Løpsteknikk i parken

Hanne Lyngstad var med på Treningscamp i går, og fortalte litt om grunnleggende prinsipper for løpsteknikk. Jeg fulgte selvfølgelig ekstra interessert med da hun kom til steget, og ble ikke overrasket da hun påpekte at man ofte får vondt i beinhinnene av å lande på hælen med foten for langt framme. Foten bør være så rett under hoften som mulig når den treffer bakken. Jeg er ganske sikker på at jeg selv landet med foten for langt framme før, og at det forklarer hvorfor ting går mye bedre nå som jeg har endret steget. Ellers fokuserte hun på armbruk (ekstra viktig i oppoverbakke), at skuldrene skal være senket for å kunne puste ordentlig, og at man bør prøve å ha blikket rett forover. For ikke å snakke om at man bør trene kjernemuskulaturen, da. Jeg hadde egentlig tenkt å droppe styrketreningen etter intervallene, men kunne jo ikke det da...

I går løp jeg inn nye sko! Etter at jeg solgte begge Adizero-parene og Sauconyene er blitt Sats-sko, har jeg faktisk bare Glidene igjen. Jeg elsker dem, men det er jo godt med variasjon, og jeg hadde lyst til å se om sko med liten høydeforskjell mellom hæl og tå kunne få  meg litt lengre frampå. Da ble det Nike Lunaracer, som jeg har hørt veldig mye pent om fra Torfinn.

Førsteinntrykket er veldig positivt. De er superlette, supermyke, og jeg får (forhåpentligvis) den stabiliteten jeg trenger ved hjelp av spesialsålen min. Deilig å springe med lettvektere på intervalltrening igjen!

Og det var deilig å springe intervaller igjen, utrolig nok. Jeg pleier å være veldig streng med meg selv når jeg løper rundt der, misfornøyd når jeg løper korte runder, misfornøyd når jeg hater, misfornøyd hvis pulsen er for lav, misfornøyd hvis pulsen er for høy... Men i går var jeg fornøyd med egen innsats. Jeg startet rolig med den minste runden - selvfølgelig bare fordi jeg var engstelig for leggen - men da både legg og hode var på min side, utvidet jeg med en lengde. Forrige gang lå leggsmertegrensen på ca. 5 min/km, denne gangen hadde jeg ingen smertegrense, og kom meg ned på 4:20-4:30 på de raskeste rundene. Det er godkjent! Kjernemuskulaturen derimot er helt fraværende, Lise Marit teller et halvt minutt for lenge på hver øvelse... Tsk tsk. Planken må jeg definitivt trene mye på fram mot maraton, så jeg ikke ender opp i 90 graders vinkel.

Førstkommende mandag arrangerer Treningscamp motbakketrening - bli med, bli med! Det er jo både supereffektiv og skånsom trening. (Selv om jeg har Oslos bratteste i friskt minne. Løpet var moro, men ikke stølheten etterpå!) Jeg er også litt fristet til å kaste meg på Nordmarka Halvmaraton, etter at Gøril meldte seg på. Vi får se om jeg får det til. Denne helgen reiser vi på hytta i Valdres, så da får det bli langtur i kupert terreng - igjen...

Fjorten flate

Det er visst den store Gladhelgen! I går tikket det inn lykkelige meldinger på Facebook og blogger om kjente som hadde fått strålende tider, plasseringer og perser både på Skogsmaraton og iForm-løp. Gratulerer alle sammen, det er vel fortjent og veldig motiverende lesning!

Selv om jeg ikke var med på moroa selv, har jeg også hatt en god helg. Den startet med en "lett joggetur, 40 min, med noen raske drag på slutten". Det spesielle med denne økten var at jeg likesågodt tok den på asfalt! En hel joggetur! Så skrullete kan man altså bli, at en rolig tur langs Frognerkilen, bort til Aker brygge og tilbake, langs motorveien, på asfaltdekket sykkelsti, fortoner seg som det aller, aller beste man kan finne på å gjøre en lørdag morgen. Jeg jogget ordentlig sakte, beina var nemlig blytunge etter den forrige utflukten (takk og pris at jeg ikke løp den kuperte Blomstermila likevel!). Men jeg fikk til et par raske drag på slutten, og gliste de 41 min/ 6 km turen varte.

