Pause

Jeg har ikke trent på tre uker. Knapt beveget på meg. Jeg har ikke åpnet døra til bloggverdenen på lenge heller. Ved en ren tilfeldighet, at vi gikk på en visning vi egentlig ikke hadde tenkt å gå på, fikk jeg nok å tenke på i månedsvis framover. Siden sist har jeg blitt huseier, skrevet inn barna på ny skole, begynt å pakke, og satt i gang salg av den nåværende leiligheten vår. Det er kjempespennende, og jeg gleder meg masse, men samtidig er jeg fullstendig matt etter noen temmelig anstrengende uker. Mange viktige beslutninger har blitt tatt på kort tid. Men jeg er helt sikker på at det kommer til å bli bra, og gleder meg til å flytte inn i det lille rekkehuset et sted mellom Røa og Ullern. Det blir lengre vei til Treningscamp nå, men ikke verre enn at jeg skal klare å komme meg dit, i verste fall på sykkel. Bygdøy får bli et fint langturmål.

Det har vært rart å ikke trene på så lenge. Jeg har ikke følt noe savn, fordi jeg har vært så oppslukt av alt annet - og da passet det godt å ta fullstendig hvile, siden jeg kjente at leggen ble irritert også av spinning og ellipsemaskin. Nå føles den fullstendig restituert, og i dag, fire og en halv uke etter forrige løpetur (!) knøt jeg på meg joggeskoene igjen. Det var så deilig! Jeg tok en veldig rolig subberunde på Bygdøy - i 7-tempo -  og stoppet da klokken gikk tom for batteri etter 4,97 km. Perfekt for en første tur etter så langt avbrekk. Formen var selvfølgelig elendig, men det gjør absolutt ingen ting, den kommer tilbake. Jeg er bare så glad for å kunne løpe litt igjen, uten ubehag!

Bad Science

Jeg hadde tenkt at neste innlegg skulle hete "Manisk" og handle om at jeg har gått helt bananas på Sats etter at jeg sluttet å løpe. Det startet riktignok ganske manisk, jeg trente fredag, lørdag, søndag og mandag og var storfornøyd med både treningssenter og ny sykkel. Men så begynte jeg å hangle, sår i halsen og uggen i kroppen, og luften gikk ut av ballongen, pooooooooooooooooooofffffffffffffffff. Mani ble snudd til apati og jeg ble liggende rastløs på sofaen. Kjedelig å se på tv, kjedelig å lese, kjedelig å lese løpeblogger (!). Det eneste jeg hadde ork til var å lese nettaviser, og det blir man jo i hvert fall apatisk av. Jeg har nå lest så mye om karbohydratenes elendighet at jeg legger på meg en hel kilo hver gang jeg ser på de halvstekte baguettene som ligger på kjøkkenet, og for å kompensere for hysteriet har jeg spist nok halloweengodterier for flere år. Ugh.

Heldigvis ble jeg dratt opp av depresjonen til slutt, ved hjelp av en bok Torfinn har prakket på meg: Bad Science av Ben Goldacre. (Han er tilfeldigvis intervjuet i gårsdagens A-magasin.) Fantastisk morsom bok, jeg anbefaler den på det varmeste. På en utrolig sprudlende måte river han ned forsvarsverkene til alskens kvakksalvere. Jeg er riktignok stipendiat i et humanistisk fag, men har likefullt skrevet et nøye gjennomtenkt metodekapittel der materiale, fremgangsmåte og problemer diskuteres åpent, og vet at gjennomsiktighet og etterprøvbarhet er særdeles viktig i all forskning. Som forbrukere er vi i stor grad nødt til å ha tillit til produsentene, men det er samtidig viktig å filtrere informasjon med et kritisk blikk, og vurdere om vi har et reelt behov for produktet. Her er f.eks. en forskningsstudie som viser at proteintilskudd etter trening som regel er unødvendig med et normalt kosthold (flere synspunkter her). Veldig ofte er faktisk det enkle det beste (og billigste) - drikk et glass melk! 

