Jeg jogger!

Leser i gårsdagens A-magasin at jogging er ut. Hva? Det hadde jeg ikke fått med meg. Jeg jogger omtrent hver eneste gang jeg trener, jeg. Løping er jo kjempeslitsomt! Selv om avisene ikke synes det er noe spennende å skrive om, fins det faktisk folk rundtomkring som jogger i rolig tempo og gjør det fordi de liker det. Apropos det konstaterer jeg at Arthur Buchardt "synes 80 prosent av dem som stiller til start [på maraton] ikke bør gjøre det. – Maraton er for godt trente, ikke for "idioter" ". Det var jo et fruktbart utsagn, og jeg finner ikke noe belegg for det i resultatlistene til Oslo Maraton i hvert fall...

Men jeg lar meg ikke provosere og er åpenbart naivt lykkelig med min egen form som er relativt god, relativt dårlig. Den duger for mitt bruk og skal få meg gjennom Berlin på en god, og ikke idiotisk, måte. Joggende!

Nå gjenstår det faktisk bare tre korte økter. Men denne uken har vært uventet hard, fordi jeg måtte forskyve forrige helgs langtur til mandag og dermed fikk fire økter, og mer enn 40 km, på fem dager. Mandag ble jeg med Treningscamp-gjengen opp til Besserud, der de skulle løpe trappeintervaller. Jeg sto over det, for å unngå veldig støle lår nå rett før maraton, men fikk meg en fin tur med mange høydemetere i godt selskap. Dagen etter skulle jeg bare jogge rolig i 50 min på mølle. For én gangs skyld var nesten alle tredemøllene opptatt, det stinket svette og var varmere og fuktigere enn vanlig. Beina var blytunge etter Besserud-bakkene. Etter tre minutter tenkte jeg at dette var håpløst. Etter 25 min holdt jeg på å få et illebefinnende, og måtte få maskinen til å løpe nedover for å ikke hoppe av. Grusomt, grusomt! Jeg har bestemt meg for å ikke løpe på mølle en eneste gang til før maraton, for det kan jo ta selvtilliten fullstendig fra enhver stakkar... Torsdag hadde jeg en liten tempoøkt i Frognerparken, og i går løp jeg en time på Bygdøy i den kjølige morgensolen. Helt fantastisk, det er helt klart sånne turer jeg elsker mest av alt. La kroppen bestemme farten, la tankene gå, nyte naturen. Formen føltes god, men beina var litt tunge og det skal bli godt med en roligere siste uke. Dessuten er leggen litt mer støl enn jeg liker, så det lønner seg på flere måter med litt færre kilometer før den lange joggeturen i Berlins gater.

Ellers har jeg opplevd litt klokkestyr denne uka. Forrige lørdag gikk reimen istykker, og jeg forsøkte å reparere den på mandag. Det gikk forsåvidt greit, men holdt ikke helt, så jeg innså at jeg måtte få den reparert før maraton. Jeg ringte kundeservice hos Garmin og de lovte å få den klar i god tid. Strålende. Jeg skulket flere timer for å dra hjem og sende klokka. Så viser det seg at kvitteringen har ligget i lommeboka til en viss person i snart to år (!) og er fullstendig utslitt, uleselig, faktisk helt hvit! Det var den garantien... Foreløpig har jeg byttet ut reimen med den litt lengre reimen som fulgte med, og bruker svettebånd under for at den skal passe.



Compeed-plaster kan brukes til det meste...



Det regnet og regnet og regnet på mandag.
Men denne improviserte beskyttelsen fungerte bra...