsterkomplekset blomstrer, og med god grunn. Avsluttet opp en slalåmbakke (småtterier sammenlignet med Wyllerløypa, men jeg ble sliten nok...) og var rød i ansiktet i flere timer etterpå. Oppoverbakker ble det mandag også, på en liten kveldstur i nabolaget - les: Holmenkollveien opp til Besserud. Nesten 190 i puls, og godfølelsen etterpå veide absolutt opp for at nedoverbakkene på asfalt ikke gjorde leggen blidere.

Denne bør vi kanskje alle ha på innsiden av ytterdøren? Lånt fra http://www.runningtechniquetips.com/

Tanker etter maraton

Først et par ting jeg ikke fikk med i rapporten:

- Det var mer slitsomt å kjempe seg gjennom handlemessa - som fylte en hel flyplass - for å komme til startnummerutdelingen enn å løpe selve maratonet. Masse mennesker, høy teknomusikk og kommersialismen i høysetet. Grøss.

- Jeg hadde det veldig mye vondere under Gøteborgsvarvet, forrige Oslo halvmaraton, Lørenskog halvmaraton, ti-kilometeren på Jessheim, den første løpeturen med Kristine, Nordmarka skogsmaraton og Kongsvinger halvmaraton enn under maraton. Jeg sier ikke dette for å undervurdere maratondistansen, absolutt ikke. Poenget mitt er at så lenge treningen og forberedelsene er på plass (og dette er selvfølgelig viktigere for maraton enn for kortere distanser), er det ikke noen grunn til å frykte at maratonløpet skal bli et helvetes slit. Valg av tempo har alt å si - og det er lov å unne seg selv et "dårligere" resultat i bytte mot en bedre opplevelse. Jeg var alltid dårligst i klassen i gym. Kan jeg løpe maraton, kan de fleste!

Men så: Hva nå? Det jeg har sett fram mot så lenge, gledet og gruet meg til, trent disiplinert for i flere måneder, er over. Jeg sitter her med støle lår og føler meg litt rastløs. Heldigvis skal jeg løpe Fredrikstadmarka rundt (20 km skogsløp) neste søndag, det gleder jeg meg til. Kanskje løper jeg Lørenskog halvmaraton og Jessheim vinter(halv)maraton også, hvis leggen tåler det. Men for å stagge den verste abstinensen, har jeg allerede meldt meg på maratondistansen under Oslo Maraton 2012. Siden Caroline har begynt på friidrett i SK Vidar må vi heretter hjelpe til arrangementshelgen - og jeg synes jo det er hyggelig å delta på det som skjer i Oslo. Men da blir det nok musikk på øret...

Vårens prosjekt får bli å få bedre kontroll over halvmaratondistansen og gjøre et godt løp i Fredrikstad i april.

I går prøvde jeg beina for første gang siden søndag. Jeg hadde lyst til å ta meg noen rolige runder på Treningscamp. Ikke bare var det lenge siden jeg hadde vært der, men jeg måtte attpåtil hente en premie! Jeg var så heldig å vinne gjettekonkurransen forrige helg, der vi skulle tippe tiden vår. Jeg tippet 4.29.59 - og kom i mål på 4.29.57! Bra, hva? Siri gravde dypt i premiehaugen og jeg fikk en fantastisk fin fleece-jakke fra Adidas. Nå kan kulda bare komme, jeg er klar og gleder meg! Tusen takk, Snille-Siri! Hele fire stykker fikk flotte premier denne gangen.

Løpingen gikk helt greit. Jeg jogget de minste rundene sammen med en småsyk Silja, vi skravlet og hadde det vel egentlig litt for hyggelig for en intervalløkt. Jeg kjente det litt i leggen - vet ikke om det kommer av belastningen på søndag, eller at jeg løp med nye sko, Nike Free, som jeg kjøpte i materialismens mekka da jeg skulle hente maratonstartnummeret. Jeg kjøpte egentlig skogene for å gå i, jeg vil heller ha FiveFingers eller Hattori for å komme meg ordentlig framover på foten - men jeg tenkte at det ikke kunne skade å prøve dem, i hvert fall. De var fantastisk lette og gode, og jeg kommer sikkert til å bruke dem som lettvektssko framover - hvis leggen tåler dem. Fine er de i alle fall!