6 km asfalt i går, og i dag noe enda mer vågalt: To joggeturer på to dager! Ukas langtur sto på planen. Jeg hadde to kriterier for valg av sted: 1) Ikke asfalt, det ville vel blitt litt mye av det gode 2) For guds skyld ikke en eneste oppoverbakke, det ville jeg tatt min død av. Jeg endte opp med Sognsvann, for da kunne resten av familien gå tur samtidig (viktig å unngå sure miner & dårlig samvittighet hvis både Régis og jeg skal klare å trene oss opp til maraton uten at det hele ender i skilsmisse i steden).

Etter ca. ti meter fant jeg ut at jeg skal blåse i å holde meg til sone 1 (under 70 %) på langturer, det føles bare meningsløst, unødvendig slitsomt og kjedelig. Imidlertid skal jeg prøve å unngå å komme opp i sone 4 (over 86 %). Hovedpoenget er jo at langturen ikke skal føles slitsom, og at man ikke skal være helt utmattet etterpå. I dag holdt jeg meg under 80 %, og følte da at jeg måtte holde igjen hele veien. Jeg løp tre runder i veldig rolig tempo (rundt 6:45), før jeg slapp opp den fjerde og lot beina gå litt raskere. Det var så deilig, jeg var ikke sliten et eneste øyeblikk, bare koste meg og nøt naturen, musikken og synet av masse medjoggere. Etter 1t 33 min og 14 km var det på tide å runde av. Det eneste ubehaget jeg hadde, var to såre knær. 20 km på en helg, 6 km asfalt, og leggen maler som en kattepus! Hurra!

(Neida, neida, jeg tar ikke av. Neste uke blir det bare tre økter, og null asfalt. Lover!)

Så glad ble jeg da...

... at jeg gikk hjem og lagde pizza med chèvre- og blåost!

Løping i kupert terreng: At jeg aldri lærer!

De siste tre dagene har jeg vært på Soria Moria. Høyt over Oslo, med en fantastisk utsikt over endeløse skoger. Når man er på et seminar for å skrive artikkel har man selvsagt god tid til å gjøre andre ting, og min store plan var å løpe en tur i skogen. Ved lunsjbordet ble det snakket om å jogge ned til Ullevålseter og opp igjen, og en stipendiatkollega ville være med. Det ante meg at det ikke var en veldig god idé, da han virket rimelig veltrent, men greit, det var uansett for sent å feige ut. Jeg ga beskjed om at jeg kom til å løpe i mitt tempo, og så fikk han heller dra fra meg hvis det ble for sakte.

Soria Moria. (Fra frigg.uio.no)

Problemet er jo at jeg ikke er så god til å finne ut hva "mitt tempo" bør være - fordi jeg aldri lærer at kupert terreng er så uendelig mye mer slitsomt å løpe i. Og hadde jeg visst hvor kupert det er mellom Frognerseteren og Ullevålseter, hadde jeg antagelig ikke tatt den turen med følge i det hele tatt. Jeg startet optimistisk i nedoverbakkene, men fikk fryktelig høy puls med en gang det gikk litt oppover. Spesielt i en H@*V&$%S seig bakke et lite stykke før Ullevålseter følte jeg at jeg var på grensen til å kaste opp, besvime og hallusinere på en gang. Vel framme forsynte jeg meg godt fra springen bak låven, og insisterte på en liten pause før vi løp tilbake (jeg tror egentlig kollegaen min også satte pris på det, selv om han virket mer uberørt av alle bakkene enn meg). Jeg grudde meg forferdelig til returen. Hvordan skulle det gå, når jeg nesten tok min død av å løpe "ned" til Ullvålseter? Det gikk jo selvfølgelig ikke bra. Da jeg bikket 190 i puls etter noen bratte bakker innså jeg at jeg måtte gå resten av bakkene, ellers kom jeg til å få et illebefinnende midt i skogen. Uff, det var fælt, så fælt. Jeg er virkelig i dårlig form for tiden. Jeg skjønner nå at kondisen var en helt annen da jeg i høst løp tur-retur Skøyen-Ullevålseter i høyere tempo med 165 i snittpuls. Men formen skal tilbake dit! Gårsdagens økt var et godt skritt i riktig retning. Den endte heldigvis ikke med fullstendig kollaps, selv om jeg nektet å løpe en meter til da vi var vel oppe på Frognerseteren og bare hadde enda flere oppoverbakker igjen å se fram til. Heldigvis var kollegaen min også litt redusert under middagen...

