November 2013

Jeg har gått igjennom november-blogginnleggene mine fra 2009 og fram til nå.

I 2009 var det fryd og gammen. Jeg fikk eget treningsprogram fra Siri, jeg kjøpte min første Garmin, og jeg hadde ennå ikke pådratt meg noen skade. Kvaliteten på blogginnleggene holdt meg heller ikke søvnløs, tyder dette på.

I 2010, derimot, hadde jeg min første beinhinnebetennelse. Og løp langturer som aldri før likevel. Langturgalskap og turer til Ullevålseter den ene dagen, rulleski og ibux den neste. Det var den gang jeg var uerfaren og dum... og veldig motivert!

Bygdøy-Ullevålseter-Bygdøy med tretthetsreaksjon i leggen

I 2011 hadde jeg beinhinnebetennelse og for å døyve løpesavnet kjøpte jeg minimalistiske sko...

Og i 2012 hadde jeg beinhinnebetennelse og kjøpte en ellipsemaskin i desperasjon.

November 2013: Jeg har ikke beinhinnebetennelse! Ikke i nærheten engang! Jeg er i god form til meg å være, og jeg har en hel vinter foran meg som ikke trenger å kastes bort på ellipsemaskin, sykkel og ski (!). Det skal subbes og kosejogges. Jeg har kommet meg inn i en god rytme de siste ukene, med ca. tre turer og 30 km i uka. Noen turer alene med musikk på ører, noen turer med selskap. I det siste har den fine hunden min også fått bli med på joggetur. Han er for liten til å jogge noe særlig i bånd, men når vi løper langs elven springer han fritt ved siden av og det er hyggelig for oss begge.

Men denne helgen jogget vi ikke - det var mer snø enn forventet på hytta, så på oss tobente ble det stabbing i nysnø mens den firbente løp som en gal. For en energi.

Lisensskandalen

For en del måneder siden gikk det en debatt rundt Norges Friidrettsforbunds beslutning om å kreve inn en lisens for deltakelse på mosjonsløp, slik det gjøres for bl.a. syklister og triatleter. Deretter roet det seg ned, før Frode Klevstul kom med dette blogginnlegget. Sentrumsløpet krever nå 40 kr i engangslisens for å delta. 390,- er den nye prisen, hvis man melder seg på nå. Var det ikke dyrt nok fra før? Nesten 8000 løp Sentrumsløpet i fjor - enda flere meldte seg på. Det er snakk om mye penger! Faktisk flere hundre tusen kroner bare i lisensavgift. Betalt av glade mosjonister som løper for stemningen, fellesskapet, medalje og kanskje pers.

Sånn jeg ser det, er det essentielle i debatten at deltakere på mosjonsløp blir pålagt en ekstraskatt det ikke er klart hvem skal tjene på (annet enn NFIF selv), og de blir tvunget til å melde seg inn i et idrettslag tilknyttet NFIF dersom de ikke ønsker å betale store summer i engangslisenser. At det er et behov for å bedre arrangementssystemene er bare vås, de eksisterende systemene fungerer stort sett utmerket allerede. At vi trenger bedre forsikringer er heller ikke et overbevisende argument - det er tross alt løping vi snakker om her. Og terminlister? Det finner vi allerede på kondis.no!

For meg er det uaktuelt å melde meg inn i et idrettslag tilknyttet NFIF for å kunne løse årslisens på 375 kr. For det første blir det dyrt, medlemskap koster flere hundre kroner. Dessuten har jeg verken lyst eller behov. Jeg har nok med mine løpevenner, trenger jeg noe mer organisert har jeg Treningscamp - fullstendig gratis og garantert fritt for arroganse.


For saken toppet seg da kondis.no skrev om saken, og etter påtrykk fra NFIF omredigerte artikkelen og fjernet lenken til Klevstuls bloggartikkel (se her).

