Comfortably Numb

Jeg sliter med motivasjonen. Skikkelig. Hver gang jeg kommer meg i joggeskoene er det like deilig, og hver bidige gang sier jeg til meg selv at nå, nå skal jeg komme godt inn i det. Da jeg var på ferie i Frankrike, f.eks. En dag løp jeg hele ti km (!), og var støl i tre dager etterpå (!). Himmel og nirvana på én gang. Hvor lenge varte den følelsen? Altfor kort, og plutselig hadde jeg ikke løpt på tre uker og bestemte meg for at jeg nok ikke gadd å bli med på Skiløpet likevel. Kaste joggeskoene og kjøpe en flaske god portvin? Dramatisk skal det være, og selvsagt enten-eller.

Men så har det seg sånn at det har vært ekstremt stille på jobben de siste dagene. Ingen oppdrag, ikke annet enn kjedelige rutineoppgaver som ellers salderes bort. Og når man jobber hos selveste Storebror, da går det ikke an å bruke (hele) arbeidsdagen på å lese blogger, som man uten problem kan gjøre på universitetet. Det man imidlertid kan gjøre, det er å benytte seg av det fine tiltaket kalt "Trening i arbeidstiden". Det satt uendelig langt inne - men til slutt fant jeg ut at litt mølleløping i kjelleren fristet mer enn å glane på veggen.

For en klok beslutning! Det ble Prodigy, A-ha, og så selveste Pink Floyd, da. For noen fantastiske 45 min, med et progressivt siste kvarter med stigende puls. Kan jeg klare å sparke meg selv i gang ved å løpe mølle på jobb?

Godfølelsen

Ah... Å komme hjem fra en joggetur ti på halv ti lørdag morgen, etter syv deilige kilometer i veldig godt selskap (Tone), og så dusje og legge seg litt i sengen igjen... Jeg må jobbe i dag, skrive på en artikkel, men alt arbeid som kan gjøres i sengen føles som ferie etter at jeg har begynt i en "vanlig" jobb med oppmøteplikt, faste arbeidstider og stemplingsur. Så nå ligger jeg her med PC-en i fanget og kjenner på godfølelsen.

Det sto en artikkel om løping i A-magasinet i går. Jeg skummet bare raskt igjennom den, men fikk med meg at de fokuserte på at løping får fram kreative tanker og gode ideer, og at det skaper overskudd. Joda, det gjør det jo. Men det jeg var mest enig i, var det Langeland sa om løping som et rusmiddel. Det aller, aller beste med løpingen er den fantastiske følelsen i kroppen etterpå. Selv etter syv rolige kilometer. Personlig kjenner jeg ikke så mye til overskuddet - jeg blir sliten av å trene. Men tanken på godfølelsen etterpå er det eneste som virkelig kan få meg til å ta på joggeskoene i en periode med lite motivasjon.

Treningsprogram? Sitat Ingalill: "Tror jeg liker bedre tanken på at du skal løpe rundt timen enn at du igjen skal slave lykkelig til treningsprogram og ende under 50." Vet du hva, jeg tenkte litt, og er egentlig enig med deg. Det må da gå an å ikke gjøre alt 130 %. Så jeg fortsetter som før, løper rolige turer hjemme og tar en harderer mølleøkt hver uke på jobben (når jeg rekker). Løpe for godfølelsens skyld, det må da være det ultimate mål.

Hjerteløpeskjørtet har endelig fått luftet seg!

Påmeldt Skiløpet 2014!

Ok - tilbake til start og på'n igjen! Etter denne bittelille kunstpausen fortsetter vi der vi slapp og later som ingen ting. Livet ble fylt av andre ting - ny jobb som overlappet med gammel, bl.a. - og interessen for løping måtte vike litt for interessen for hund. Men jeg har ikke lagt opp, og jeg kommer ikke til å gjøre det heller! Jeg har holdt det gående med et par økter i uka, og i dag tok jeg skrittet og meldte meg på Skiløpet. Egentlig hadde jeg tenkt å ikke sette meg noe mål overhodet, kanskje timen, men jeg kjenner allerede hvordan det bobler i meg av treningslyst og motivasjon... Så jeg tror jammen jeg finner meg et treningsprogram, jeg! Som skal følges slavisk og dokumenteres på bloggen. Aaah - hvordan kunne jeg falle ut av rytmen?

