Hva skjer?

Masse! Masse annet enn løping. Først og fremst har jeg disputert. Omsider. Den sveitsiske professoren viste seg å være riktig så hyggelig og ikke på langt nær så skummel som fryktet. Jeg skal ikke påstå at jeg briljerte verbalt, alle som kjenner meg vet at det er en umulighet, men jeg kom meg i hvert fall gjennom med æren noenlunde i behold. Og det ble en utrolig hyggelig dag! For første gang i mitt liv fikk jeg blomster på døren (verdt å skrive en doktoravhandling bare for det, egentlig), og jeg fikk en gammel flaske portvin med en fantastisk stilton-ost. Og masse annet fint. Alt dette for å ha jogget i arbeidstiden på skattebetalernes regning, ikke verst!

Bortsett fra de siste ukene, da. Jeg gjorde vel bot for all joggingen den siste perioden før disputas. Jeg har aldri vært så sliten før, og overskudd til løping var fullstendig fraværende. 10 dager etter disputasen har ikke overskuddet kommet helt tilbake - jeg har hatt mye undervisning og annet å ta igjen. Så løpssesongen er på en måte spolert - og på en annen måte ikke.

Jeg har tenkt mye på om jeg skal stille til start på lørdag. Egentlig har jeg vel mest lyst til å la være. Men så er det dette prinsippet jeg har, om å ikke ta ting så høytidelig. Samme om jeg bruker 1 time og 50 minutter eller 2 timer og 15 minutter, vel! Så det blir nok til at jeg stiller til start - og tar det som en rolig joggetur.

Utover det skal jeg bare starte helt fra begynnelsen igjen. Ta rolige, korte turer og for en gangs skyld satse på en god treningsperiode høst/vinter. Hvert år går jeg skadet ut av høstsesongen - det kommer ikke til å skje i år! Og det lover godt for Fredrikstadløpet i april 2014...

Inntil da skal alt bare være gøy. Håper vi sees på festen lørdag formiddag!

Antrekket for ti dager siden - nytt løpeskjørt! Jeg har siklet på Sparkle Hearts lenge og ble overlykkelig da jeg fikk det tilsendt fra Tone. Når man ikke orker å løpe, passer det ypperlig til småsko på tur med hunden...

...men ikke på tur med hunden denne uka! Nå har jeg vært tålmodig og unnet dere pent vær i hundre dager i strekk - så nå håper jeg dere unner meg litt høstvær også. Å gå på tur i skogen i øspøs regn med en energisk hund er rett og slett helt fantastisk. 

That's it, Mister McMillan

Lite ante vi vel om at våre veier skulle skilles så tidlig - i hvert fall for denne gang. Lite ante vi om at først denne karen skulle distrahere meg:

Og at jeg deretter skulle være nødt til å gi avkall på både sjelefred og de siste restene av energi pga. en sveitsisk og en belgisk professor, som begge kommer til Norge for å stille meg offentlig til veggs.

Så kjære McMillan, selv om du er aldri så kjekk og flink, må jeg bokstavelig talt legge deg på hylla akkurat nå. Men jeg regner med at programmet ditt fungerer akkurat like bra når jeg skal gjøre en knallstart på 2014-sesongen i Fredrikstad i april!

Før den tid blir det subb og lapskaus. 

Skyggeluer!

Neida, jeg sier selvfølgelig caps som alle andre. Jeg får bare kjeft av faren min hver gang jeg sier det, så vi får ta den offisielle versjonen i tittelen.

Det satt langt inne å bruke caps for første gang, i 2010 skjedde vel det. Noe så erkeamerikansk, og erkesporty. Ikke meg i det hele tatt! Men jeg la jo merke til at seriøse, erfarne joggere som Ingalill sverget til hatt i både sol og regn - og sånn har det blitt med meg også.

Jeg har stort sett bare brukt en hvit Stockholm maraton-caps jeg fikk av Siri i 2010. Den er morsom, men ikke spesielt funksjonell (eller fin). Så det passet veldig bra da jeg fikk to capser for testing fra løpeskjørt.no. De ble med meg til Sør-Frankrike i juli - der er skyggelue rett og slett en nødvendighet, og de ble brukt på hver eneste tur.

