mandag 10. oktober 2011

Fredrikstadmarka rundt 2011

Tryning, frysing, grining. Krøpling. Dette blir et skikkelig sutreinnlegg, til glede for alle som synes det har blitt for mye positivitet etter Berlin maraton. Det måtte jo ende med at jeg falt til jorden med et dunk.

Usj, det var kaldt. Jeg pleier ikke å bli plaget av regn, så værmeldingen bekymret meg ikke så mye - men det var skikkelig bikkjekaldt før start ved Fif-huset i går. Jeg sto og pratet med bl.a. JanickeMarianne og Toneklone, og vi frøs like mye alle sammen. Gledet oss faktisk til å løpe den 20 km lange skogsløypa, for å få varmen i oss.


Hele slekta kom for å heie



Treningscamperne som deltok: Torfinn, Marianne og meg
(bilde lånt fra treningscamp.blogspot.com)


Målet mitt var å komme meg under 2 timer, som jeg løp på i fjor. Jeg regnet med at det burde gå greit, og følte meg også veldig lett til beins i begynnelsen. Jeg prøvde å holde farten rimelig oppe de første 10 km (5.30-5.45), for å ha noe å gå på i alle oppoverbakkene mellom 10 og 14 km. Deretter skulle jeg bare suse og cruise inn til mål på deilig grusvei. 

Ved ca. 8 km hang jeg meg på en gjeng. Jeg har aldri vært så flink til å "finne en rygg", men denne gangen klarte jeg det, og det fungerte utmerket. Deilig å slippe å tenke på farten selv, bare kopiere stegene til løperen foran. Etter hvert kom de tunge oppoverbakkene, men jeg klarte å holde følge med de andre, og det føltes ikke altfor tungt. 

Men det var vått. Vi løp nå over svaberg, som ble såpeglatte i regnet. Jeg begynte også å bli sliten av å løpe i terreng. Plutselig hektet jeg i en rot og endte på alle fire, med oppskrapte hender fulle av leire og småstein. Det gjorde ikke så vondt, og jeg kom meg opp på beina igjen. Men jeg ble veldig overrasket over at de som løp forbi meg ikke spurte hvordan det gikk. Jeg hadde jo åpenbart ikke brukket beinet, greit nok, men en kort "Gikk det bra?" på utpust i forbifarten er vel ikke for mye forlangt? Jeg følte meg så ensom, forlatt og kald, langt, langt borte fra mål og varme klær, at jeg begynte å sippe. Grining i kombinasjon med høy puls har jeg jo prøvd før, og det fungerer sjelden bra. Brystet knøt seg og jeg klarte ikke å puste, var bare helt nødt til å slutte med den patetiske selvmedlidenheten og komme meg videre. Det gikk i ca. fem minutter, til jeg trynte på nytt. Denne gangen skled jeg på fjellet, tror jeg, og slo begge knærne kjempehardt. Det gjorde mye vondere, men tilgjengjeld var det nå to løpere som spurte hvordan det gikk - så jeg klarte å holde gråten på avstand. Problemet var å komme seg videre med de vonde knærne, og jeg lengtet tilbake til Berlin maraton og kodeord til ambulansetjenesten. Ingen sånn service i Fredrikstadmarka - det var bare å karre seg videre.

Endelig var vi ved Skihytta, der terrengløpingen er over og det bare er grusvei igjen. Jeg hadde gledet meg masse til den strekningen - men tenkte ikke på hvor mye motvind det kom til å bli. Spesielt en strekning var helt forferdelig, bort mot Veum sykehus. Regnet pisket vannrett i ansiktet og det var et slit å bevege seg mot vinden. Det var nå jeg skulle ha ligget i ryggen på noen!

Men det gikk framover, i brukbar fart (for det meste under 5.30) og jeg visste at jeg i hvert fall kom meg i mål under 2 timer. Det fikk være godkjent i det været her. Hyggelige folk heiet langs løypa og søte, gamle menn kom med kommentarer da jeg løp forbi dem i oppoverbakken ("Det er så ille tungt i dag, se", "Håpær det her er siste bakken, nå orkær jæ'nte mer"). Bare et par kilometer igjen, og jeg løp forbi flere løpere, også damer i min egen klasse. Herlig, fall og knær var glemt.

En lang nedoverbakke like før mål. Jeg stusset på at det ikke hang bånd langs løypa, men jeg tenkte at det vel ikke var nødvendig langs grusveien. Jeg langet ut, nesten nede, da en turgåer sa, litt forsiktig: "Du vet at du har løpt feil vei nå? Løypa går den andre veien rundt lysløypa!"  