Jeg er ikke fullt så fornøyd med Finisher-t-skjorten som jeg fikk med startnummeret i Berlin. Den er altfor stor, og i bomull. Jeg hadde den på meg i går, men det var helt håpløst - varmt og klamt. Hva i alle dager er vitsen med å lage et treningsplagg i bomull?

Ender nok som vaskeklut - men måtte i hvert fall vises fram!

Jeg kjenner leggen litt i dag, så jeg tenker at jeg nok bør ta det rolig resten av uka. Jeg har nådd målet mitt, nå gjelder det å ta vare på kroppen så jeg kan fortsette å løpe uten ubehag...

Garmin-detaljer

Berlin maraton 2011

Søndag morgen, halv åtte. Vi møtte Janicke og Mona fra SkiLøperne i foajeen for å gå sammen til hotellet. Det krydde av løpekledde, spente folk. Jeg var ikke forferdelig nervøs – bare litt. Hadde vært veldig spent i flere dager, så det skulle bli godt å komme i gang og få gjort det.

Dokøene var så lange som de pleier å være, så det var greit vi hadde beregnet god tid. Deretter måtte vi stille oss opp i de forhåndsinndelte bolkene. Da gikk det opp for meg at Régis og jeg var plassert i hver vår bolk, fordi han hadde oppgitt en veldig defensiv antatt tid. Men vi hadde jo blitt enige om å løpe sammen så lenge som mulig… Jeg nølte litt, men fant ut at jeg ikke hadde noe valg: Jeg måtte bli med bak i den siste bolken sammen med ham. (Hvis jeg noensinne skulle bli intervjuet på A-magasinets nest siste side, har jeg i hvert fall svaret klart på ”Hva er det rareste du har gjort for kjærligheten”-spørsmålet: Stilt meg lenger bak enn nødvendig på maraton!) Vi frøs, men fikk på oss oransje plastsekker. Det var i grunnen ganske underholdende å stå og observere alle de rare menneskene som stilte til start, flere hadde kledd seg ut – vi så både tigre, klovner, Ludvig den 14., brannmann som skulle løpe i full uniform med vanntank på ryggen (!) osv. Det var musikk og god stemning. Så gikk starten, og vi kom oss av gårde ca. 25 minutter etter at Haile, Paula og de andre hadde spurtet av gårde.

Strategien min var å løpe i 6:20-tempo – hele veien. 6:23 var nødvendig for å komme seg inn under 4,5 timer, som var tidsmålet (selv om det viktigste var å fullføre uten å ha det for ille under veis). Tidsplanen gikk skeis helt fra starten. Det var, ikke uventet, utrolig mye folk. Vi hadde tenkt å følge Marius Bakkens mantra ”Let the pace come to you!”, som jo høres veldig fint ut i teorien, men ikke er så lett å gjennomføre i praksis sammen med 40 000 andre… Jeg prøvde lenge å løpe forbi dem, men skjønte fort at jeg ville bruke altfor mye krefter på det. I tillegg var det veldig varmt allerede kl. 10, og jeg kjente at det påvirket kreftene. Jeg var veldig redd for å brenne av kruttet for tidlig. Selvtilliten min forsvant litt, og to halvmaraton i strekk virket voldsomt. Jeg fant ut at jeg bare fikk ta det rolig i begynnelsen, og se hvordan det gikk. Kanskje var det lurt at Régis bremset meg litt også.

