Holmenkollstafetten osv.

Jeg er så utrolig dårlig til å løpe Holmenkollstafetten. Det er sikkert mange som synes jeg er dårlig til å løpe 5, 10, 21 og 42 km også - men Holmenkollstafetten, der føler jeg meg virkelig som en fisk på land. Får blodsmak i munnen, hoster og harker resten av dagen, og havner likevel under gjennomsnittet på etappen min. Får flashback til idrettsdag og 400-meteren på ungdomsskolen - men da var jeg desidert dårligst i klassen, så litt bedre har det vel tross alt blitt. (Dessuten drakk jeg vin og danset i bryllup til halv tre natten før - skriver av et minutt for det, jeg! Da ser det straks bedre ut.) Jeg løp 11. etappe denne gangen - gjennom Frognerparken - som vel er den minst forferdelige etappen jeg har løpt hittil.

Neste år er jeg antageligvis arbeidsledig akademiker, så da slipper jeg i det minste den torturen der!

Men ellers går det bra med løpingen. Jeg har mistet litt grepet om ukestotaler og statistikk, men tror jeg ligger på 30-40 km i uken, hvorav de fleste blir løpt med høy puls (kortintervaller med Tone, løping i arbeidstiden med Adelheid, kveldsturer med Ingrid...) For ikke å snakke om SRM. Onsdag i forrige uke løp jeg to runder på 32.33, som for meg er kjempefort. Det var ikke behagelig, så jeg gruer meg allerede til 5 km på Ryeløpet, der jeg bare er nødt til å perse hvis jeg skal kunne se meg selv i øynene etterpå.

Jeg var syk i begynnelsen av uka, men det gikk heldigvis over på noen dager. Kan ikke bli syk nå som trening er så moro igjen!

Mer blod! Andre får heroiske skrubbsår etter fall under Råskinnet eller Holmenkollstafetten - jeg faller stående og får så dypt sår at det ikke slutter å blø på flere timer. Kan man bli mindre grasiøs?

I kveld løp Ingrid og jeg en runde på ca. 13 km i 5.45-tempo. Hurra, så fort! sa jeg. Hæ, så sakte? svarte hun. Jeg ligger i hvert fall på sofaen i endorfinrus og gleder meg til neste joggetur.

Sentrumsløpet 2013

Jeg var i elendig form før Sentrumsløpet. Sov dårlig, følte meg utslitt og hanglete, og var ikke minst ganske nervøs. Brukte som vanlig mye krefter på å velge antrekk. Løpeskjørt eller knelang tights? Det ble tights, noe som var helt feil. Jeg velger alltid feil når jeg tar den varmeste varianten.

Før start traff jeg Løpeskjørt-Tone og fikk overlevert noen magneter for å feste startnummeret. Jeg har lurt på hvordan noen små magneter kan være sterke nok til å holde startnummeret helt på plass, men det var de virkelig! Jeg knotet litt med å sette de på i begynnelsen, men så fikk jeg teken - og startnummeret satt på plass, uten at jeg slapp å stikke hull på t-skjorta. Fine var de også! Mine er rosa, men de finnes i mange forskjellige varianter.

Null hull

Med Tone før start

Deretter traff jeg Tone, og en kollega som skulle delta på et løp for første gang. Vi gikk og stilte oss i pulje fire (sub-50). Jeg hadde jo egentlig ingen ambisjoner om å løpe så fort, sub-55 var mer realistisk, men det var helt riktig startpulje likevel - jeg løp faktisk forbi folk hele veien.