Herregud. Jeg har løpt feil ved, ned en lang bakke, og det betyr bare at jeg må løpe tilbake opp den samme bakken. Alle de jeg har løpt forbi, har løpt forbi meg igjen. Jeg klarer ikke totimersmålet likevel. Herregud, herregud. Jeg er så sliten, tårene kommer igjen, det fungerer fortsatt like dårlig, og nå klarer jeg ikke å puste i det hele tatt, alt stopper opp. Vill i blikket spør jeg forbipasserende hvor den helvetes løypa går, og innser at jeg har tapt mange minutter. Er det mulig. Jeg er så sinna når jeg kommer i mål at jeg holder på å sprekke. Går det an å merke løypa så dårlig? Jeg har ellers ingen ting å si på arrangementet, men der må noe ha sviktet - det burde helt klart vært satt opp et bånd der jeg løp feil, aller helst burde det stått en løypevakt der. Jeg håper de merker bedre neste år, for det er utrolig surt å gjøre sitt beste i 18 km, bare for å tape alt fordi man må løpe 7-800 meter ekstra. Nå sto det heldigvis ikke om noen god plassering for min del - men litt konkurranseinnstinkt fantes det visst innerst inne, likevel... 

Jeg kom inn på 2 timer, så med tanke på at jeg tapte minst tre minutter, og at forholdende var tyngre enn i fjor, får jeg vel være fornøyd tross alt. Og god kondistrening ble det!
(Sa hun ironisk.)

I dag kan jeg knapt gå. Begge knærne er veldig ømme, og jeg må også ha slått leggen, som jeg nesten ikke kan legge noe vekt på. Alt ligger til rette for en liten løpepause...


34 kommentarer:

  1. Au, så kjipt! Og forunderlig at ingen spør hvordan det gikk. Det gjorde ingen av de som så på da jeg tryna på Sognsvann heller. (Ingen SRMere i målområdet så meg, men en del folk som sto ved veien på venstre side.) Jeg stupte og tok nesten salto, og det var så vondt! Likevel sto folk bare og glodde. Merkelige greier det der.
    Får håpe beina klarer seg fint, tross alt. Mitt kne gikk heldigvis fint å løpe Oslo halvmaraton med, men var vondt hele tiden ellers.

    Og ja, merkingen kunne vært mye bedre. Jeg løp feil (eller trodde jeg løp feil) flere ganger selv. Jeg løp jo helt alene baki der, og måtte stole helt på merkingen, jeg som er vant til å følge en eller annen rygg. Flere steder oppdaget jeg ingen bånd eller piler, snudde meg og så heller ikke noe bak meg og var da så redd for at jeg hadde løpt feil, og løp tilbake igjen for å se at det ikke var bånd som gikk inn på den nærmeste stien jeg hadde løpt forbi. tenkte det var best å sjekke så kjapt som mulig i stedet for å løpe feil lenge. Til slutt måtte jeg bare stole på at jeg løp riktig, noe jeg jo gjorde, i steden for å fly sånn fram og tilbake flere steder.
    Til og med helt i begynnelsen løp jeg feil. Jeg så det var en spon-strek på bakken, men det var liksom så naturlig å løpe rett fram der, og jeg tenkte bare at det var en merking, ikke at det var en stoppestrek (spon er spon), så jeg løp innover der, helt til jeg så til høyre og så at det var der alle løp. Da var det bare å forte seg å snu. Akkurat der var det jo merket skikkelig, det var bare jeg som ikke tenkte helt klart.

    Jeg likte løypa veldig godt, men jammen ble det kaldt og vått i motvinden. Syns du fikk en kjempetid i det været - MED to fall og feilløping!

    SvarSlett
  2. Hvilket vidunderlig drama!
    , med 3 sammenbrudd, 2 fall og en bakketabbe og likevel på 2t er det jo en formidabel prestasjon. Igår var en hustrig dag.
    Gratulerer med løp og glimrende form.

    Bortsett fra alle tårene som trillet før start på OM, da jeg i en oscarverdig dramaqueen perfomance trodde jeg hadde pådratt meg knebrudd og lårstrekk, har jeg faktisk aldri grått under løp før, og det varte bare til startskuddet gikk og det viste seg at jeg ikke var invalid likevel.