Det ser jo så lett ut...?  (Fra allposters.com)

Det blir dårlig med konkurranser framover. Jeg er påmeldt Blomstermila i Drøbak i morgen, men det passer ikke med familiens planer å reise så langt - og tre dager på hotell gir meg ikke noe trumfkort i forhandlingene. Kanskje får jeg til St.Hansgaloppen neste fredag i steden. Gleder meg til referat fra de som skal løpe Skogsmaraton i morgen - gærninger!

Forberedelser til Berlin Maraton - uke 2

Da er jeg i gang! Jeg har ikke egentlig trodd på det selv (æresord!), men leggen har føltes så bra den siste måneden at jeg gjør et seriøst forsøk på å delta i Berlin 25. september. Det er jo ikke verre enn at jeg gir opp underveis i treningsprogrammet hvis det viser seg å gå skeis. Men nå er det i hvert fall 15 uker igjen til den store dagen, hvis jeg har telt riktig (stemmer det, Janicke?), og jeg har bestemt meg for å følge Grete Waitz' program for dem som sikter seg inn mellom 4 og 4 1/2 time. Som jeg tidligere har sagt velger jeg programmet hennes fordi det inneholder så lite intervaller, og fordi man selv står helt fritt til å velge fart og intensitet. Det passer meg bra, siden jeg er fullstendig i leggens vold og ikke kan løpe fortere enn den finner for godt. Men så langt ser det lovende ut! Alt er faktisk så positivt for tiden at det er rent kjedelig å blogge om det. Fredagens tur i regnvær var jo nydelig, men at dagens tur i strålende solskinn skulle bli like nydelig, det hadde jeg virkelig ikke drømt om.

Jeg har tyvstartet litt på treningsprogrammet og er nå i uke 2 i stedenfor uke 1, for å ha en uke å gå på hvis jeg blir syk eller det skjer noe spesielt. På planen i dag sto 60 min løping, og jeg bestemte meg for å ligge godt under 165 i puls (80 %). Det er uvant å løpe såpass rolig, jeg tar meg hele tiden i å øke farten og komme høyere i puls, men jeg tror det er viktig at jeg er litt streng med å variere intensiteten på øktene. (Søndagens langtur skal f.eks. gå enda litt roligere enn dette - det blir nok en utfordring, men jeg får finne meg en paddeflat løype.) Jeg løp i Frognerparken i dag også. Sola varmet faktisk bare deilig, og det var mye skygge overalt. Jeg skulle gjerne løpt lenger, men det var dette med måtehold, da...

Den store fordelen med å løpe roligere enn jeg har pleid er at jeg ikke er så sliten etterpå! Jeg får den gode følelsen, jeg blir avslappet i hode og kropp, men slipper å være totalt utmattet. Det er en fordel når neste post på programmet er skogstur med familien.

Sol og smil?!?

Jeg er glad for å starte på treningsprogrammet, og jeg er spent på hvordan kroppen kommer til å reagere på den økte treningsmengden. Jeg er også spent på om det blir vanskelig å få gjennomført treningene. Det er mye som skjer framover - allerede denne uken skal jeg reise bort flere dager med jobben, i juli skal jeg på konferanse i Manchester, deretter blir det ferie i Frankrike hvor det er vanskelig å få løpt pga. varmen, og så skal jeg reise bort i to uker i jobbsammenheng i august. Men jeg får ha med meg treningsprogram og joggesko i alle kofferter.