Ved 12-13 km begynte jeg å få litt vondt i høyre kne. Det var tidlig! Heldigvis ble det aldri noe stort problem. Jeg følte at selvtilliten kom tilbake, jeg kom inn i en slags rytme tross alt, og gledet meg til å løpe litt raskere når jeg kom halvveis (den første halvmaratonen skulle bare være ”transportetappe”). Ved 19 km sa jeg farvel til Régis og løsnet på bremsene. Det var godt å bare kunne følge sin egen rytme etter dette. Da 21,1 km ble passert på 1 time og 19 min (som var saktere enn planlagt, men pytt), tenkte jeg at jeg fram til nå hadde varmet opp sammen med Régis – nå skulle jeg løpe en rolig halvmaraton. Og det er jo ingenting, det har jeg gjort mange ganger! Det fungerte faktisk fint å lure seg selv på den måten, for beina var ikke noe tunge. Jeg begynte gradvis å øke farten.

Stemningen var helt enestående, fra første stund. Jeg har aldri opplevd maken. Det var rørende hvor oppriktige folk var der de sto og heiet oss framover. Det var musikk på hvert gatehjørne, og alle løperne klappet og jublet og danset med. (Det var virkelig helt uaktuelt å ha musikk på øret!) Jeg fikk sikkert 50 tilrop av typen ”Lauf, Astrid, lauf!”, og var i perioder bare et stort glis som vinket og takket til høyre og venstre. Det føltes overhodet ikke dumt å ha navnet på t-skjorten, for folk syntes åpenbart det var kjempegøy å kunne heie litt personlig på den måten.

Jeg drakk på alle stasjonene, vann og energidrikk. Jeg spiste to halve bananer, og en energibar mellom 23 og 28 km, pluss noen ”gelegodterier”. Jeg hadde tenkt å spise en bar til senere, men da følte jeg meg mett og holdt meg til energidrikk. Det fungerte fint og var i grunnen nok.

Jeg passerte 31 km og syntes det var spennende å bevege seg inn i dette ukjente, svarte hullet det virker som om man må ha løpt maraton for å forstå hva inneholder. Skulle jeg ikke snart møte veggen? Skulle det ikke snart gjøre fryktelig vondt? Jeg kjente det nå i begge knær og venstre achilles-hæl, og var stiv i begge lårene, men det var egentlig ikke så mye å snakke om. Jeg kjørte på, og snitt-tiden gikk stadig nedover. Kunne jeg klare å komme meg inn under 4,5 timer likevel, da? Nja. Jeg orket ikke å slite meg ut på grunn av det, det fikk bare være.

Etter 35 km begynte det å bli lenger mellom km-merkene. Jeg løp så mye sikksakk at klokka mi til slutt viste åtte hundre meter mer enn den offisielle avstanden. Mange gikk nå, eller satt seg fortvilet ned langs veikanten med hodet i hendene. Litt rart, når jeg selv følte meg såpass pigg.

Jeg droppet de siste drikkestasjonene – da ville jeg bare i mål. Jeg hadde sjans til å nå tiden, og bestemte meg for å gi alt. Nå kunne det jo uansett ikke gå så galt! Det var helt fantastisk å komme på Unter den Linden og se Brandenburger Tor der framme. Stemningen var elektrisk. Jeg trodde ikke jeg kom til å klare det, men jeg løp og løp så fort jeg kunne… Min egen klokke viste 4.30.01!

Hele veien hadde jeg følt meg fullstendig euforisk. Dopet av endorfiner og revet med av all entusiasmen langs løypa. Men idet jeg stoppet og begynte å gå, var det som om noen slukket lyset. Jeg fikk ekstremt vondt, jeg klarte knapt å gå, jeg sjanglet framover og følte et desperat behov for å drikke eller spise noe – men det føltes uoverkommelig å skulle gå såpass langt. I tillegg måtte jeg gå en lang omvei for å komme meg ut av parken, og det gikk så uendelig sakte. Jeg følte meg utrolig miserabel der jeg vinglet rundt, pakket inn i oransje plast og med en halvliter (alkoholfritt) øl i hånden. Alkoholfritt eller ikke, det gjorde susen, for omsider letnet humøret og jeg klarte å kreke meg fram til møtestedet. Der traff jeg på Mona, som var veldig fornøyd, og så kom Régis. Han hadde klart seg kjempefint, og var utrolig stolt over å ha greid det uten å støte på noen problemer underveis. Jeg er også veldig stolt over ham!

