123 dager

Forrige fredag kjøpte jeg en presang til Régis. Jeg kjøpte verken roser, en elektronisk duppeditt eller noe annet romantisk. Jeg kjøpte Marius Bakkens maraton-treningsprogram! Nå er det under 18 skarve uker igjen til Berlin Maraton. Det er kanskje litt idiotisk å betale for et treningsprogram når det fins så mange gratis tilgjengelige, men dette programmet er veldig detaljert og omfattende, med mye tilleggsinformasjon, og dessuten er det veldig praktisk og tilgjengelig i elektronisk form. Programmet ser ut til å bestå av mye intervalltrening kombinert med lange, veldig rolige turer. Foreløpig er det jeg som har sett mest på treningsprogrammet (for en overraskelse - det var jo åpenbart at jeg egentlig kjøpte det til meg selv), og har allerede lært mer om viktigheten av bedre variasjon i intensitet (og funnet ut at jeg antagelig kan ta langturene  i sofaen, så lav puls som man skal ha!). Jeg vet fortsatt ikke om jeg kan løpe i Berlin selv, men uansett kommer jeg ikke til å starte opp på dette programmet, det har for mange raske intervalløkter. For meg er det mer aktuelt å prøve å følge Grete Waitz' nyeste treningsprogram, og se om jeg tåler mengden. Der opereres det nemlig ikke med fart eller antall km, kun lengde på øktene. Det passer meg bra. Jeg har uansett tenkt å løpe - hvis det går bra, altså - i 6.20-6.30-tempo, og da er det vel grenser for hvor mye trening jeg trenger på 4-tallet?



Meg om 123 dager? (Lånt fra 10dailythings.com)

Mandag ble det 45 min på ellipsemaskin, 168 i snittpuls. I går var jeg på Treningscamp igjen, og løp de korte intervallene. Det gikk helt fint, bare da jeg løp en runde under 5 min/km begynte jeg å kjenne at det strammet litt. Ellers gikk intervallene stort sett i 5-5.20-tempo, og det gjorde ikke vondt. Rolig jogg fram og tilbake, så det tilsammen ble 8 km. Snittpuls 169, høyeste puls 190.

Styrketreningsdelen er ikke verdt å nevne...

Subb, subb, subb!

Hanne, Torfinn og jeg er i Fredrikstad denne helgen. Planen var å "jobbe", men hittil har vi ikke gjort så mye annet enn å spise, skravle, og - selvfølgelig - jogge. Fredrikstadmarka er flott å løpe i, og vi fikk oss en tur på 11,5 km uten så mye som en meter på asfalt.

Planen var å gjennomføre en Subbetur. Subbesjefen selv var jo med, og demonstrerte sin påstått økonomiske og skånsomme, men noe særegne, løpestil før start:

En stilstudie: Legg merke til den fine kniksen i kneet,

og klaringen på én mm mellom sko og underlag

Deretter gikk det praktisk talt over stokk og stein, forbi Bjørndalsdammene og opp skogen langs Borredalsdammen. Vi holdt selvfølgelig subbetempo, men i terrenget ble pulsen ganske høy likevel. Det er helt greit, så lite intensiv trening jeg har hatt de siste ukene. Det var lett å la seg rive med og galoppere ut av subbetralten, men heldigvis var Torfinn streng læremester og korrigerte meg ved hvert spretne steg. Vi var begge enige om at jeg fikk teken til slutt! Og aller best, jeg løp 11,5 km uten å få vondt. Jeg begynner sakte, men sikkert å få troen tilbake på at dette kan løse seg. Nå gjelder det bare å ha is i magen og ikke øke mengde og tempo for fort. Jeg står nok over Ryeløpet (sukk! Jeg vurderte lenge å gå for "lanterne rouge"-plasseringen, men er dessverre for selvhøytidelig) og lar Régis forsvare familiens ære i steden, men til gjengjeld skal jeg forsøke meg på den lille runden på Treningscamp onsdag. Neste søndag løper jeg 7 km terreng på Skaubygdaløpet!

I kveld sitter jeg og nyter effektene av årets lengste tur - bare gode ubehag; sliten i ryggen, litt støl overalt, en liten strekk i låret, og en vidunderlig god følelse i hele meg. Jeg sniktitter på resultater fra Göteborgsvarvet og gleder meg til rapportene kommer.

En vei ut av uføret?