Les flere debattinnlegg her:

http://hverdagsmosjonist.blogspot.no/2013/10/er-dette-greit-nfif.html

http://beintfram.wordpress.com/2013/10/28/lisensskandalen-til-norges-friidrettsforbund/

 Jeg har ikke lyst til å boikotte alle løp som organiseres av lag tilknyttet av NFIF - jeg har lyst til å være med på det som skjer! Men denne ekstraskatten som så arrogant tres nedover hodet på arrangørene, synes jeg vi samlet bør protestere mot. Mitt beste virkemiddel ser foreløpig ut til å være å boikotte løpene - men også å rope høyt om det! Kom igjen folkens, skriv blogginnlegg og kommentarer om at dette er uakseptabelt! F.eks. her: http://www.kondis.no/nfif-med-svar-paa-lisenskritikken.5328741-127676.html

Hytteplanmila 2013

Jeg var fullstendig ødelagt etter Fredrikstadmarka rundt forrige søndag. Så ille har det sjeldent vært! Resten av kvelden lå jeg bare rett ut, og også dagen etter slet jeg med å bevege meg rundt, gå trapper... Følte meg som en zombie, fullstendig tappet for krefter. Så begynte jeg å få vondt i halsen, og kjente meg småsyk og hanglete. Det hadde kanskje noe å gjøre med en slitsom og stressende uke på jobb, jeg vet ikke. Men fredag kveld følte jeg meg i hvert fall ganske elendig og tvilte på om jeg orket å stille på Hytteplanmila, om så bare for å jogge rolig.

Det er vel ikke nødvendig å introdusere Hytteplanmila nærmere - løpet er sagnomsust for sin lette løype og gode stemning. Da jeg løp der i 2011 hadde jeg min beste løpsopplevelse noensinne, da jeg kom meg under 50 min sammen med Hanne. Jeg antok at det var helt umulig å nærme meg den tiden i år, siden jeg ikke har løpt intervaller siden i sommer (og knapt løpt i det hele tatt). Så da passet det i grunnen å være litt hanglete og ha en god unnskyldning til å  ikke forsøke å løpe raskt i det hele tatt. Etter en god natts søvn følte jeg meg bedre på lørdag, og ble med naboene til Hole.

Selv om det var rekordpåmelding, gikk det helt glatt å få startnummer, t-skjorte og sokker. Veldig deilig med den store hallen der man kan sitte mens man venter. Masse kjente. Tilslutt skrellet jeg av meg ytterklærne og gikk ut i kulda med løpeskjørt. Antagelig for siste gang i år!

Ingrid og broren hennes plasserte seg ved 40-ballongen, mens Silje (nabo) og jeg holdt oss til 55-ballongen. Men da startskuddet gikk, løp jeg relativt raskt og hadde god margin til ballongen bak.

Foto: Arild Brådalen

Lånt fra ringsport.no

Jeg syntes å huske at bortsett fra den første kilometeren, var det ganske tungt i begynnelsen. Merkelig, i går var det blitt mye flatere. Det gikk jo veldig greit forbi den bondegården og ned mot sletta. Og da er det jo flatt og rett som ingenting. Det var kaldt, men ikke ubehagelig. Beina føltes uvanlig lette. Vakker høst. De fleste løp har jeg nok med å se på underlaget foran meg og drømme om å legge meg ned, men noen få ganger blir jeg komisk euforisk og eksistensialistisk. Sånn ble jeg i går. Det var liksom menneskenes godhet og Markens grøde og Jørgen Moe og Åsaskipet og liv og død og gud vet hva jeg rakk å filosofere over der vi pustet og peste bortover langs sykkelstien. Jeg hadde startet rundt 5.15 i snittid, det gikk sakte men sikkert nedover. Jeg gadd ikke å stoppe ved drikkestasjonen, det var bare å fortsette og holde rytmen. Jeg begynte etter hvert å lure på hvordan jeg kunne være så lett i beina. Jeg tenkte tilbake på Fredrikstadmarka rundt, der jeg etter hvert slet med å løpe i nedoverbakke og bare klarte å sjangle oppover. Greit at jeg skulle ta det pent, men jeg må da i hvert fall gi såpass at jeg har lyst til å bli påkjørt av en syklist! Laaaangt fra den følelsen - beina gikk som duracelltrommestikker. Nå var det kanskje ikke så rart at jeg skulle få negativ splitt når jeg startet med 55-ballongen - men likevel. Jeg så 50-ballongen foran meg - den virket ganske nær, men langt nok unna til at jeg ikke orket å prøve å innhente den. Konkurranseinnstinktet var liksom ikke helt på plass. Men jeg nøt å løpe forbi folk de siste kilometerne - og jeg løp forbi så mange! Det føltes helt fantastisk.