Den offisielle tiden min ble 4.29.57, og den er jeg såklart godt fornøyd med…

Det straffer seg selvfølgelig å være høy på pæra og skryte av at det ikke gjør vondt å løpe maraton – smertene kom til gangs etterpå. Jeg hadde (og har) forferdelig vondt i knærne, spesielt, i lårene, og i leddet mellom fot og legg. Vi spiste middag med Janicke og co. etterpå (veldig hyggelig!), og der lå toalettet to etasjer ned – for en tortur! Det var i det hele tatt ganske underholdende å se på alle maratonløperne som stavret seg rundt…

Konklusjon: Det gikk over all forventning. Det var nok fornuftig å starte så sakte som jeg gjorde, og i tillegg hadde jeg en god dag og følte meg bra. Dette skal jeg definitivt gjøre igjen! Men når, hvor? Jeg leter allerede etter et nytt Prosjekt.

Ellers var arrangementet helt fantastisk, og kan bare anbefales på det varmeste.

Takk for alle gode vibber, de var med på å dytte meg framover! Og takk for alle gode tips og råd, spesielt fra Siri, som alltid deler like villig av sin motivasjon og erfaring, men også fra alle dere andre bloggere og lesere. Og takk til Janicke og Mona for hyggelig selskap her i Berlin, før og etter løpet. Nå gleder jeg meg til å lese løpsrapporter fra Oslo!



Heldigvis litt krefter igjen til å feire!



Forberedelser før avreise...

De siste dagene før vi drar fredag morgen går så fort, så jeg har allerede begynt å pakke og skrive huskelister over det som må kjøpes inn før avreise. Compeed, vaselin, imodium, næring og den slags nødvendigheter til selve løpet, og flere klesalternativer - sist jeg sjekket var det meldt strålende sol og 21 grader på søndag, men senest i går så det ut til å skulle regne... Så jeg tar ingen sjanser. Dessverre tror jeg ikke jeg tør løpe med det fine skjørtet mitt likevel, siden jeg begynte å få gnagsår på lårene etter 25 km på en av langturene. Jeg får vel tross alt ofre forfengeligheten for komforten akkurat de timene der!

Da jeg kom hjem fra jobb i dag lå det to personlige brev til meg i postkassen. En pakke fra min nye løpevenn i Tromsø, som har sendt meg en helt ny og ubrukt klokkereim hun hadde liggende. Tusen, tusen takk, du reddet meg! Og en konvolutt fra Janicke, som var så snill å sende meg påstryksbokstaver siden de ikke har det på Panduro i Oslo (og den overoptimistiske planen min om å male på navnet med klisjeer slo fullstendig feil - såklart). Jeg blir helt rørt over å ha så snille venner rundt omkring :-)

Så da ble det hobbyverksted, med et helt greit resultat, i hvert fall på avstand. Jeg har slått fra meg alle negative tanker om at det er dumt å stikke seg fram og "be" om å bli heiet på - hallo, jeg vil gjerne bli heiet på! Det kommer sikkert veldig godt med, spesielt på slutten.

Så gjenstår å legge opp strategien underveis, både med hensyn til fart, og til energiinntak. Jeg har i utgangspunktet ikke noe tidsmål, det eneste som betyr noe er at jeg skal fullføre og ha det så bra som mulig underveis. Men jeg tar sikte på å komme meg under 4 1/2 time, og det tror jeg bør gå på en grei dag hvis jeg unngår de største problemene. Jeg må da løpe på 6:23 per kilometer, og normalt skal jeg kunne ha en forholdsvis lav puls i den farten. Så jeg starter med det, og ser an hvordan det utvikler seg. 

Når det gjelder inntak av energi underveis, er jeg litt mer usikker. Jeg pleier sjelden å få i meg så mye på langturer, men er veldig redd for å møte veggen på grunn av tomme lagre. Foreløpig er planen å drikke noen slurker energidrikk hver 3-5 km, suge på en slags "gele-godterier" ganske hyppig (hver halvtime?), ta en gel der det deles ut ved 27 km, spise et par biter bananer, og ha en energibar i lomma som jeg tar rundt 35 km. Og drikke vann når jeg er tørst, selvfølgelig. Høres dette ok ut? Jeg er veldig usikker på hvor mye som trengs.