F.v. Race Day Cap, Stockholm maraton og Goodbye Girl Ponytail Running Cap.

Stockholm maraton: Beklager, men denne holder ikke mål for en seriøs capsløper. Skyggen er kort og flat, stoffet er tettvevd... og så ser den kjedelig ut. Sikkert fin å ha hvis man har løpt Stockholm maraton, da! Men det har jo ikke jeg. Den har holdt i tre år, så kvaliteten er god, og den var sikkert ikke så dyr. Duger på skjulte stier i Nordmarka - ikke langs strandpromenaden i Cannes!

Race Day Cap: Det gjør derimot denne. Den fineste capsen av de tre, etter min smak! Koksgrå og enkel. Stoffet er veldig tynt og luftig; skyggen er lang og godt buet slik at man ser godt framover men samtidig blir beskyttet mot sol fra sidene. Selv om den er tynn føltes den litt varm på de aller heteste dagene - kanskje på grunn av den mørke fargen. Capsen er super, men jeg reagerte på én ting - borrelåsen bak. Det er flott å kunne stramme inn, men jeg klarte aldri å tre enden inn i hullet. Men det var kanskje ikke meningen heller?

Goodbye Girl Ponytail Running Cap:  Denne capsen satt fantastisk godt på hodet. Ingen borrelås for å justere vidden, men det trengtes ikke heller. Den er utrolig lett og luftig. Ikke nødvendig å ha hestehale for å bruke denne - jeg synes egentlig det er mest behagelig å ha den utenpå hestehalen uansett. Undersiden av skyggen er svart, og det er behagelig på lyse dager. Min favoritt!
 

Goodbye Girl Ponytail Running cap

Race Day Cap (foto: Heming Leira)

Disse luene, og flere til, finner du her!

Og Stockolm maraton-capsen har fått en ny, halvfornøyd eier:

Har jeg løpt noe siden sist? Neeeeeeei....

Trening uke 31

Jeg kan gjøre dette blogginnlegget ganske enkelt. Jeg kan kopiere forrige innlegg, og så bare skrive alt motsatt. Det har vært en skikkelig mislykket treningsuke, på alle måter. For det første ble det bare to økter. TO? Det har ikke skjedd siden mars. Her presser jeg meg til å løpe i 35 grader i Sør-Frankrike, og så rakner alt hjemme med mulighet for å løpe i regn og alt.

Men det er egentlig en hyggelig grunn til at treningsuka ble så dårlig. Vi fikk oss nemlig en hund. Det gikk kort tid fra beslutningen ble tatt til hunden kom hjem i hus - og da er det mange tanker som skal tenkes, og det skjer helst på natten. I tillegg var det mye spenning rundt innstillingen til avhandlingen min (den ble godkjent! Yay!). Når hunden omsider kom i hus var jeg mentalt og fysisk utslitt, og lå søvnløs mens den fornøyd breiet seg på sengen vår og vi ga opp å få den ned i kurven etter sånn ca. 3 sekunder.

Den er helt skjønn, altså. En flott engelsk springer spaniel på et halvt år. Planen er selvfølgelig å gjøre den til en fin løpekamerat når den blir eldre. Enn så lenge får den bare lov til å hoppe etter sommerfugler og springe i sitt eget tempo.

Tilbake til treningen: Med bare noen få timer søvn per natt og en halvveis eksistensiell krise, er det tungt å komme seg ut for å løpe. Og når man først gjør det, går det trått. Torsdag sto intervaller på planen -  4-5 1600-metere i 5-tempo. Det var så utrolig tungt. For det første orket jeg bare 4, og jeg kom meg ikke helt ned på 5 blank heller. Middagen lå tungt i magen og jeg ville bare kaste opp.