(Denne påstanden og disse referansene må selvsagt også granskes med et kritisk blikk... Selv om man kommer langt med sunn fornuft.)

Mer moro om mangelfull forskning og Ben Goldacre på http://www.badscience.net/!

Uansett, boka fikk meg ut av dvalen, og nå føles også halsen og den generelle formen bedre (uten noen som helst behandling av noe slag!). Jeg tror jeg er klar for en liten ellipseøkt i ettermiddag, og en lengre sykkeltur i morgen. Så jeg kan stappe i meg enda mer godis...

Julaften!

Jeg har følt meg som en bortskjemt unge de siste dagene. Først var det jo denne klokken som jeg vant på pulsblogg.no. Jeg forventet meg en enkel modell, men neida, de slo på stortromma og sendte meg den ganske nye Forerunner 610. Som jeg kunne hente på postkontoret to dager etterpå. For en luksus! Jeg har ikke blitt ordentlig kjent med klokka ennå, så mer om den kommer senere, men så langt kan jeg si: Ja! Jeg elsker denne. Den har alle kvalitetene til 305 (de samme funksjonene og noen flere - automatisk, trådløs dataoverføring, vibrasjon, pulsbasert kalorimåling, treningseffektmåling osv.), det fungerer forbausende godt med taktil skjerm, og i tillegg er den jo bare vakker. 

Jeg føler meg utrolig heldig som har fått denne. Den gamle klokka går til en venninne uten gps-klokke - så fortsetter den å gjøre nytte, heldigvis.

Men dette var bare julesokkpresangen - julenissen kom med den største i går. Jeg har lenge, lenge tenkt på å kjøpe ny sykkel. Den forrige investeringen var en DBS Kilimanjaro (hadde ikke alle den?), betalt for konfirmasjonspengene i 1995. De siste årene har jeg karret meg rundt på et rustent vrak fra syttitallet, og det er selvfølgelig ikke så bra for sykkelgleden. Så ny sykkel skulle det bli i år, men jeg har ventet på høstsalget. Fant ut at det måtte bli en hybridmodell, men så lett som mulig, slik at jeg har noe å bruke hvis jeg tilfeldigvis skulle bli så gal at jeg en gang melder meg på triatlon (ingenting forbauser meg lenger). I går fant jeg endelig vidunderet: en Trek 7.6 fx wsd. Vakker som Silkesvarten, 10 kg lett og med tynne, tynne hjul (for meg er dette nesten som en racersykkel).

I dag tok jeg den med på min første - noensinne - treningstur på sykkel. Jeg har aldri hatt noen formening om hvilken puls man har når man sykler. Torfinn påstår at grunnen til at han løper halvmaraton på under 1.30 og maraton under 3.30 med én, maks to (sjelden!) løpeturer i uka, er at han sykler til jobben hver dag. Jeg har alltid bare fnyst av det. Men etter et par kilometer i dag, oppover mot Røa, skjønte jeg at det her ligger et enormt treningspotensiale. Man må altså løpe på seg beinhinnebetennelse for å forstå at det er god trening å sykle! Ganske åpenbart at jeg ikke er den skarpeste kniven i skuffen. Men nå skal i hvert fall grunnformen komme i orden for neste år... Bort med dyrt busskort, her skal det sykles til jobben.

Uansett, i dag sto en totimerstur på planen. Jeg startet klokken ni (elsker stille-klokka-riktig-vei-helgen!) og syklet i retning Sørkedalen. Klokken ti snudde jeg ved Sørkedalen skole. Utrolig behagelig å sykle i fred, og deilig med en lang tur på akkurat under 70 % av makspuls i snitt - det klarer jeg aldri når jeg løper. Tipper at min nye venn og jeg kommer til å finne tonen ganske bra etter hvert!

Vått og grått i Sørkedalen

Liten nedtur og stor drøm

Fort, et nytt blogginnlegg for å skyve det klamme peiskosbildet ned fra førstesiden.