Allerede før slottet begynte jeg å hate, og tenkte at jeg kom til å bryte snart, veldig snart. Tenkte på DNF-innlegget jeg skulle skrive. Men rett etter slottsparken så jeg Ingalill, lett gjenkjennelig med fancy caps, og skravlet med henne og etter hvert Tone opp mot Frognerparken. Og så var vi oppe, gitt, de kilometerne jeg hadde grudd meg sånn til var forsert, lett som en lek. Tusen takk, Ingalill, den praten der var både hyggelig og viktig! Tempoet var høyere enn planlagt og jeg følte meg i kjempeform. 3 km passert, 4 km. Beina var superlette og fosset framover. Jeg har aldri hatt det sånn på en tikilometer før, kommer sikkert ikke til å få det igjen heller, men nå bare nøt jeg følelsen. Jeg burde kanskje vært litt mer offensiv og satt opp farten i steden, men jeg trengte så veldig en positiv 10 km-opplevelse. Beina fløt videre, de ble aldri tunge, bortsett fra den siste kilometeren. Jeg ble utrolig motivert av å løpe forbi så mange, spesielt så mange tilsynelatende spreke, unge menn. Et lite stykke før mål så jeg på klokka og tenkte at jeg kaaaaanskje kunne lure meg inn på 51-tallet. Det gikk ikke, men jeg fikk i hvert fall opp farten og pulsen. 52.06 endte jeg på, en tid jeg er strålende fornøyd med. Det er Sentrumsløp-pers for meg, og jeg kjenner at treningen den siste måneden har gitt resultater. Nå satser jeg på sub-50 på Fornebuløpet! Og selvsagt sub-25 på Ryeløpet.

Etter løpet ble det hvitvin med en venninne som debuterte i løpskonkurranse og gjorde det med å  gruse meg. Og kvelden ble avsluttet med en superhyggelig bankett hos løpeglade naboer.

På lettere ben

De dårlige nyhetene først: Det blir ikke noe Edinburgh Marathon på meg. Jeg føler meg så fornuftig at det tyter ut av øra. Den minste antydning til vondt i leggen, og jeg kastet håndklær og alt som var. Det er trist, men samtidig en stor lettelse. Det var på ingen måte optimalt å skulle løpe maraton med et så lite treningsgrunnlag, og det er slitsomt å hele tiden utfordre skjebnen. Så sånn ble det. Jeg reiser fortsatt, og blir naboens støtteapparat isteden.

Heldigvis er det nok av gode nyheter. For det første: Det holdt med fire dagers løpefri for å bli kvitt leggmurringen. For det andre: Jeg har endelig begynt å trene skikkelig på ellipsemaskinen. Etter at jeg nå har lagt opp som maratonløper (mmm) må jeg jo få meg et nytt prosjekt, og hva da med... Oslos Bratteste? Så blir jeg nødt til å trene litt styrke samtidig? Jeg har i hvert fall startet å trene ellipseintervaller for full guffe, og håper motivasjonen holder litt lenger enn en uke. Når snøen forsvinner blir det ukentlige intervaller i Wyllerløypa! (Sa hun.)

Og jeg har debutert på SRMs énrunde. Jeg har aldri løpt annet enn tre runder, og når jeg har kommet i mål har det vært rimelig folketomt. Når man løper én runde må man faktisk stå i kø for å få lest av tiden! Jeg skjønner at jeg må jobbe med tempoet for å komme meg lengre fram i den køen... Jeg brukte litt over 17 minutter, i noe sånt som 5.15-fart. Det gikk helt fint, men jeg kjenner at jeg gruer meg til Sentrumsløpet. Planen er å løpe under 55 minutter, men jeg tror det ikke før jeg ser det. Det vil si, jeg var pessimistisk fram til fredag. Da løp jeg en fin fredagsmorgentur fra Blindern med Adelheid. For første gang siden Fredrikstad maraton i oktober følte jeg meg lett til bens! Det store traktorhjulet slapp plutselig taket og jeg føk bortover. Om det bare kunne føles sånn på lørdag også!

Onsdag denne uken har jeg min debut som medarrangør på SRM. Håper å se mange kjente!

Lette ben, blodig fot. Sånn går det når man ikke klipper neglene!

Marathon de Paris - fra sidelinjen

Jeg har sagt mye pent til fordel for mindre løp de siste årene - Skaubygdaløpet, Fredrikstadmarka rundt, Fredrikstad maraton, Nordmarka skogsmaraton, for å nevne noen - men jeg må nok konkludere med et ja takk, begge deler. Etter å ha vært tilskuer til Paris maraton i helgen har jeg fått blod på tann og ønsker meg et skikkelig gateløp med musikk og stor stemning!