Ingrid hater, men løper styggfort (www.ringsport.no)

Og så kom vi til den siste kneika, da. Jeg husket den som bratt, men kort. Nå var den faktisk ganske lang. 200 meter! Jeg prøvde å holde farten, men det var tungt... Så plutselig hørte jeg noen heie på meg, aner ikke hvem det var, men det fikk meg i hvert fall til å ta i litt ekstra og løpe forbi en jente rett før mål.

Ah, deilig. Jørgen Moe rundt halsen og rent vann. Jeg kom inn på 51.31. Jeg er helt sikker på at jeg kunne løpt endel raskere, så det var litt irriterende at jeg var så defensiv fra start - men på en annen side var det godt å få en bra løpsopplevelse også.

Silje kom inn like etter, og så gikk vi for å finne de andre kjappingene som hadde løpt ti minutter fortere enn oss. Boller og kaffe smakte helt fortreffelig. Masse glade mennesker inne i hallen, her et lite utvalg (tyvlånt fra Adelheids blogg):

Med Adelheid, Silja, Jeanett og Marit (foto: Adelheid)

Og så må jeg jo vise et bilde av de fine sokkene mine fra Løpeskjørt.no (men kjøpt og betalt, så det er sagt):

Run now, wine later

Og sånn ble det: Løpet ble feiret på bankett med verdens beste nabovenninner.

Sesongen er over - men jeg føler egentlig at det er nå den starter. Jeg bør vel egentlig ta en hviledag i dag, men mest av alt har jeg lyst til å snøre på skoene og nyte den fine høstsøndagen.

Fredrikstadmarka rundt 2013

Kan det virkelig være min fjerde Fredrikstadmarka rundt-rapport på fire år? Arrangørenes lister sier så. Jeg husker at det var sol og varmt det første året; deretter regnet det og jeg tryna og krampegråt fordi ingen spurte  hvordan det gikk; i fjor var det kaldt og jeg løp over all forventning. I år var det meldt strålende vær og selv om formen min umulig kunne være på topp gledet jeg meg til å være med.

Adelheid kom med toget fra Oslo, i tillegg kjente jeg Hanne Gro, Stian, Ingvild og selvsagt Torfinn og Régis. Pål-Helge var skadet, men kom for å heie. Det krydde av folk på FiF-huset - siden været var så eksepsjonelt godt ble det rekorddeltagelse. Detvar bare å skrelle av seg klær, jeg løp med skjørt og t-skjorte. Og det ble varmt. Helt utrolig, i midten av oktober.

Foto: fredrikstadif.no

Jeg startet veldig optimistisk. Fløy avgårde i begynnelsen av 1.50-puljen. Det føltes veldig greit - et par kilometer. Så kjente jeg at pulsen var høy og at jeg absolutt, absolutt ikke måtte brenne opp kruttet for tidlig. Jeg hadde finlest tidligere rapporter og visste at det verste kom mellom 9 og 14 km. Så jeg lot Torfinn, Régis og Hanne Gro løpe forbi mens jeg holdt meg kontrollert rundt 5.50 i snittid. En stund. Så kom terrenget, oppoverbakkene. Det tok ikke så lang tid før jeg skjønte at det kom til å bli en tung dag. Men bare kom deg til Skihytta, 14 km, det klarer du, deretter er det bare å cruise nedoverbakke til mål...

Régis og Hanne Gro (foto: fredrikstadif.no)

Torfinn (foto: fredrikstadif.no)

Og på en eller annen måte kom jeg meg til Skihytta. Jeg gikk i alle oppoverbakkene, pulsen var helt ute å kjøre og jeg slet, men med en gang det kom et flatere parti gikk det bedre. Jeg løp forbi fotballgutter og menn med større armmuskler enn løpeferdigheter. Det føles alltid like godt. Dessuten kommer kilometermarkeringene for tidlig på Fredrikstadmarka rundt, i motsetning til de fleste andre løp. Hjelper også litt på moralen...