På joggetur med Tone en gang i vinter

Tilbake i tralten

Jeg er optimistisk. Det går framover, oppover med motivasjonen, og jeg har faktisk løpt tre ganger og trent én styrkeøkt per uke de siste ukene. Spesielt styrkeøkta er imponerende, om jeg får si det selv! Siri har fått meg til å stå opp i otta de siste lørdagsmorgenene for å svette og slite. Jeg er en sånn som egentlig ikke skjønner poenget med styrketrening - hva skal man med armhevingsmuskler, annet enn til å ta armhevinger, liksom? Og hva er vitsen med det? Men denne økta har vært spesielt rettet mot løperes behov, og plutselig virker det ikke så bortkastet lenger. Stabiliseringsmuskler trenger jeg nemlig, for å unngå beinhinnebetennelse og andre belastningsskader. Leggmuskler er kjekke å ha. Mage- og ryggmuskler også. Med en dæsj kondisjonsøvelser innimellom har det faktisk blitt gøy å trene styrke, hvem skulle vel trodd det?

Med linselus Siw-Mette

Og så løpingen, da. Jeg føler null motivasjon til å trene intervaller, og tar alt etter lystprinsippet. De siste ukene har det betydd to turer à 5 km med hunden, og en langtur på ca 11 km med Adelheid. Det går sakte, men føles ikke tungt, og jeg er fornøyd bare med å få kommet meg ut.

Vinterskjørt som holder rompa varm, yay!
Da er det bare å ta på seg hundebelte og dra ut i snøføyken...

Veslegutt har fått seg nomesele (selvsagt)

Fikk flere tips til lisensfrie løp etter forrige blogginnlegg - bl.a. Holmestrand Maraton/halv/10 km. Hvis det er tilfellet, blir jeg med der. Flere som skal dit? Virker som påskemaraton i Drammen også er lisensfritt, jeg får undersøke det nærmere.

Godt nytt år og på'n igjen.

Dette ble jammen en lang bloggpause. Og 2013 et usedvanlig dårlig løpeår.

Først leverte jeg avhandlingen min, noe som førte til null løping fra januar til mars. Deretter hadde jeg en brukbar periode, fikk treningsprogram fra McMillan og kom i ganske god form - før jeg måtte forberede disputas og alt raknet på nytt. Kom liksom aldri inn i det igjen. Det eneste positive er vel at jeg ikke var skadet.

Og 2014? Da skal jeg boikotte omtrent alle norske løp. Herlig. Dette er virkelig en boikott som koster mer enn å ikke kjøpe produkter fra Nestlé. Hva skal jeg finne på i år?

Det får bli SRM, da. Å sette pers på 1, 2 og 3 runder.

En tur til Bordeaux og vinmaraton står på planen... NFIFs lange fingre når ikke helt dit!
Og så er det i hvert fall ett løp i nærheten som ikke krever lisens: Skiløpet. Takk! Jeg tror at 10 km'eren i Ski får bli årets store mål.

Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å komme meg ut av denne dvalen. Jeg har løpt kanskje 3 ganger de siste 6 ukene. Jeg har hatt mye å gjøre, men det er også vanskelig å komme seg ut på løpetur i mørket. Litt rart egentlig, for jeg har ingen problemer med å gå tur med hunden på kveldstid. Men da kan jeg tulle meg inn i tykk dunjakke, strikkelue, polvotter... Hadde jeg enda lagt på meg av inaktivitet, men av en eller annen grunn virker kroppen min motsatt der (antagelig mister jeg de få grammene muskler jeg en gang hadde).

Mitt eneste halmstrå er å løpe med Derek. Han er nå snart ett år og gammel nok for HD-scanning (for de uinvidde: røntgenbilde for å sjekke om han har hoftedysplasi, i så fall er jogging fy-fy). Båndtvangsperioden starter i april, og da må han være opptrent til å kunne jogge noen kilometer i bånd. Så vi har såvidt startet, pent og rolig langs Lysakerelven. Å løpe med ham er absolutt en motivasjonsfaktor. Det er mye mindre kjedelig å ha en løpeglad fuglehund foran seg - han traver ivrig i vei som en maskin, blir aldri lei, kunne løpt en maraton hvis han fikk lov (for tiden er vi oppe i 5 km, pluss opp- og nedgåing). Å jogge opp til Hvitstenvann blir en fryd heretter...

Jeg venter, treiga!
Hund med djeveløyne.

Jeg tror jeg trenger en PLAN. Men å kjøpe et nytt program fra McMillan for å perse på SRM, det blir liksom litt... voldsomt? Jeg får bare prøve å komme meg ut så ofte som mulig, og glede meg til bedre tider.

Julaften i november

Forrige helg fikk jeg en pakke i posten fra Løpeskjørt.no. Så, advarsel, dette innlegget er sponset!