Paris-attitude

Hvorfor ikke gjøre et maraton enda tyngre ved å bære rundt et ti kilos Eiffeltårn

Været var upåklagelig og omgivelsene uslåelige - jentene og jeg stilte oss ved Seinen, rett nedenfor Louvre, ved siden av et storband som skapte liv og røre i timesvis. Vi sto faktisk og så på i to hele timer uten å kjede oss i det hele tatt. Og det selv om vi bare kjente to påmeldte - Treningscamp-Line og Régis. Utrolig nok fikk vi heiet på begge to, selv om det til tider var ganske fullt i løypa.

Régis fikk det tungt på slutten, men var strålende fornøyd

Det aller beste med å stå på sidelinjen er at man kan tilbringe de siste 16 kilometerne slik:

Men nok om ferie og rosévin. Det eneste jeg hadde lyst til etter å ha sett Paris maraton var å løpe, løpe, løpe! I går kveld sto en trappeøkt med Tone & Co. på planen. Trappeøkt høres ut som styrketrening i mine ører, dvs. kjedelig! Alt som ikke kan måles i kilometer er jo bortkastet (nettopp, nå er jeg der igjen). Så Ingrid og jeg skulle ta en liten tur før trappeintervallene. Det ble en lang og slitsom tur fordi vi fikk dårlig tid og jeg klarte å rote oss bort, så da vi kom til trappene var jeg fullstendig knekt og klarte bare fire halvhjertede turer opp og ned. Men totalt sett ble jo økta grei.

Ny løpejakke har det også blitt, og nye joggesko... Og jeg er påmeldt Sentrumsløpet og Oslo halv. Jeg er faktisk litt glad for at det er vår!

Alt med måte

Jeg fikk en e-post etter at jeg la ut forrige blogginnlegg. Vi kan la avsenderen være anonym, siden vedkommende ikke hadde mot nok til å komme med synspunktene sine i en kommentar.

Herregud, Astrid.

"Hittil har jeg altså løpt over 40 km denne uka, og det er bare langfredag!"

Har du ikke lært *noe*?!

Skjerpings! Ro ned. Legg deg på sofaen resten av uka. Du får ikke lov!

Her skal man ikke få lov til å være positiv, nei!  Og jeg er vel ikke født i går? Eller? Jeg skjønner jo at grunnlaget før en maratonoppkjøring kunne vært bedre - men samtidig er jeg innstilt på at med én gang jeg kjenner det minste murr i leggen, bytter jeg over til halvmaratondistansen. Inntil det skjer, får jeg bare forberede meg til maraton som best jeg kan. Og det innebærer en del kilometer i uka. I hvert fall når noen andre stakk av med alle løpegenene i familien!

Så i dag var det klart for langtur igjen, på et-par-og tyve kilometer. For én gangs skyld helt alene, bare meg og ipoden min. Det var helt fantastisk å løpe nedover mot Lysaker i strålende solskinn og alltid like oppmuntrende A-ha på øret. Jeg tenkte på det overstrømmende, superpositive blogginnlegget jeg skulle skrive etterpå. Den følelsen varte i sånn ca. 6 km. Da jeg måtte oppover noen helt ubetydelige oppoverbakker mot Frognerparken steg pulsen selv om jeg holdt uvanlig lav fart. Bedre ble det ikke da jeg skulle videre oppover, forbi Radiumhospitalet og opp Vækerøveien. For en dårlig dag! For en utrolig dårlig form!

Jeg hadde ikke med drikke, men hadde satt en vannflaske i hagen. Det ble en velkommen pause, inkludert en pep-talk fra naboen som var på vei til jobb. Åtte kilometer igjen, det er jo bare den lille runden om Fossum som vi pleier å løpe... Isipisi! Ja særlig, beina skrek og jeg følte meg som en blåsebelg. Prøvde å mane fram bildet av en blid Pål-Helge som syklet ved siden av meg de siste grusomme kilometerne av Fredrikstad maraton - det hjalp litt. Det var jo tross alt ikke så ille, jeg er bare litt uvant med å presse meg. Framme ved Fossum, snur og har en deilig nedoverbakke som får humøret bittelitt opp igjen. Det ble bare 21 km, men jeg er fornøyd med det i dag.

Det blir dessverre ikke noe Fredrikstadløp på meg i år. Régis skal delta på Marathon de Paris søndag, så da blir det Frankriketur i steden. Joa, Paris er vel ok det, og jeg gleder meg til å sitte på fortauskafé og kose meg mens andre pines i helvetes forgård. Men hva er vel Paris mot Fredrikstadløpet? Sol, vår, treningscampere som har tatt turen fra Oslo, heiing på og fra kjente underveis. Nyt det, dere heldiggriser som skal dit!