Forrige uke: au au au og buhuuu. Skikkelig sint, lei og klar for å kvitte meg med alt som heter joggesko. Helt til Ingalill får meg til å innse det åpenbare: Det er bare intervallene. Timeout, litt trøstespising, og klar for en ny start igjen. Kan det funke å bare løpe sakte? Og skal jeg prøve ut Torfinns løpestil (dvs. kjappe museskritt, subbing, "du løper som en jente" - kall det hva du vil, men uansett en løpestil som innebærer mye mindre voldsomme støt)? Jeg inntar tredemøllen på Sats mandag kveld og tenker at det får bli den ultimate testen. Får jeg vondt nå, ja da får det bli løpepause igjen, kanskje med håndspåleggelse, akupunktur, diett... Jeg setter tempo på 6:40 og skal prøve meg på ti km. Leggen er litt stiv etter de "raske" stafettetappene, men jeg blir mer plaget av vondt i høyre kne, vondt i venstre kne, vondt i høyre lår. Fantastisk godt med andre smerter å fokusere på (så skrudd kan man altså bli...)! Jeg har tatt en pause fra Aha og nyter nå Pink Floyd. Det skal godt gjøres å holde 6:40-fart til Comfortably Numb... Men jeg subber med museskritt, det er såvidt jeg ikke snubler i båndet og farer inn i veggen bak meg. 10 km, 1 t 7 min. Så rolig har jeg aldri løpt før (flatt) - og det er veldig tankevekkende. Snittpulsen var på 158, noe som tilsvarer 77 % av makspuls. Jeg løp 1000 km i fjor, men aldri under 80 %? Det sier meg at noe kan og bør endres... Og det var også en god følelse å ha løpt 10 km uten å være fullstendig segneferdig etterpå. Det aller beste var selvfølgelig at jeg ikke kjente noen ting, over hodet ingen ting! 

I går var det tid for Treningscamp i høljregn. Siden jeg nå bare skal løpe saaakte i en periode framover utgikk intervallene, men jeg jogget rolig og så de andre sprekingene kjempe seg gjennom runde etter runde. Torfinn kvalitetssikret subbingen. Jeg stoppet etter 6 km, 6:25-tempo, overhodet ikke noe vondt... Er det håp likevel? Jeg tar ingenting for gitt, men setter pris på hver kilometer! (Om det går sakte er totalt uinteressant, intervaller kan jeg ta på ellipsemaskin eller på spinningtime.)

Vi var utrolig mange, været tatt i betraktning, og selv Siri dukket opp, med Treningscamps yngste medlem! Hælledussen :-)

Jeg har forresten bestemt meg for å kvitte meg med Adidas Adizero Tempo-lettvekterne mine. De ble altfor små ettersom føttene mine svulmet opp av løpingen i høst. Jeg har bare brukt dem noen få ganger, de har gått maks 35 km, så de er ikke slitt og ser helt fine ut. Jeg selger dem for en veldig billig penge - er du interessert, ta kontakt på lopeguri@gmail.com. Str. 38 (US 6 1/2, UK 5). Adizero Tempo er forøvrig Siris store kjærlighet!

Nedtur og oppoverbakke

Da jeg skrev forrige innlegg, etter intervalltreningen, var jeg fullstendig opprørt. Jeg hadde fått akkurat like vondt  i leggen som jeg hadde i høst... Det kom da jeg løp etter bussen (med joggesko) tidligere på kvelden, og ble forsterket av intervallene. Min første reaksjon var å fornekte det hele, late som om alt var greit, ikke blogge om det, og kjøre på med langturer og halvmaraton på Skaubygda som planlagt. Bare blåse i smertene og ta heis i stedenfor trapper på jobb.

Neste morgen visste jeg at jeg jo ikke kunne gjøre den feilen én gang til. Og dermed ble jeg fryktelig, utrøstelig lei meg. Jeg satt på kontoret med tårer i øynene og lurte på jeg nå skulle finne på. Løpingen har et sosialt aspekt jeg stortrives med, og jeg trenger å motiveres av alle konkurransene... Snufs, snufs. Jeg får bare legge opp og begynne å strikke igjen, eller noe sånt. Jeg velger å trøste meg selv med skammelige mengder reker, potetgull, vin og sjokolade. Det hjelper litt... Jeg kan jo fortsatt få endorfiner på Sats, og så får jeg få utløp for løpetrangen gjennom min intetanende datter på seks som skal på begynne på friidrett. Det løser seg nok... Og i går fant jeg både ut at 1) jeg kan møte opp på Treningscamp for det sosiale men bare jogge rolig (så slipper jeg hatingen attpåtil) og 2) Skaubygdaløpet har også kortere distanser! Kommer jeg på en tredje fordel blir jo dette reneste kinderegget... Fortsettelse følger.