Kroppen er deilig sliten etter en ny TC-økt. I dag feiret vi at nettsiden til Treningscamp har hatt over 100 000 visninger. Gøril og jeg hadde med boller, men folk fikk ikke vite at mine ble til slik:

Caroline har brukt høstferien til å bake boller for Treningscamp (hva har man ellers barn for?); men spiselige ble de, så mor tar gjerne på seg all æren.

Jeg tok det med ro denne gangen også for å ikke irritere leggen unødig - men den var skuffende sutrete. Jeg må la være å gå i den samme fella som ifjor - tro at "neste gang, da går det bra". Det går ikke bedre før jeg lar skaden gro, og det tar mer enn fire dager. Hvis jeg vil komme i form til våren, er jeg nødt til å hoppe i det og ta den forbaskede pausen nå. Derfor har jeg bestemt meg for å gjøre det eneste fornuftige og droppe Lørenskog - og så ta den pausen som trengs for å bygge meg sakte opp igjen. Jeg vet jeg har sagt dette flere ganger siden maraton, men nå er jeg bare nødt til å ta meg i nakken før skaden setter seg seg skikkelig og vårsesongen nærmer seg med stormskritt. Det regner, er surt og kaldt, et perfekt tidspunkt for løpepause. Ta deg sammen, Astrid! 

Men for å holde ut ukesvis uten løping, trenger jeg et stort og motiverende mål for neste år (annet enn selve Hovedmålet, som er å kunne trene skadefritt i hverdagen). Jeg har allerede sagt at jeg skal prøve å løpe en god halvmaraton (etter mine begreper) i Fredrikstad i mars, og delta på den lengste distansen under Oslo Maraton i september. Men jeg trenger ett mål til, og har tenkt en del på hva det skulle være. Jeg har hatt et løp i bakhodet lenge, men har slått det bastant fra meg flere ganger, det kom aldri på tale, fristende eller ei... Men nå har jeg bestemt meg for å gjøre et forsøk likevel. Det dreier seg om intet mindre enn - trommevirvel - Nordmarka Skogsmaraton!

Grunnen til at jeg har nølt så lenge er at denne maratonen er veldig kupert og dermed tyngre enn en vanlig maraton. Dessuten er det jo rimelig folketomt oppi skauen; ikke noe "Lauf Astrid, lauf" hver hundre meter der, nei! Tiden min ville nødvendigvis blitt mye "dårligere" enn på et flatt asfaltmaraton. Men nå har jeg gått en runde med meg selv, og funnet ut at det har liten betydning. Jeg er ikke rask, kommer aldri til å bli det, og tenker at mitt lille bidrag til idretten heller får være å tørre å risikere en (relativt) dårlig tid, en dårlig plassering og med det gjøre smale løp litt mindre smale. Jeg vet at jeg klarer å løpe en maraton i Nordmarka, de 32 km i august ga i hvert fall mersmak. Det får bli mange langturer i området Sognsvann-Kikutstua i løpet av våren...

Selvfølgelig med den forutsetningen at jeg får orden på leggen igjen. Hvis ikke får jeg finne på noe annet hårete - triatlon, f.eks. Jeg er forresten tilbake på Sats-kjøret igjen; mandag hadde jeg første Bodypump-time på et halvt år. Det halve året har ikke forandret så mye - jeg var den svakeste i salen før avbrekket, og er det fortsatt. Men etter en lang høst og vinter med mye alternativ trening skal vi se om jeg ikke klarer å ta inn på syttiåringen med lilla hår - det får være Sats-målet mitt!

Frihelg og vinnerlykke

Det ble ikke noe løpskonkurranse på meg denne helgen, i steden ble det fire dagers fullstendig treningsfri i håp om at det kunne gjøre godt for en irritert legg. Jeg forsøkte å innbille meg at det er minst like så hyggelig å slippe alt styret, slippe å fryse før start, bli sliten, få froskehud av all dusjingen osv. osv. Jeg lagde til og med en liten fotoserie for å dokumentere velstanden:

Mer tid til peiskos...

Mer tid til god mat og vin...