    (ok, da kanskje under Gjerdrumsmila, men det er many, many år ago, og teller ikke)

    SvarSlett
  3. Stakkar! Hørtes ikke ut som du hadde en god løpsfølselse denne gangen nei. Men det var jo rart at ingen stoppet opp å spurte om det gikk bra! De er vel for selvopptatte med å tenke på seg selv!

    SvarSlett
  4. Huff, dette var jo enda tristere enn jeg fikk inntrykk av i går. Utrolig dårlig at ingen spurte hvordan det gikk første gangen du falt. Fikk inntrykk av at det var mange hyggelige folk med på løpet, så du må ha vært ekstra uheldig med de som var rundt deg da. Tenkte på det underveis, at det måtte være ganske ille å skade seg (for lite til å bli hentet av luftambulanse) rundt 10 km merket slik at man måtte karre seg tilbake for egen motor. Tøft av deg å ta deg selv i nakkeskinnet og karre deg videre. Ved skihytta kunne du sikkert fått ordnet deg transport, så sterkt at du motstod den fristelsen.

    Det var gode muligheter for feilløping om man ikke hadde noen rygger å følge. Funksjonærer var det ikke mange å se av, så alt lå på merkingen.

    Sikkert lurt å ta en løpepause nå. Spar disse stakkars knærne og leggene og la dem friskne til. Det har de tross alt fortjent. Og du fortjener virkelig å få to superfriske knær og legger nå!

    SvarSlett
  5. Altså, sipping? DER går grensa!! Det er kun JEG som sipper på løp Astrid ;-)

    Nei, seriøst: det er viktig å være i mental balanse når man skal løpe. Er man litt uttafor så er et lite tryn nok til at i alle fall JEG kan miste fokus og nok til at mine tårer kan presse på! Godt fokus (mental balanse) i forkant er det beste utgangspunktet og så må man jobbe underveis for ikke å miste fokus. Ikke alltid like lett men.... jeg har i alle fall kjent på følelsen mange ganger og det er ikke noe kul følelse!

    Jeg er av den typen som sier "unskyld" når jeg løper forbi folk på stiene og utilsiktet dulter borti dem. Jeg er også den som heier på folk underveis og spør om det går bra! Selv på Oslos Bratteste spurte jeg ei om det gikk bra; hun hadde så høy puls at hun knapt klarte å skvise frem "ja" men det var også derfor jeg spurte (for pusten hennes hørtes ikke helt bra ut!). Da jeg tryna på Sørkedalsløpet var det kun en dame som spurte meg om det gikk bra; ingen av de andre spurte! Jeg ble ikke lei meg av den grunn men på en dårlig da kunne jeg kanskje blitt det!?

    Så, om ikke andre spør oss så kan i alle fall vi være flinke og spørre andre ;-) Silja

    SvarSlett
  6. Uff da, dette var ikke en av de beste løpsopplevelsene, skjønner jeg. Hadde faktisk tenkt å ta dette løpet som liten skogstur i forbindelse med romantisk kjærlighetsweekend,glad jeg ombestemte meg!
    Det er helt utrolig hvor lite folkeskikk løpere har! Nå skal det sise at jeg kan skrike og gape når folk ikke skjønner å holde høyre, men jeg sier da unnskyld hvis jeg kommer bort i folk, prøver å småprate litt og spør i forbifarta om det går bra (unntak i OM der jeg observerte en maratonløper som satt motløs og oppgitt mot en murvegg...der er det bedre apparat rundt løperen enn i marka...)Det rareste er at dersom man fosrøker å være litt hyggelige med sine medløpere, får man som oftest sure miner tilbake. hallo, og jeg som trodde jeg var blodseriøs.

    SvarSlett
  7. Hele familien på plass!
    Så gøy!
    Hils de, og gi de en klem fra meg!

    SvarSlett
  8. Toneklone: Er det ikke utrolig rart? Jeg trodde det virkelig var en selvfølge å reagere når folk faller. Heldigvis reagerte jo de to andre etterpå, ellers hadde jeg mistet troen på folk :)

    Så dumt at du også hadde problemer med å finne veien. Jeg skjønner at de ikke kan ha funksjonærer overalt, men jeg skal sende dem en mail og foreslå litt tydeligere merking på kritiske steder neste år. Alle er ikke lokalkjente, og selv lokalkjente (som meg selv) kan ta feil...
    - Neste år blir det sol og fint vær, og da roter vi oss ikke bort! :)

    Ingalill: Jeg synes egentlig alle løpere bør ha en god grine-/dramahistorie på lur :P

    Nina: Ja - eller kanskje sjenerte, aner ikke... Jeg skal i hvert fall passe ekstra godt på å selv ta vare på medløpere etter dette! Det er jo gjerne ikke så mye som skal til, en klaps på skulderen kan være nok...