Uansett, vondt eller ikke, løpes skulle det i ettermiddag. Jeg hadde den ære å løpe første etappe for dette laget:

Treningscamp. Foto: Silja S. Amundsen (Kondis)

og siste etappe for dette, som jeg selv har tatt initiativ til å dra igang:

Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk. Foto: Alf. T. Øksdal (UiO)

Nå har jeg totalt løpt tre etapper på Holmenkollstafetten, og hver gang har jeg gått rett i baret. Jeg lar meg rive med av tempoet og blir stinn av syre etter 100 meter. Spesielt den første etappen var ille, opp bak St.Hanshaugen... Jeg hadde bare lyst til å stoppe, gå, trekke meg. Heldigvis spilte noen beboere "Eye of the Tiger" på full guffe, og det fikk meg opp den siste kneika. Nedover gikk det greiere, der løp jeg faktisk forbi noen! Jeg ser at tiden min ble 4.59, det er ikke akkurat noe å rope hurra for, men det var vel ikke realistisk at jeg skulle løpe de 1100 meterne noe raskere heller, med den oppladningen jeg har hatt. Jeg slet forferdelig med kvalme og blodsmak etter avlevert stafettpinne, så jeg gjorde nok mitt beste i hvert fall :) Og laget gikk det uansett bra med, 219.-plass av 1088, med tiden 1:11:06!

Etterpå angret jeg selvfølgelig bittert på at jeg hadde tatt på meg to etapper. Det var bare å skifte t-skjorte og komme seg avgårde til sisteetappen inne på Bislett. Jeg var iskald og sliten, og nok en gang startet jeg altfor fort - jeg trodde det bare var å cruise inn til mål, og fikk helt sjokk da jeg så at vi måtte løpe hele runden rundt først. Jeg hadde ikke nubbesjans til å ta igjen en gammel dame foran meg, jeg var stiv som en stokk. Men i mål kom jeg, og vi ble nr. 282 av 473 lag, med tiden 1:24:19. Veldig bra innsats, og neste år tar vi rotta på Institutt for lingvistiske og nordiske studier!

Jeg skulle egentlig feire med begge lagene i kveld, men siden jeg er alene med fireåringen ble det vanskelig å få til. Hun har blitt dratt rundt i hele dag, opp for å hente stafettpinnene halvannen time før start, ned til barnevakt Hanne, opp igjen for å se mamma løpe, ned igjen... Vi er begge utslitt, og jeg gleder meg til å ligge med beina høyt og sniffe tigerbalsam, og til å lese rapporter fra dere andre som har løpt stafett i dag!

Grete Waitz og intervaller

Jeg møtte Lise Marit og Thomas fra Treningscamp i ettermiddag, for å være med på minnearrangementet for Grete Waitz på Bislett stadion. Det var veldig fint - gode taler, flott musikk og rørende bilder på storskjerm. Og ikke minst var det veldig motiverende, om jeg ikke hadde følt meg klar til første Treningscamp på et halvt år før gjorde jeg det i hvert fall nå!

Det var kjempehyggelig å være tilbake. Mange kjente fjes og god stemning. Det var tungt å løpe raskere enn jeg pleier, men jeg tok en liten snarvei her og der og kom meg da gjennom intervallene. På en av de siste rundene kom Torfinn med en hyggelig kommentar om at jeg var tilbake i form. Det var jo sikkert bare 1) ironi eller 2) et omsorgsfullt, pedagogisk forsøk på å gi meg litt tiltrengt selvtillit, men jeg sugde det til meg uansett! Etter de åtte intervallene løp vi stafett, og det var morsomt å få opp tempo litt.

På lørdag (Holmenkollstafettdagen) løper jeg førsteetappen for Treningscamplaget og sisteetappen for jobblaget. Jeg kan ikke si jeg gleder meg til selve løpingen, men jeg gleder meg til å være med!

(Ingen garmin-detaljer i dag - det er tøft nok å skulle løpe intervaller for første gang på evigheter, om jeg ikke skal disse meg selv etterpå i tillegg! En ting av gangen...)

"Langtur"-lykke

Jeg var såklart fornuftig og sto over Sentrumsløpet i går. Men jeg ville ikke gå glipp av hele moroa, og stilte meg opp som heiagjeng på hjørnet Hafrsfjordgata/Bygdøy Allé. Det var veldig praktisk i forhold til de yngste medlemmene av heiagjengen som hadde god plass til å boltre seg på der, men det var mer upraktisk i forhold til at løperne kom ganske raskt nedover bakken før den krappe svingen. Mange kjente gikk meg dessverre helt hus forbi, men jeg fikk i hvert fall heiet på Morten, Adelheid, Torfinn, Christopher, Lise Marit, Régis, Hanne... Dere andre: Beklager så mye - men dere løp for fort!