Mer tid til å gå på kafé...

Mer tid til mer god mat...

Men vi skjønner jo alle at dette bare er glansbilder. Peisen var vond å sitte på, Majorstua er ikke et hyggelig sted en lørdag formiddag, og man får bare dårlig samvittighet av å spise og drikke hemningsløst når man ikke får trent etterpå. Jeg prøvde å trøste meg med at jeg sparte 10 kroner i skoslitasje, men det monnet liksom ikke på ibux-gelen som kostet 132,50... Nei, det beste for hele familien hadde nok vært at jeg dro avgårde et par timer både lørdag og søndag for å slite bort litt rastløshet. Det hadde neppe blitt noe pers på meg, men jeg kunne i hvert fall sittet og gumlet boller med røde kinn og godfølelsen etterpå. Neste år er jeg med igjen!

Men om jeg var litt sur etter fire dagers treningsfri i morges, forsvant det fort da jeg fant ut at jeg har vunnet en pulsklokke fra Garmin. Pulsblogg.no har hatt en konkurranse der deltagerne har lastet opp øktene sine, og laget med flest kilometer mellom 15. september og 15. oktober vant konkurransen. Jeg var så heldig å få være på laget til Komfortsona IL, som ikke overraskende gikk av med seieren (ledet an av Mosjonisten som vant den individuelle konkurransen). Dermed vant alle på laget en pakke med energidrikk, gels osv., og to av oss ble altså trukket ut til å vinne en "sportsenhet fra Garmin". Jeg vet ikke hvilken modell det er snakk om, men det vil uansett komme godt med. Ønsker meg en litt penere klokke enn 305, slik at jeg kan bruke den til hverdags også. 

Veldig overraskende - jeg trodde all vinnerlykken min ble brukt opp da jeg fikk være Lucia i andre klasse...

I dag var det endelig tid for å løpe igjen. Jeg traff Siri og Silja på Sjølyst, og så tok vi den vanlige Bygdøyrunden. Heldigvis hadde jeg på hodelykten, for i Kongeskogen var det bekmørkt! Jeg føler meg i god form, pulsen var fin og lav og jeg ble mindre sliten enn jeg tidligere har pleid å bli i den litt kuperte løypa. Men jeg kjente et lite ubehag hele tiden. Det er ikke spesielt vondt, men jeg er litt usikker på om det gradvis vil bli bedre med innleggssålene eller om jeg blir nødt til å ta et par ukers pause. Vi får se - jeg er i hvert fall påmeldt Lørenskog halvmaraton førstkommende lørdag, som en mulig sesongavslutning (hvis jeg ikke holder helt til Jessheim). Er det flere som skal til Lørenskog?

Høstmørket

hitthetrails.wordpress.com

Jeg vet at de fleste av dere begynner å savne sommerkveldene nå - merkelig nok har jeg det ikke på samme måte. Tvert i mot føler jeg meg roligere og lettere til sinns nå som sola ikke varmer så sterkt lenger og det blir stummende mørkt flere timer før jeg legger meg. Jeg har aldri forstått hvorfor jeg opplever det sånn - rettere sagt, jeg har aldri forstått hvorfor ikke alle andre opplever det sånn. Den klare høstluften, stearinslys og fyr i peisen, kontrastene mellom strålende solskinn og øs pøs regnvær er noen av de tingene jeg setter pris på. Det siste preger selvfølgelig joggeturene på denne tiden av året. Lørdag ettermiddag hadde jeg en fin tur på Bygdøy, i god tid etter at siste KK-løper hadde passert. Strålende solskinn men behagelig, frisk luft. I går, derimot, var det grått og fuktig hele dagen, og det var tyngre å komme seg ut (selv om jeg liker høsten blir også min dørstokkmil lengre jo mørkere og kaldere det er). Men jeg trengte en tur ut, jeg trengte endorfinene. Satte kursen mot Frognerparken for en rolig subbetur på grusvei - leggen var ganske vond før turen, men jeg ville teste om sakte tempo og innleggssåler (som jeg har brukt lite de siste månedene pga. tåpelig overmot) kunne gjøre godt. Det gjorde det! Jeg kjente leggen underveis, men har ikke hatt så vondt i dag. Får håpe det er der problemet ligger, så jeg slipper et lengre avbrekk igjen...