Våt lykke

Jeg ble syk igjen etter lørdagens mislykkede skogstur. Feberen kom tilbake i løpet av søndagen, og jeg fikk fryktelig vondt i halsen. Såpass ille at jeg ikke orket tanken på å trene (heldigvis), og jeg lot faktisk kroppen få to hele dager i frisk tilstand før jeg ikke klarte å vente lenger i morges. Det regnet, men pytt. Jeg tok på meg caps, surret ipoden inn i en brødpose og satte avgårde fra Solli plass ti over åtte. For en gangs skyld var kroppen full av energi, og det føltes helt vidunderlig å løpe på asfalt igjen. Etter all løpingen i terreng har jeg helt glemt hvor fantastisk mye lettere det går på asfalt - jeg følte at jeg fløy oppover Frognerveien, og bestemte meg for å ikke holde igjen så veldig på tempoet for en gangs skyld.

Deretter løp jeg en og trekvart runde i Frognerparken, mens himmelen åpnet seg og jeg ble kliss våt. For en kontrast til lørdagens tur i stekende sol - for en deilig kontrast! Forfriskende, men ikke kaldt. Etter en runde hørte jeg et tordenskrall og lurte på om jeg burde skynde meg hjemover, men skitt au, jeg skrudde opp lyden på ipoden og tenkte at hvis jeg først skulle bli tatt av lynet, så kunne det likegodt skje mens jeg var euforisk lykkelig på en joggetur i regnværet (og med Life on Mars på øret frykter man jo ingen ting).

Siden jeg har trent så lite intensivt i det siste forsøkte jeg å sette opp farten i (de få) oppoverbakkene på turen, og det fungerte greit. Jeg måtte legge garminklokka i lomma da regnværet utartet, så jeg måtte bare løpe på følelsen. Det var godt å løpe, godt å løpe med litt høy puls, og godt å løpe uten vondt noe sted! Subbestilen var nok ikke helt perfekt, jeg lot meg rive med innimellom og hoppet opp og ned, men pytt, jeg dunker i hvert fall mindre enn før totalt sett.

Hjemmemekka regnbeskyttelse til ipod

Kliss klass er bare forbokstaven...

Jeg avsluttet med en liten spurt ned Bygdøy Allé, og var spent på om klokka hadde overlevd vannet. Den tikket og gikk som vanlig - men viste at jeg hadde løpt i 7-tempo! Hva i hampen...? Jeg har kanskje løpt lite i det siste, men så dårlig er jeg ikke på å beregne farten. Tempografen viser at klokka må ha koblet ut flere ganger underveis (kanskje fordi den lå stappet ned i baklomma). Jeg plottet inn løypa på mapmyrun.com  isteden, og stoler mer på resultatet der: 8,67 km på 50 min (5:45 min/km). Endelig en tur under 6 min/km i snittid! Hurra! Det gjelder å ikke bli for ivrig nå - men jeg håper å kunne løpe en slik tur per uke, i tillegg til en eller to rolige turer og (hvis leggen tillater det) en intervalløkt. Går det ikke, så går det ikke - men dagens tur lever jeg i hvert fall lenge på!

Kollaps eller Turen som ikke gikk etter Planen

Jeg hadde gledet meg sånn til løpeturen i formiddag. Så mye at jeg var kjedelig gjest som drakk minimalt med vin da vi var på besøk hos venner i går kveld, og lot jentene bli igjen der slik at Régis kunne være med å løpe. Jeg sov dårlig i natt - på grunn av spenningen såklart, en langtur i Nordmarka med hyggelig selskap og pent vær er jo bursdag og julaften på én gang – men alt føltes greit likevel da vi satte avgårde fra Sognsvann (se bilde og referat på treningscamp.blogspot.com!). Jeg hadde selvfølgelig glemt garmin-klokka mi, men så slapp jeg i hvert fall puls-problematikken (jfr. gårsdagens innlegg). Det fins en praktisk løsning på alle vanskeligheter!