Løpepåske

Kjære endorfiner, nå kjenner jeg hvor utrolig sterkt jeg har savnet dere!

Endelig fri betyr endelig løping. Det er bare åtte uker igjen til Edinburgh, så det haster med å få til noen langturer. Jeg er bare oppe i 20 km foreløpig, men denne uken har jeg i hvert fall fått til både kilometre og høypuls, så nå håper jeg formen snart følger etter også.

Det er nabo Ingrid som har dratt meg ut på trening den siste tiden. Vi skal reise sammen til Edinburgh, og hun skal løpe maraton for første gang. Hun er mye raskere enn meg, men misliker egentlig sterkt å løpe -  noe som fører til at hun alltid løper fort, for å bli ferdig så raskt og effektivt som mulig. Også når jeg er med og halser etter henne som et slips, med makspuls og syre i beina. Som mandag og tirsdag denne uka. Spesielt tirsdag var ille, da hun pisket oss opp til Østernvann over Fossum. Vi løp noe sånt som ti kilometer i 5.40-tempo, bare oppover såklart, og jeg var sjeleglad da hun måtte spurte fra meg for å rekke å dra på jobb. Ingen trenger vel å vite at jeg gikk i alle oppoverbakkene etterpå? Beina var blylodd og jeg var kvalm i flere timer etterpå. Sånt blir man i form av, ikke sant?

Superspreke Ingrid

Torsdag morgen var det klart for tur igjen, denne gangen fra Frognerparken. Jeg fikk den lyse ideen å løpe til parken hjemmefra for å øke distansen - bare nedover og greier. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gått i den fella nå, men det er faktisk ganske langt til Frognerparken, spesielt når man er så teit at man løper via Ring 3. Så jeg spurtet og spurtet for å komme fram i tide - dårlig utgangspunkt før en løpetur med tre damer som er betydelig raskere enn meg. Heldigvis løp vi ut til Huk i et menneskelig tempo, men jeg ble fryktelig tung i beina og rød i ansiktet etter hvert likevel. Det var bare så vidt jeg klarte å henge på Siri bort til Smestad etterpå, men det var morsomt å "klokke inn" (basert på vill gjetting) ca. 20 km. Hittil har jeg altså løpt over 40 km denne uka, og det er bare langfredag!

 

Dere kjenner vel igjen noen av disse damene - 

les mer om turen på futtnfart.blogspot.com

Aaaaah!

I går ble jeg ferdig med avhandlingen. Og nå har jeg vært på en utrolig deilig kveldsløpetur!

Jeg har ikke løpt så lite den siste måneden som det kan se ut, men ikke veldig mye heller. Det har ligget på et par turer maks per uke, og gjerne både korte og rolige. Utrolig nok har jeg ikke brukt garminklokka mi en eneste gang siden jul! Jeg har latt all perfeksjonisme fare og bare kommet meg ut for å få litt trim. Og faktisk har det gitt mersmak. Jeg tror 2013 blir et sånt år. Et la-klokka-ligge-år, der det ikke er så nøye om jeg perser eller slår distanserekorder. Jeg gidder ikke engang å prøve sub-50 på Sentrumsløpet, og  maratonen i Edinburgh får bli en rolig sightseeingtur. Til høsten, kanskje! Men akkurat nå er jeg lei av ambisjoner og prestasjoner, og bryr meg bare om å få passe høy puls opp den bratte bakken til Fossum og nyte endorfinene etterpå.

Vi skal være hjemme i påsken, så da håper jeg å få løpt endel, inkludert en skikkelig langtur. Ellers skal jeg være med i arrangørstaben på SRM framover, så da blir det nok endel runder rundt Sognsvann også! Jeg gleder meg uendelig til kulde og snø forsvinner og løpssesongen starter. Og til å nyte tiden etter avhandlingsstresset! Innspurten var kontrollert, men det skal bli veldig, veldig deilig å ikke redigere og korrekturlese og ikke minst nummerere et så stort word-dokument noensinne igjen...