Tilbake til høstmørket. Det var uventet mange folk i Frognerparken i skumringstimen. Folk som spilte fotball kan umulig ha sett konturene av ballen, og andre joggere passerte som grå skygger. Fuktigheten gikk umerkelig over til regn, som ble kraftigere og kraftigere. Etter to runder satte jeg kursen hjemover langs elven som renner ned mot Skøyen. Nick Caves Red right hand på øret og omgivelser som klippet ut fra X-files - jeg satte opp farten og var glad jeg var på vei tilbake. Men det var samtidig så godt å løpe i regnet, kliss klass, anpusten, varm innvendig. Og komme hjem til en lang dusj og nydelig middag!

Flere mørke turer skal det bli framover, så i dag kjøpte jeg omsider noe jeg har ønsket meg lenge: hodelykt. Det blir kjekt på Treningscamp, og kanskje får jeg lokket med meg noen på en kveldstur i Kongeskogen også...? Jeg har fått meg en liten rød lampe for å sees i trafikken, og refleksvesten er selvsagt obligatorisk nå. Så hvis leggen bare tilgir at jeg har vært litt slurvete med sålene, blir det forhåpentligvis mange, mange kilometer i høst!

Portvin og spinat

En god venninne syntes synd på meg etter Fredrikstadmarka rundt, og mente åpenbart at jeg burde fått dette å styrke meg på ved målgang:

(Jammen godt de ikke serverte det underveis!)

Dette ser jo både godt & gøy ut, men jeg får vel heller anbefale å ta en titt på dette blogginnlegget av Silja, eller denne artikkelen som Torfinn tipset meg om, for mer fornuftige drikkeråd.

Heldigvis har jeg enn sunn lidenskap i tillegg til portvinen, og det er spinat. Jeg fatter ikke hvorfor spinat liksom skal smake så vondt - det er jo nydelig. I tillegg sies det at det er sunt. (Store overarmer, derimot, det får man definitivt ikke.) Favoritten min er spinat- og rødbetsalat, som jeg sikkert nevnte i tide og utide ifjor også, men her kommer det igjen. Jeg skyller en pose fersk spinat - fjerner ikke stilkene, men det er vel en smakssak - og blander med oppskårede terninger av kokte rødbeter. Deretter lager jeg en vinaigrettsaus, som er hemmeligheten bak enhver god salat. Litt dijon-sennep, en skje rødvinseddik og tre skjeer olivenolje, litt salt og pepper, blandes godt, og så har jeg oppi hakket sjalottløk. Så hakker jeg litt valnøtter, og blander alt i salaten. Hvis det er hovedretten, har jeg gjerne oppi kikerter også for å få litt mer næring.

Ekstravagant variant med andebrystskiver. Nam!

Gratenger er også en lur og enkel måte å få masse grønnsaker i maten. For noen dager siden improviserte jeg en veldig enkel form for vegetarlasagne: jeg la lagvis tomatsaus, spinat (fersk), squash (i terninger), perletomater og lasagneplater i en ildfast form, og hadde litt ost på toppen.

Knærne er fortsatt blå og ømme, men de plager meg mindre enn høyre legg. Den er fryktelig stiv og støl, som den har vært i to uker, jeg skjønner ikke helt hva som har skjedd. Tirsdag og onsdag trente jeg henholdsvis ellipse og spinning, men jeg kunne visst like gjerne løpt, for det gjør fortsatt like vondt. Men jeg har bestemt meg for å ikke ta på meg joggeskoene før det kjennes bra igjen. Det holder hardt, i dette flotte høstværet... Men når det er så ubehagelig at jeg gruer meg for å gå til bussen, da skjønner selv jeg at en løpetur ikke er det lureste.