Jeg måtte jo ha på den nye, fine Treningscamp-drakten!



Mye spennende å følge med på mens vi venter

Det er vanskelig å heie og fotografere samtidig - men her er Lise Marit i fint driv

Det var morsomt å se den særdeles langstrakte flokken av løpere, og det var i grunnen godt å stå i solen og ikke lide eller hate eller noe av det man rekker å gjøre i løpet av en tikilometer. Men da Torfinn, Hanne og Régis fortalt om løpet etterpå ble jeg grønn av misunnelse - alt jeg hadde å fortelle var hvordan politiet måtte kjefte og smelle på bilister som nektet å godta veisperringene. Jeg misunte dem opplevelsen, og jeg misunte dem den fysiske utmattelsen etterpå. Heldigvis hadde jeg en gulrot som ventet; i dag skulle jeg løpe min lengste tur siden Langturgalskapen 28. november i fjor - hele 10 km! Jeg skriver "langtur" i gåseøyne, 10 km er jo ikke noen langtur å skryte av, men jeg gledet (og gruet) meg likevel. Hvordan ville leggen takle en såpass lang tur?

Turen gikk fra Sognsvann til Ullevålseter og ned igjen på den andre siden. Ett av mine nye forsetter er å varierere mer mellom rolige langturer og raske økter. Derfor bestemte jeg meg for å ikke løpe fortere enn 6.30-tempo, uansett. Det ble selvfølgelig ikke så vanskelig oppover. Jeg hadde glemt hvor mange bakker det er opp til Ullevålseter, og hvor forferdelig høy puls jeg får av dem. I tillegg ble det sent i natt, og solen stekte, så det var liksom ikke dagen for noen kraftanstrengelse... Det var slitsomt nok i sakte tempo. Men jeg kom meg oppover, og det uten å kjenne noen ting som helst i leggen! Nedover var det bare koselig og lett, og jammen i meg uteble ikke problemene her også. Hva skjer? Får jeg endelig belønning for å ha vært fornuftig? Jeg kan godt leve med å stå over asfaltløp så lenge jeg kan løpe på skogsveier og -stier; det var fantastisk vakkert der oppe i dag. Régis syklet i skogen ved siden av veien og kom og klappet meg på skulderen innimellom. 10,5 km i 6.27-tempo endte det med, og jeg kjenner fortsatt ingen ting...

Jeg lurer litt på hvordan jeg best mulig kan forberede meg til Skaubygdaløpet om tre uker. Det er et halvmaraton som går på skogsstier, det er derfor jeg ikke har strøket det fra løpslisten. Men hvordan skal jeg få nok mengde for å orke en så lang tur? 13 km neste søndag og 16 søndagen deretter, er det forsvarlig? Eller bør jeg bare fortsette med relativt korte turer og så bare la det stå til? Forslag?

Bakpå?

I går formiddag hadde jeg løpedate med Siri på Gym Club. Det er sånt man kan gjøre når man er gravid og har gått ut i permisjon, eller når man er evig (liksom-) student! Siri filmet meg mens jeg løp i forskjellige hastigheter, for å se hvordan jeg lander på foten. Siden det ikke fungerer med innleggssåle mot leggproblemene, er det kanskje verdt å se på selve steget.

Konklusjonen er at jeg lander veldig bakpå hælen - helt normalt - og at det kanskje kan være en idé å prøve å legge gradvis om til å lande mer på midt- eller forfot. Jeg har også fått noen gode råd fra Morten angående dette. Jeg kommer nok ikke til å løpe maraton i Fivefingers, men det finnes jo mindre ekstreme alternativer.

I dag løp jeg en liten tur med kollegaer; det nærmer seg Holmenkollstafetten og de begynner å bli veldig motiverte. Jeg var i tvil om jeg skulle være med, men fant ut at jeg ville prøve. Vi løp ned fra Blindern til Voldsløkka og løp tre runder der, med små pauser mellom. Antar at det ble ca. 5 km totalt, i veldig rolig tempo. Jeg kjente det litt i leggen underveis, men for én gangs skyld klarte jeg å tøye godt ut der jeg har vondt etterpå, og det føltes som om trykket eller stivheten forsvant umiddelbart. I kveld har jeg kjent lite til leggen, og regner med at en stor klatt tigerbalsam får bort siste rest av ubehag.

Jeg kommer ikke til å løpe Sentrumsløpet på lørdag, men gleder meg veldig til å stå i Bygdøy Allé og heie på alle kjente! Det blir en eneste stor fest, med fint vær og fullt av folk. Nyt det!