Bortsett fra "veggen" frykter jeg ikke så veldig mye annet. Siden jeg ikke har noe strengt tidsmål, er det liksom ikke noe som ikke kan løses underveis. Får jeg magetrøbbel, går jeg på do (men jeg tar imodium på forhånd, så det skjer neppe), blir jeg fryktelig sliten får jeg ta en gåpause, og går det helt skeis følger jeg arrangørens detaljerte instrukser og får en tilskuer til å ringe 112 med kodeord "maraton"... Stort verre blir det ikke, eller? Jeg tar med meg godfølelsen til start, den godfølelsen jeg har hatt på de tre lengste turene. Selv om jeg er forberedt på slit og smerte, er jeg helt sikker på at det først og fremst kommer til å bli en fin opplevelse.

For å unngå å tirre en litt for stiv legg, har jeg bestemt meg for å kutte alle økter denne uka. Det viktigste er jo uansett hvile. Lørdag morgen blir siste (veldig rolige) trening før maraton. Rapport følger!

Jeg jogger!

Leser i gårsdagens A-magasin at jogging er ut. Hva? Det hadde jeg ikke fått med meg. Jeg jogger omtrent hver eneste gang jeg trener, jeg. Løping er jo kjempeslitsomt! Selv om avisene ikke synes det er noe spennende å skrive om, fins det faktisk folk rundtomkring som jogger i rolig tempo og gjør det fordi de liker det. Apropos det konstaterer jeg at Arthur Buchardt "synes 80 prosent av dem som stiller til start [på maraton] ikke bør gjøre det. – Maraton er for godt trente, ikke for "idioter" ". Det var jo et fruktbart utsagn, og jeg finner ikke noe belegg for det i resultatlistene til Oslo Maraton i hvert fall...

Men jeg lar meg ikke provosere og er åpenbart naivt lykkelig med min egen form som er relativt god, relativt dårlig. Den duger for mitt bruk og skal få meg gjennom Berlin på en god, og ikke idiotisk, måte. Joggende!

Nå gjenstår det faktisk bare tre korte økter. Men denne uken har vært uventet hard, fordi jeg måtte forskyve forrige helgs langtur til mandag og dermed fikk fire økter, og mer enn 40 km, på fem dager. Mandag ble jeg med Treningscamp-gjengen opp til Besserud, der de skulle løpe trappeintervaller. Jeg sto over det, for å unngå veldig støle lår nå rett før maraton, men fikk meg en fin tur med mange høydemetere i godt selskap. Dagen etter skulle jeg bare jogge rolig i 50 min på mølle. For én gangs skyld var nesten alle tredemøllene opptatt, det stinket svette og var varmere og fuktigere enn vanlig. Beina var blytunge etter Besserud-bakkene. Etter tre minutter tenkte jeg at dette var håpløst. Etter 25 min holdt jeg på å få et illebefinnende, og måtte få maskinen til å løpe nedover for å ikke hoppe av. Grusomt, grusomt! Jeg har bestemt meg for å ikke løpe på mølle en eneste gang til før maraton, for det kan jo ta selvtilliten fullstendig fra enhver stakkar... Torsdag hadde jeg en liten tempoøkt i Frognerparken, og i går løp jeg en time på Bygdøy i den kjølige morgensolen. Helt fantastisk, det er helt klart sånne turer jeg elsker mest av alt. La kroppen bestemme farten, la tankene gå, nyte naturen. Formen føltes god, men beina var litt tunge og det skal bli godt med en roligere siste uke. Dessuten er leggen litt mer støl enn jeg liker, så det lønner seg på flere måter med litt færre kilometer før den lange joggeturen i Berlins gater.