Skihytta. 6 km igjen, 1 t 28 min. Æsj... jeg har bare ikke krefter til å komme meg under 2 timer, det er umulig. Har jeg i det hele tatt krefter til å komme meg i mål? Cruise nedoverbakke, hva tenkte jeg på? Selv om underlaget er lett og det vitterlig går nedover, er beina tunge, tunge. Noen syklister kjører raskt forbi, og jeg tar meg i å ønske at de hadde kjørt på meg, så kunne jeg lagt meg ned og ventet på båre og myk sykehusseng... Jeg ikke bare går i oppoverbakkene, jeg sjangler. Det er så vanvittig tungt.

Men som alltid kommer man seg i mål. Og som alltid er det utrolig deilig etterpå, og det gjør absolutt ingen ting at jeg brukte nesten ti minutter mer enn i fjor. 2.02 er da helt fint. Det er tungt, og langt!

Arrangementet gikk prikkfritt for seg. 200 kr og man får alt man trenger - garderobe, toalett så godt som uten kø, smilende funksjonærer, startpuljer, presis start, merkede løyper, tre drikkestasjoner, drikkestasjon rett ved mål, rent vann, fin nål, og ikke minst korrekt tid umiddelbart etter målgang. Sånn skal det gjøres - takk!

Foto: Adelheid

Høst

Det er så utrolig flott akkurat nå. Masse farger overalt, stort sett fint høstvær, ikke for varmt.

Det blir fortsatt mest gåturer med hund, men jeg har fått til et par joggeturer i uka siden halvmaraton. Selv om det gikk overraskende bra da, er det ikke til å stikke under en (ja, frøken Helvig!) stol at formen har vært bedre. Jeg blir skikkelig sliten etter en mil, støl og stiv og tung i beina. Fordelen er at endorfinene er desto kraftigere. Det føles godt å være litt i gang igjen, jeg har savnet følelsen etter en god joggetur. Og jeg har savnet å jogge med bl.a. Siri og Tone, som jeg har løpet med den siste uka.

Søndag blir det også sosialt. Da står Fredrikstadmarka rundt på planen. Torfinn og jeg skal faktisk delta for fjerde år på rad - neste år blir det premie! Fredrikstadmarka rundt er alltid koselig, og i år er det meldt knallvær. Men det kommer til å bli hardt. 20 km er langt for meg nå, og det er ikke de letteste kilometerne heller. Strategien får være å ta det som et koseløp, gå rolig ut, ikke få for høy puls og heller spare litt krefter til nedoverbakkene på grusvei etter Skihytta. Adelheid kommer, og kanskje flere også. Jeg gleder meg faktisk veldig! Null press, ingen tid å slå, bare for gøy.

Uka etter har jeg meldt meg på Hytteplanmila. Det blir kanskje ikke fullt så gøy. Jeg er absolutt ikke i noe perseform, og på akkurat det løpet der innbiller jeg meg at det blir litt vanskeligere å glemme at man har startnummer på brystet. Men det får bare gå som det går, jeg har lyst til å være med på moroa!

Til deg som måtte lure på hvorfor jeg ikke logger kilometer og kart lenger: Jeg har faktisk lagt bort klokka! Antagelig fått et hardt slag mot hodet. Men det går helt fint. Roter den kanskje fram før søndag... Men ellers skal den få samle støv en stund til.

Oslo Maraton 2013

Rekk opp hånda den som tror jeg klarte å ta Oslo halv som en rolig joggetur!

 Intensjonene før start var de beste. Jeg skulle bare kose meg og nyte stemningen og det flotte været. Kanskje finne Hanne Gro med 2.15-ballongen? Løpe uten klokke? Eller kanskje holde meg rundt 6 minutter per km? I alle fall, ikke noe ambisiøst opplegg. Jeg har jo bare løpt 11 km tilsammen de siste 5 ukene.