Lørdagens rolige jogg ble det aldri noe av, og det fristet å kutte søndagens langtur også. Heldigvis tok Siri initiativ til en langtur fra Sognsvann. Å løpe der oppe sammen med henne og Ingrid er så langt fra programmet (lavpuls) som det går an å komme, men når uka likevel var så mislykket kunne det ikke bli så mye verre - like greit å gjøre noe sosialt ut av det. Og det var hyggelig - men vanvittig tungt. I alle bakkene ble jeg hengende langt bak de to lettbente sprekingene, mens leggene ble mer og mer fylt av melkesyre. Det gikk, men jeg var segneferdig etterpå. 16,5 km i 6.15-tempo. Ok, det var kupert, men likevel.

Jeg gleder meg ikke  til denne ukas intervalløkt - men litt søvn og ro i sjelen kan forhåpentligvis gjøre underverker. Fordelen med valp er i hvert fall at det blir mye kos og avslapning!

Trening uke 30

Jeg begynner å få en fin flyt i treningen nå. Kilometerantallet kryper langsomt opp fra 40 til 50 km i uka - samtidig som det føles som jeg nesten ikke trener (?). Har hjulpet godt å ha både barnefri og gjemmekontor samtidig... Spørs om det blir like mye overskudd til trening framover, men nå har jeg i hvert fall lagt et godt grunnlag.

Første økt forrige uke var intervaller på NIHs bane ved Sognsvann på tirsdag, sammen med Adelheid og Ingrid. Vi kjørte hvert vårt løp, men det ble sosialt likevel, der vi spant rundt og rundt, kilometer etter kilometer. På planen min sto det 6x1200 m i 4.50-fart med 600 m jogg mellom hvert intervall, og noen spurter til slutt. Jeg kjente allerede under oppvarmingen at det kom til å bli en bra økt. Jeg hadde på meg mine nye, lekre Feather-sko, og kombinasjonen superlettvektere og tartan er virkelig uslåelig. Selv i den stekende heten kjente jeg at dette var en god dag.

Nye gullsko

Og sånn ble det. Intervall etter intervall gikk unna, uten at pulsen ble skikkelig høy. Først på tredje 1200-meter kom jeg over 180 (vanligvis ligger jeg på 186-188 på intervaller). Nå var jo løypa flat, da. Å løpe på bane er virkelig noe av det deiligste jeg har gjort. Skal gjentas! Jeg begynte etter hvert å bli litt lei av de lange joggepausene - 400 meter burde da holde? Fordelen er at det ble en skikkelig lang økt med forholdsvis høy puls hele veien. På siste intervall løp jeg i 4.41-tempo og fikk endelig ordentlig intervallpuls. Totalt 13 km inkludert oppvarming og nedjogging - følelsen etterpå var uslåelig! Det er vel første gang på 4 år jeg virkelig har likt en intervalløkt - det blir sikkert 4 år til neste gang, så jeg nyter oppturen så lenge den varer.

Bare et halvt døgn etterpå ble det en rolig morgenøkt med Adelheid. Vi møtes en gang i uka på Blindern og løper opp rundt Sognsvann i deilig skravletempo. Ti kilometer, middels lav puls.

I helgen var vi på Gaustablikk - Régis deltok på sin første triatlon, i Tuddal. Veldig artig å følge med på, siden de kom tilbake til skiftesonen flere ganger i løpet av konkurransen. Det var mer lavterskel enn jeg hadde trodd, og virket alt annet enn fraskrekkende (men ingen ting for meg, bare så det er sagt!). Komisk også - Régis satt for eksempel av gårde i full fart ut av skiftesonen med joggesko på beina og sykkelhjelm på hodet... For meg ble det bare en veldig rolig 40 minutters joggetur lørdag kveld.

Uka ble avsluttet med en langtur med Siri og Ingrid. Det sa seg selv at jeg ikke kom til å holde veldig lav puls sammen med dem - men herregud, noen ganger må det jo være lov å prioritere det sosiale. Det ble uansett en veldig rolig tur, ned til Bygdøy og tilbake via Smestad og Sørkedalsveien. 18 km i 6.30-tempo.