Hovedinnholdet var en løpejakke til bruk i vinterhalvåret. Jeg har nå hatt min røde Gorejakke i fire år. Den er utrolig nok fortsatt som ny - men etter hvert har det begynt å friste med litt variasjon, så jeg vurderte å kjøpe Gemini-jakken til Løpeskjørt.no. Da Tone spurte om jeg ville teste den, takket jeg naturlig nok ikke nei... Min eneste bekymring var om den kom til å være for varm, tett og klam. På bildet syntes jeg nemlig stoffet så litt tykt ut. Vanntett på utsiden, fleece på innsiden.

Jeg ble utrolig overrasket da jeg fikk jakka og så hvor tynn og lett den faktisk var. Absolutt ikke tykkere enn Gorejakka, nesten tvert i mot. Veldig lett og god å ha på. Den kan brukes begge veier - men personlig ser jeg ikke poenget med å ha fleecen på utsiden, den vil jeg jo heller ha inn mot kroppen. Da bruker jeg heller en vanlig fleecejakke. Men som løpejakke når det er kaldt ruskevær: Jatakk!

Den har blitt testet på noen korte turer i kuldegrader, og har absolutt bestått testen. Den føles ikke klam, jeg synes faktisk den er like god å løpe med som den mye dyrere Gorejakka. Den er lett og ledig (og ganske stor i størrelsen - jeg bruker vanligvis S men denne er XS og føles romslig og god). Det aller beste er en svær lomme bak på ryggen der du kan ha mobil, kvikklunsj, votter, ja omtrent iPad og sitteunderlag. Et stort pluss!

Og så er den fin... Enkel og svart, helt etter min smak.

 

Wearing the inside out:

Det var forresten julaften for flere i familien: Derek fikk det store ansvaret å teste ut et refleksbånd med ledlys. Vi er helt avhengige av å ha lys på ham nå som det er mørkt og han løper fritt i skogen langs Lysakerelven. Han har et halsbånd med lys fra før, men dette er temmelig mye kraftigere... Det ser litt ut som om vi har pyntet ham med juletrebelysning, ok, men vi ser ham i hvert fall! Jeg har valgt å feste båndet på ryggen på selen hans i stedenfor rundt halsen, det fungerer veldig fint. Båndet har flere borrelåser som gjør at man kan feste det på det meste (sykkelramme, ryggsekk...)

Og så hårstrikker, da. Her har jeg måttet slåss med jentene om å få teste Hairbees. Disse er ganske originale - de ser litt ut som sløyfebånd, og har løs elastikk. Likevel sitter de godt i håret, og ser dessuten veldig morsomme ut. Fin adventskalendergave til små og store frøkner!

Det var ting & tang & stæsj. Løping? Det har vært en dårlig uke. Mye jobb, og en stadig tilbakevendende forkjølelse. Men på onsdag har jeg siste forelesning dette semesteret, og selv om jeg må skrive tre postdoc-søknader og helst to artikler på et par uker (!) har jeg godt håp om at mer fleksible dager gir større muligheter for løping.

November 2013

Jeg har gått igjennom november-blogginnleggene mine fra 2009 og fram til nå.

I 2009 var det fryd og gammen. Jeg fikk eget treningsprogram fra Siri, jeg kjøpte min første Garmin, og jeg hadde ennå ikke pådratt meg noen skade. Kvaliteten på blogginnleggene holdt meg heller ikke søvnløs, tyder dette på.

I 2010, derimot, hadde jeg min første beinhinnebetennelse. Og løp langturer som aldri før likevel. Langturgalskap og turer til Ullevålseter den ene dagen, rulleski og ibux den neste. Det var den gang jeg var uerfaren og dum... og veldig motivert!

Bygdøy-Ullevålseter-Bygdøy med tretthetsreaksjon i leggen

I 2011 hadde jeg beinhinnebetennelse og for å døyve løpesavnet kjøpte jeg minimalistiske sko...

Og i 2012 hadde jeg beinhinnebetennelse og kjøpte en ellipsemaskin i desperasjon.

November 2013: Jeg har ikke beinhinnebetennelse! Ikke i nærheten engang! Jeg er i god form til meg å være, og jeg har en hel vinter foran meg som ikke trenger å kastes bort på ellipsemaskin, sykkel og ski (!). Det skal subbes og kosejogges. Jeg har kommet meg inn i en god rytme de siste ukene, med ca. tre turer og 30 km i uka. Noen turer alene med musikk på ører, noen turer med selskap. I det siste har den fine hunden min også fått bli med på joggetur. Han er for liten til å jogge noe særlig i bånd, men når vi løper langs elven springer han fritt ved siden av og det er hyggelig for oss begge.

Men denne helgen jogget vi ikke - det var mer snø enn forventet på hytta, så på oss tobente ble det stabbing i nysnø mens den firbente løp som en gal. For en energi.