Før start fikk jeg utdelt løpsdrakt av Tone. Hun har nemlig laget noen flotte t-skjorter til oss heldige Løpeskjørt.no-ambassadører. I tillegg fikk jeg et fantastisk glitterskjørt som jeg antok kom til å lyse opp langs løypa. Det var jo fest! Skjørtene fins i mange fine farger, jeg gikk for den lyseblå varianten. Det har ikke shorts under som de vanlige løpeskjørtene, så jeg brukte i steden en egen undershorts - og det fungerte brillefint. Det kjentes akkurat som om shortsen var påsydd. Den var myk og god og jeg fikk ingen gnagsår på lårene. Skjørtet var dessuten ekstremt lett, jeg kjente ikke at jeg hadde det på meg i det hele tatt. Men det vakte oppsikt! Kommentarer hele veien, veldig artig. Jeg ble til og med intervjuet rett etter målgang, på storskjermen, og har en liten mistanke om at det hadde med skjørtet å gjøre...

Men nok om klær. Jeg vurderte altså 2.15-ballongen. Nei, vent, det blir litt for sakte. 2-ballongen! Jeg løp jo tross alt på 1.53 ifjor. Under to timer burde jeg klare. Så jeg stiller meg sammen med gjengen som skal sub-2. Står der i tre minutter, mens jeg sender lengselsfulle blikk mot 1.55-ballongen. Bedre plass der... Og sånn blir det, jeg starter med 1.55-gjengen.

Det føles helt riktig. Lett å løpe oppover mot Skøyen og tilbake langs fjorden. Bortsett fra at det er trangt, fryktelig trangt. Og når man følger en ballong, kommer virkelig instinktene fram. Det føltes som å gå ombord på et Ryan Air-fly uten setereservasjon. Folk reduseres til dyr. Albuer og skuldre. Ikke at jeg var så mye bedre, sikkert - man må jo bare gjøre det beste ut av det og komme seg fram på en eller annen måte. Men det var slitsomt og ubehagelig.

Så kom vi til passering ved Rådhusplassen. Derfra ble det bedre plass i løypa - men beina begynte samtidig å kjennes tyngre. Uh-oh. For optimistisk. Jeg hadde ikke tenkt å stille til start, og så går jeg for 1.55-ballongen? Astrid... Argh. Det er tungt og langt ut til vending langs havna. Heldigvis mindre vind enn i fjor, men lite gøy likevel. Men det hjelper med pepping langs løypa. I Kvadraturet heiet en mann veldig entusiastisk på meg - jeg var så konsentrert om svingen at jeg ikke fikk snudd meg før det var for sent, jeg vet ikke hvem du var, men takk! Den heiinga fikk meg til å holde farten oppe en god stund. Ved operaen sto Anna, alltid like flink til å oppmuntre. Musikk langs løypa hjalp også, både klassisk konsert, musikkorps og rock hjalp på humøret.

 1.55-ballongen hadde fløyet for lengst, og jeg konsentrerte meg nå om å holde meg under 2 timer. Det burde gå greit, tenkte jeg. Siden jeg ikke har brukt klokka på nærmere to måneder, hadde jeg ikke giddet å sjekke hvilke tall som ble vist på skjermen. Snakk om å være nonchalant! Ikke før ved 18 km innså jeg at jeg hadde snittfarten foran øynene mine hele tiden. Jeg fokuserte bare på kilometertidene og regnet helt grovt i hodet. Kilometertidene ble dårligere og dårligere... Ved bussterminalen gikk jeg faktisk noen skritt i oppoverbakken. Og så ble jeg helt satt ut av den lange stigningen opp mot den Botaniske hagen... Slak stigning, ok, men når beina er stive er det tungt! Heldigvis traff jeg på Siw-Mette der, hun hadde fått problemer med ryggen og tok det med ro. Det hjalp veldig å skravle med henne og få tankene over på noe annet. Og etter litt nedoverbakke føltes ting litt lettere. Til jeg altså oppdaget at jeg hadde snittiden på skjermen, og at den viste 5.42. 5.42! Så vidt jeg vet må man ha 5.41 for å komme under 2 timer. Og løypa er gjerne litt lenger enn klokka beregner.... Så dette kom ikke til å gå. Akkurat ikke, liksom. Argh, argh, argh. Snakk om å disponere løpet dårlig. Og hva skjedde med attityden? Slite seg ut for å komme inn til 2.00.23, det ville jo bare være mislykket på alle måter. Æsj.