Alt fungerer, ingen ting gjør vondt. Måtte det fortsette sånn!

Langøyene rundt 2013

Jeg fikk bare med meg ett Øyakaruselløp i år - Langøyene rundt. Den vanlige runden er på 2,9 km, men siden gressletta på midten er forurenset, var årets løype noe endret og ca 3,1 km. Det sitter veldig langt inne for meg å løpe så kort, og den eneste måten jeg klarte å lure meg selv til å delta på, var ved å tenke at jeg skulle ta det med ro. Jogge gjennom! Beina var slitne etter intervallene to dager i forveien.

Det var nydelig vær og som vanlig god stemning før start blant de ca. 30 løpere og arrangørene som stilte opp. Vi løp runden sammen som en felles oppvarming først. Hjelp, jeg hadde glemt hvor teknisk vanskelig og kupert første del av løypa er! Jeg begynte å grue meg veldig, selv om jeg jo bare skulle jogge rolig...

Vi vet jo alle hvor lett det er, når startskuddet går og folk fyker avgårde som om de hadde Satan i hælene. Slapp av, det er jo bare meg. Og jeg har lyst til å bryte etter hundre meter... Dette er ikke gøy i det hele tatt. Beina er stive og pulsen skyhøy. Men konkurranse er konkurranse - selvfølgelig. Jeg kan ikke la de der få slippe. Jeg må holde hun der bak meg.

3 km er smertefullt, men heldigvis raskt overstått. Jeg henger meg på to damer. Noen hundre meter før mål er det en vond, bratt bakke, og der kommer jeg meg utrolig nok forbi dem. De skal ikke på noe vilkår få ta meg igjen. Et ukjent konkurranseinnstinkt slår til, og jeg løper så jeg blir blå inn mot mål. Det er faktisk første gang jeg må slenge meg ned på bakken som en siklende skiløper og bli liggende der flere minutter. Synd jeg ikke hadde på pulsbeltet - det var en gyllen anledning til å sjekke makspuls.

Foto: Frode Klevstul

Tredjeplass og 18.47. Det er ca. samme tid som i fjor, men siden løypa var litt lengre denne gang er jeg godt fornøyd. Etterpå var det vanvittig deilig å spise kveldsmat (inkludert i startavgiften - som er 0,- når du har egen SRM-brikke) og skravle med de andre deltagerne. Skulle veldig gjerne vært med på Gressholmen rundt på torsdag, dessverre passer det ikke. Neste sommer!

På båten hjem med Rolf, Kåre og Adelheid. Foto: Frode Klevstul

Fredag morgen jogget jeg med Adelheid fra Universitetet og opp rundt Sognsvann. Det var varmt, beina slitne og pulsen høy. I går var heldigvis kroppen lettere, og jeg fikk en nydelig langtur i Fredrikstadmarka. Løp maratonrunden og måtte fnise av alle de vonde minnene fra ifjor høst. Her begynte jeg nesten å gråte... Her klarte jeg bare å gå... På denne drikkestasjonen ville jeg be dem ringe Pappa så han kunne komme og hente meg... Formen var betydelig bedre i går. Jeg løp på pulsen og holdt meg rundt 75 %, det ble akkurat 7 min/km.

Sommerløping

Det er bare å innse det, jeg får null glede av å løpe i varmen. Det er ikke alltid jeg føler så stor glede underveis hjemme heller, men jeg klarer alltid å motivere meg ved å tenke på endorfinrusen og de deilige timene etterpå. Når det er varmt, blir jeg overmannet av en slapphet som selv ikke intervallendorfiner klarer å trenge igjennom. Resultatet er at jeg må stå opp klokken syv om morgenen og lide uten å få det minste igjen for det. Jeg gjør det likevel, fordi jeg har lovt meg selv å følge treningsprogrammet til punkt og prikke. Noen ganger lurer jeg på om jeg burde bli lagt inn for en alvorlig tvangslidelse... Samtidig vil jeg ikke bli kvitt den. Så deilig å komme hjem fra tre ukers ferie og ikke ha skulket unna!

