Økt motivasjon og variasjon

Det var utrolig motiverende å dra på maratontur til Edinburgh - uten selv å løpe. Når man blir sultefôret på løping, øker lysten automatisk. Dessuten var det kjempeinspirerende å se hvor bra det gikk med Ingrid. Hun løper mindre enn de fleste jeg kjenner, men kom likevel inn på 3.44. Og så helt ufattelig sprek ut da hun løp opp trappen til hotellrommet etterpå. Hun hadde til og med krefter til en skikkelig bankett, og dagen derpå insisterste hun på å ta et lite motbakkeløp opp på det lille (men ekstremt bratte) fjellet midt i byen. Jeg klarte ikke å holde følge, for å si det sånn...

Siri og Ingrid før start

"Jeg har jo ikke løpt noe maraton i dag,
så vi må i hvert fall løpe opp dit et par ganger"

Handlepose og rosévin passer dårlig
sammen med motbakkeløping

Dette får jeg i hvert fall til

Jeg kunne egentlig stoppet her; vært misunnelig og resignert. Men selv om jeg ikke har det samme talentet, er det fortsatt inspirerende å trene med folk som er bedre enn meg. Siri har øst av sin kunnskap og bokstavelig talt dratt meg framover i flere år allerede. Jeg har begynt å løpe med Adelheid, som også har resultater jeg bare kan drømme om. Men istedenfor å føle meg treg prøver jeg å lære det jeg kan. F.eks har jeg blitt bedre til å løpe i bakker av Ingrid. Hver gang jeg kom til en kneik på Iformløpet, innbilte jeg meg at jeg var henne. Med en gang brukte jeg armene mer aktivt, og det gikk lettere. Så endelig har jeg forstått hvorfor det er greit for en løper å ha armmuskler.

Jeg har også skjønt at jeg kan dra nytte av litt mer muskler i beina. Den mest motiverende måten for meg å trene benstyrke, er å løpe bakkeintervaller. For noen dager siden tok Ingrid og jeg noen drag i veien som går opp fra den gamle slalåmbakken ved Lysejordet, opp fra Lysakerelven. Det ble 7 korte intervaller, på ca. 75 sekunder hver for min del. Men herregud som det sved i hele kroppen. Jeg er fortsatt støl i hele venstre side... Planen er å få til én sånn økt i uka.

Et annet forsett er å løpe mer i terrenget. Jeg løper så godt som aldri på skogbunn og bør forsøke å komme meg litt bort fra asfalten. Jeg vet at det er mange muligheter ved Fossum, men så er det tre-fire kilometer bort dit, og da blir turen for lang... Det har liksom aldri slått meg at jeg kan sykle til Fossum og så starte turen derfra. Endelig, etter et år, forsto jeg det i går. Jeg hadde fri og skulle unne meg en rolig skogstur på dagtid. Det tok så mye som ti minutter å sykle dit, og så var jeg ferdig oppvarmet samtidig. Jeg skulle bare løpe opp mot Østernvann, men var litt redd for å løpe meg bort. Måtte visstnok følge de blå merkene. Jeg er så naturanalfabet at jeg aldri har fulgt merking i skogen før, annet enn på løp! Så dette var jo litt eksotisk, og jeg klarte nesten å innbille meg selv at jeg deltok på et løp. (Vurderer å sende en klage på merkingen, for jeg holdt på å miste den blå malingen av syne et par ganger.) Enda godt at jeg hadde Pink Floyd på øret til å overdøve fuglekvitteret, ellers ville det blitt for mye av det gode. Jeg kom meg opp til Østernvann og gikk litt på sti bort til demningen, løp ned, opp igjen og fulgte denne gangen lysløypa ned på den andre siden. Det er fantastisk å løpe den lysløypa. Den er kupert, så pulsen blir tvunget opp og ned. Dessuten er underlaget veldig mykt og godt i store deler av løypa. Løpelykken tok helt av da jeg økte farten og spurtet de siste fem hundre meterne. Totalt 7 km, 48 min og en veldig varierende puls. Herlig! Denne økta bør jeg også fortsette med.

Dagen ble avsluttet med SRM. Vi har begynt å løpe der hele familien, og eldstemann på åtte synes det er kjempegøy. I går løp hun hele runden alene, mens jeg jogget og gikk bak med yngstemann.

Neste løpskonkurranse blir Glommaløpet, 15. juni, og St.hansgaloppen 21. juni. Akkurat nå har jeg lyst til å ta på joggeskoene hver eneste dag... Men motivasjonen vedlikeholdes kanskje best ved litt måtehold. Så i dag får det i beste fall bli en liten rusletur.