Ellers har jeg opplevd litt klokkestyr denne uka. Forrige lørdag gikk reimen istykker, og jeg forsøkte å reparere den på mandag. Det gikk forsåvidt greit, men holdt ikke helt, så jeg innså at jeg måtte få den reparert før maraton. Jeg ringte kundeservice hos Garmin og de lovte å få den klar i god tid. Strålende. Jeg skulket flere timer for å dra hjem og sende klokka. Så viser det seg at kvitteringen har ligget i lommeboka til en viss person i snart to år (!) og er fullstendig utslitt, uleselig, faktisk helt hvit! Det var den garantien... Foreløpig har jeg byttet ut reimen med den litt lengre reimen som fulgte med, og bruker svettebånd under for at den skal passe.



Compeed-plaster kan brukes til det meste...



Det regnet og regnet og regnet på mandag.
Men denne improviserte beskyttelsen fungerte bra...

Varmt gjensyn med Kongeskogen - eller gleden over å oppdage et blåmerke

Jeg klagde litt over stive legger i forrige innlegg. Det er vel ikke så rart at jeg fort blir engstelig når det er et eller annet med leggen - det er vel egentlig en ganske sunn reaksjon. Jeg droppet intervalltreningen på onsdag og subbet heller rolig en time i Frognerparken. Fortsatt litt stiv på torsdag. Jeg vurderte å bytte ut den rolige halvtimes joggen med en ellipseøkt, men klarte å overbevise meg selv om at det ville være like greit å ta det helt med ro på tredemølla og så tøye veldig godt ut etterpå. Jeg hadde ikke vondt da jeg løp, men kjente fortsatt noe udefinerbart ubehag etterpå. Æsj. Om kvelden oppdaget jeg til min store skrekk en øm kul foran på skinnleggen. Det er ikke der jeg har hatt vondt før - mine problemer har vært på innsiden av leggen - men jeg jubler ikke akkurat av glede for nye skader heller. Ja ja, så tøyde jeg strikken litt langt denne gangen, da. Kanskje må jeg ta et lengre opphold etter maraton. Isj. Jeg ble mer og mer lei meg, til jeg gransket kulen litt nærmere i går kveld - og oppdaget et stort blåmerke! Smerten kom ikke fra noen beinhinnebetennelse, men fra et slag! Hurra!

Så rar kan man altså bli.

Frognerparken onsdag morgen

Torfinn og jeg meldte oss på Årungen rundt etter tips fra Janicke. Jeg grudde meg til 10,5 km (så kort, dvs. så høy puls det krever!), men tenkte at det kunne være en fin kvalitetsøkt nå på tampen av treningsprogrammet. Dessverre ble Torfinn forkjølet og kunne ikke delta. Han tilbød seg å kjøre meg, men det ville jo være dumt å la ham vente så lenge med sykdom i kroppen... Så da fikk det heller bli langintervaller i Kongeskogen. Jeg har faktisk ikke løpt i Kongeskogen siden før jul. Jeg vet ikke hvorfor - dårlige minner, kanskje, dårlige vibber, overtro... Men i dag var det helt fantastisk å være tilbake. Strålende sol (men deilig skygge i skogen), godt underlag, selskap av Michael Jackson - og en fin bekreftelse på at formen er god til meg å være. Ingen vondter noe sted. For et privilegium, å kunne løpe så mye som jeg gjør nå, uten problemer! Jeg løp fire tokilometersintervaller, fram og tilbake i skogen. Jeg fokuserte på teknikken, og beveget armene raskt for å øke stegfrekvensen (tips jeg fant i Runner's World). Det fungerte bra, og jeg tror jeg løp ganske skånsomt. Men vet dere hva jeg gjorde helt til slutt? Da kastet jeg skoene og løp 300 meter barbent på en gressplen. Det var, ikke uventet, en veldig deilig opplevelse. Etter Berlin skal jeg investere i et par FiveFingers - for gåturer og veldig korte løpeturer i begynnelsen. Jeg er nemlig inspirert av Barefoot Ted, en av figurene i Born to Run. Mer om det kommer - nå er det tid for formiddagsmat og mitt nye favorittpålegg, belgiske Speculoos. Det er faktisk en kjeks som man smører på brødskiva. Kanskje ikke det sunneste, men vel fortjent etter en god treningsøkt!