Ikke bare varmen er et problem når man er på ferie, men også det å finne løyper på ukjente steder. Ofte er eneste alternativ en svingete vei med bilister som har drukket en flaske vin til lunsj og kjører i 130 i 70-sonen. Så klemmer man seg opp til gjerdene langs veien, da, og får nesten hjerteatakk når vakthunden på den andre siden får ferten av deg. Bjeffende, snerrende hunder som åpenbart ønsker å sette hoggtennene i skallen din og rive deg i filler har ødelagt humøret mitt på flere turer i sommer. Derfor ble jeg veldig glad da jeg så dette skiltet:

Régis og jeg skulle løpe langtur, og den eneste passende løypa i mils omkrets var en 1,1 km lang runde rundt et lite vann. 16 km skulle vil løpe, det ble over 14 runder, det. Saaakte skulle vi løpe også. Det er første gang i mitt liv jeg har løpt så sakte, faktisk. Snittempoet ble på 7.21. Det rareste var at det føltes ganske riktig for en rolig langtur! Og endelig, endelig holdt pulsen seg lav (selv om det var varmt): 153 slag i minuttet er ca. 75 % og det laveste jeg noen gang har hatt på langtur. Kan ikke annet enn å klappe meg selv på skulderen!

Resten av ferien handlet det bare om å holde ut. Jeg led meg gjennom endel 5 km-turer, klarte såvidt en fartslek-intervalløkt og en langtur til. Ikke noe treningsleir akkurat, men jeg gjennomførte i hvert fall.

Så var det rett hjem til nok en langtur. Endelig utholdelig temperatur, selv om det var varmt på fredag også. Jeg løp den vanlige runden bort til Bogstadvannet, opp til Østernvann, ned til Fossum og opp i retning Skytterkollen. Jeg tok det veldig med ro og gikk i de bratteste oppoverbakkene - skal det være lavpuls, så skal det være lavpuls. Men av en eller annen grunn fikk jeg så fryktelig vondt i høyre lårmuskel (foran) etter fem kilometer, og det ville ikke gi seg. Venstre lår ble også vondt etter hvert. Det var litt sånn maratonaktig, muskelen knøt seg hardt sammen hver gang jeg satte foten ned i bakken. Ethvert fornuftig menneske ville vel sluttet å løpe og tatt raskeste veien hjem, men der er jeg ikke helt ennå. Så jeg led meg gjennom 16,6 km og var tilnærmet invalid resten av dagen. Og dagen etterpå, skikkelig postmaratonstøl. Da passet det jo veldig bra at selveste Mærraølen skulle gå av stabelen. 7 km opp og ned, og jeg klarte knapt å kreke meg til start. Men det meste kan jo som kjent døyves av alkohol, så det gikk da på et vis. Særdeles hyggelig var det også!

Lårmusklene har vært ømme og vonde siden, men nå er det heldigvis bedre. Vet ikke helt hva det kommer av, men det er mulig at all svettingen i varmen de siste ukene har påvirket lagrene av salter og mineraler. Håper det var et engangstilfelle.

Jeg har fulgt programmet til McMillan noen uker nå. Foreløpig inntrykk? Jeg har økt antall kilometer per uke, men det føles motsatt. Jeg har aldri løpt så mye på lav puls som nå, og derfor kjennes totalbelastningen mindre. Det å løpe så rolig på langturene er behagelig, men gjør meg urolig. Hvordan skal jeg kunne løpe raskt på halvmaraton når jeg nesten bare trener på å jogge sakte? På den annen side ser det ut til at den ene høypulsøkta per uke blir hardere enn jeg har pleid å kjøre. I går løp jeg f.eks. 8 ganger 800 meter i terskeltempo (for meg ca. 5 min/km) med 200 meter jogg i mellom, pluss 3 raske 200-metere. Det var en bra økt. Neste uke skal jeg løpe 6 1200-metere i raskere tempo. Så får jeg håpe at McMillan vet hva han snakker om, og at én høypulsøkt per uke, og tre roligere økter, er det som skal til.