Men så kom Karl Johan. Mange har klaget over dårlig heiing blant publikum, men jeg syntes ikke det var så galt. Langs Karl Johan var det skikkelig god stemning. Og jeg vet ikke om det var skjørtet som gjorde det, men jeg fikk så mange "Kom igjen, Astrid", "Astrid, Astrid!" at jeg følte meg som Petter Northug. Kjempgøy. Ved Nationaltheatret sto Janicke (tror jeg? Med lue?). Den siste bakken opp ved Stortinget var fæl som vanlig. Jeg ser på klokka, er sikker på at jeg ikke klarer det. Men gir likevel alt jeg har. Og nedover oppløpet skjønner jeg at det kanskje kan gå likevel...? Og klokker inn på 1.59.40. Lykke! Dere som har fulgt min lange kamp mot 2-tallet skjønner sikkert hvor mye det betyr at jeg nå kommer meg inn på den riktige siden selv uten å ha trent noe særlig. En fantastisk følelse!

Etterløpslykke! Her med Kåre, medarrangør på SRM og Treningscamper.
Foto: Lise Marit Kalstad

Det var et flott arrangement. Masse glade mennesker overalt. Men perfekt var det ikke. For det første ble starten veldig forsinket. Det var ganske håpløst å skulle komme seg over i startområdet fra bagasjeinnleveringen ved å måtte krysse oppløpet for de som fullførte maraton. Dessuten var det fullstendig kaos ved bagasjeutleveringen etter målgang. Når man skal ta i mot så mange bager, må man ha et bedre system. Det der var rett og slett for dårlig. Folk betaler i dyre dommer for å være med, og da forventer man at ting fungerer. Det ser dessuten ut til å være mye rot med tidene, og det er også ganske dårlig.

Men det endrer ikke på det viktigste - at det var fantastisk at så mange deltok på løpsfesten! Jeg gleder meg til neste år!

Hva skjer?

Masse! Masse annet enn løping. Først og fremst har jeg disputert. Omsider. Den sveitsiske professoren viste seg å være riktig så hyggelig og ikke på langt nær så skummel som fryktet. Jeg skal ikke påstå at jeg briljerte verbalt, alle som kjenner meg vet at det er en umulighet, men jeg kom meg i hvert fall gjennom med æren noenlunde i behold. Og det ble en utrolig hyggelig dag! For første gang i mitt liv fikk jeg blomster på døren (verdt å skrive en doktoravhandling bare for det, egentlig), og jeg fikk en gammel flaske portvin med en fantastisk stilton-ost. Og masse annet fint. Alt dette for å ha jogget i arbeidstiden på skattebetalernes regning, ikke verst!

Bortsett fra de siste ukene, da. Jeg gjorde vel bot for all joggingen den siste perioden før disputas. Jeg har aldri vært så sliten før, og overskudd til løping var fullstendig fraværende. 10 dager etter disputasen har ikke overskuddet kommet helt tilbake - jeg har hatt mye undervisning og annet å ta igjen. Så løpssesongen er på en måte spolert - og på en annen måte ikke.

Jeg har tenkt mye på om jeg skal stille til start på lørdag. Egentlig har jeg vel mest lyst til å la være. Men så er det dette prinsippet jeg har, om å ikke ta ting så høytidelig. Samme om jeg bruker 1 time og 50 minutter eller 2 timer og 15 minutter, vel! Så det blir nok til at jeg stiller til start - og tar det som en rolig joggetur.

Utover det skal jeg bare starte helt fra begynnelsen igjen. Ta rolige, korte turer og for en gangs skyld satse på en god treningsperiode høst/vinter. Hvert år går jeg skadet ut av høstsesongen - det kommer ikke til å skje i år! Og det lover godt for Fredrikstadløpet i april 2014...

Inntil da skal alt bare være gøy. Håper vi sees på festen lørdag formiddag!

Antrekket for ti dager siden - nytt løpeskjørt! Jeg har siklet på Sparkle Hearts lenge og ble overlykkelig da jeg fikk det tilsendt fra Tone. Når man ikke orker å løpe, passer det ypperlig til småsko på tur med hunden...

...men ikke på tur med hunden denne uka! Nå har jeg vært tålmodig og unnet dere pent vær i hundre dager i strekk - så nå håper jeg dere unner meg litt høstvær også. Å gå på tur i skogen i øspøs regn med en energisk hund er rett og slett helt fantastisk.