Det gikk helt greit den første halvtimen. Skravlet med Christopher mens kilometerne gikk unna. Men så kom vi til en lang, veldig lang, bakke, og solen stekte noe inn i hampen kraftig. Jeg kjente at pulsen var farlig høy, men pytt, om et kvarter skulle vi jo snu, og jeg liker ikke å være den som senker tempoet. Derfor ga jeg det jeg hadde, og pulsen var sikkert oppe i 200. Jeg begynte å kjenne et voldsomt behov for å snu, men ikke bare snu, jeg ville stoppe, gå, alt annet enn å løpe videre. Vi (Christopher, Lars, Régis og jeg) snudde ved 6,5 km og ca. 42 løpte minutter, og da kjente jeg at kroppen var helt ute av lage. Det gjensto et par korte bakker i retning Ullevålseter for å ta lysløypa ned mot Sognsvann, men beina streiket helt – pinnestive – og jeg var nødt til å gå. Etter hvert ba jeg guttene løpe videre i raskere tempo og ikke vente på meg, og deretter kollapset jeg helt. Jeg mente selvfølgelig ikke at Régis også skulle løpe avgårde, men han lot seg ikke be to ganger og forsvant inn på en skogssti mens jeg ble stående gråtkvalt i grøfta og hyperventilere. Og jo mer sint jeg ble for at han stakk, jo mer hyperventilerte jeg selvsagt. (Sa du Tonya Harding, Ingalill? Gjett om det skal bli Tonya Harding!) Noen minutter og tårer senere prøvde jeg å jogge videre – nedover – men kroppen var fortsatt i generalstreik. Så jeg tuslet nedover, syntes synd på meg selv, forbannet verden og følte at et maraton aldri har vært mer uoverkommelig…

Han her ventet på toppen av bakken 

Jeg håper kroppen reagerte så rart fordi jeg har vært skikkelig syk denne uka, og at jeg ikke bare er i like dårlig form som jeg var da jeg begynte å løpe for to år siden. Jeg tar i hvert fall et hint, og dropper den planlagte joggeturen i morgen. Sukk. Når leggen endelig er bra igjen, kommer det noe annet og setter stopper for treningen… Men det er i hvert fall godt at jeg for en gangs skyld har mer fornuft enn kondis (selv om det ikke sier så mye).

Post-Skaubygda

Det stemte nok at jeg brygget på noe da jeg kreket meg gjennom Skaubygdaløpet. Jeg gikk fullstendig ned for telling etterpå, og mandagen lå jeg og ristet av feber. (På tross av løpet selvfølgelig, og absolutt ikke på grunn av!) Først onsdag følte jeg meg noenlunde bedre, men jeg var såpass medtatt at jeg faktisk ventet helt til i går med å ta en liten løpetur - og den ble både kort og særdeles rolig (5,75 km/45 min), for kroppen føltes fortsatt ikke helt som vanlig. Men det var godt å bevege seg litt likevel, og hvem sier vel nei til å jogge på tredemølle foran alltid like spennende programmer på Travel Channel?

Det mest underholdene var sidemannen - Régis følger nemlig Bakkens treningsprogram til punkt og prikke, og i går sto 25 (!) 1-minuttsintervaller på planen. Hvis han fortsetter like pliktoppfyllende kommer han til å slå meg i Berlin, det er helt sikkert!

Apropos treningsprogrammer, så er jeg ganske forvirret over motstridene informasjon. Jeg har jo skjønt at det er viktig å variere intensiteten mellom lange og korte turer, og har planer om å bli flink til å respektere det, uten å bli noen puls-freak. Men hva skal man tro når Grete Waitz skriver i Løp din egen maraton: "Mellom sytti og åtti prosent ligger den aerobe sonen. Brorparten av treningen før maratonløpet vil ligge i denne sonen", mens Marius Bakken i treningsprogrammet sitt skriver om samme pulssone: "This is what I call quality junk miles. It does you not much good, so stay out of this zone as much as you can". Nå ligger selvsagt min tillit hos Grete Waitz, og jeg har uansett ikke sjans til å komme meg noe særlig under 70 % hvis jeg skal jogge, men... Hvem har rett her?

I morgen er det langtur med Treningscamp! Hovedturen går i Skogsmaraton-løypa, men jeg snur etter 45 min, så jeg får løpt halvannen time. Jeg gleder meg som en liten unge! Og har lovet meg selv å ikke bry meg om pulsen i morgen - det skal bare være en kosetur :-)