    SvarSlett
  9. Janicke: Ja, de fleste var veldig hyggelige, så jeg hadde nok bare litt uflaks.
    - Neste gang jeg løper i skogen der skal jeg ta med meg telefon, tror jeg, i tilfelle jeg vrikker foten eller noe! Ved Skihytta frøs jeg så fælt at jeg bare hadde én tanke i hodet, og det var å løpe meg varm og komme i mål så fort som mulig...
    - Tenker jeg tar to uker der jeg bruker ellipsemaskin og går på spinning i stedenfor å løpe. Taper vel ikke altfor mye på det, og blir forhåpentligvis kvitt diverse ubehag.

    Silja: Det var vel kanskje en nyttig lærepenge - neste gang jeg løper terrengløp skal jeg være forberedt på at jeg kan falle, og at folk ikke nødvendigvis er like omsorgsfulle som mamma. Flott at du viser omtanke for andre når du løper, håper det lærer andre noe også. Man befinner seg i en utsatt posisjon når man er sliten, har høy puls og er langt fra mål...Da er det godt å ikke føle seg helt alene!

    SvarSlett
  10. Anna: Det var definitivt ikke romantisk, det var bare kaldt og vått... Men neste år skal det bli sol, så da får dere komme! :)
    Folk oppfører seg ofte rart, ja, men jeg synes at stemningen og omsorgen for andre som regel pleier å være bedre på små løp enn på større (byløp som OM og Sentrumsløpet blir jo litt annerledes, da, siden det står så mange folk langs løypa - men også der kan man jo reagere når folk faller f.eks. Å si unnskyld når man kommer borti folk ser jeg på som en selvfølge!)

    Frk. Virrum: Veldig hyggelig helg, o.E og t. G kom for å hilse på Hanne :)

    SvarSlett
  11. Løypa kan ikke ha vært bra nok merka når to (sikkert flere) løp feil!
    Og jeg henger meg på de andre: Så kjedelig å ikke bli spurt eller hjulpet når man faller!

    Selv har jeg ikke så lyst på terrengløp på en stund, etter birken.

    SvarSlett
  12. Én mann spurte meg i forbifarten om hvordan det gikk da jeg falt, men jeg tror ærlig talt at han ikke var så interessert i svaret.. dessuten hadde jeg ikke helt rukket å kjenne etter om alt fortsatt var helt, før han var langt av gårde. Ja det er rart og litt trist at ikke flere reagerer, men som det er sagt over her også: vi får starte med oss selv. Når vi bokstavelig talt har vært helt der nede selv, så vet vi i det minste hvor uendelig mye det betyr å få litt omtanke!

    SvarSlett
  13. Hva hvis du hadde skadet deg skikkelig? Brukket/forstuet en fot eller noe, og ingen engang gidder å spørre om det går bra? Merkelige greier. Hadde noen falt i nærheten av meg hadde jeg stoppet opp og spurt om det gikk bra. Og hadde personen trengt hjelp, hadde jeg da gitt hjelp. Uansett hvor sjenert jeg er, så er da det sånt som kommer automatisk om noen faller. Jeg har en mistanke om at mange bare hadde løpt avgårde, så er man overgitt til at en eller annen som kommer forbi, spør.

    Men folk tenker vel generelt kun på seg selv. På Birken stoppet jeg jo, gikk ut til siden og ventet til flere var forbi meg siden det var så trangt å passere. Det gjorde jeg jo flere ganger, men av alle de menneskene var det ikke ett takk å få. Jeg klarte å slenge en grein på en mann, og da snudde jeg meg og sa unnskyld. Det var også en mann som plutselig stoppet, ble stående i en merkelig posisjon med øynene lukket. Jeg trodde han skulle gå i bakken, så jeg stoppet og spurte om det gikk bra. (Jeg tror han bare tøyde et eller annet, for han så helt forfjamset ut da jeg spurte.)
    Men om jeg ser noen som sitter litt unna løypa på OM, eller at noen allerede får hjelp, da løper jeg videre uten å spørre.

    Jeg tenkte på det selv, siden jeg løp helt alene uten å se et menneske i flere kilometer (mellom drikkestasjon og Skihytta), tryner jeg nå har jeg heldigvis telefon om jeg skulle skade meg, så kan jeg ringe sambo og han kan hente meg/få tak i noen som kan hente meg. Men jeg måtte nok da ha kommet meg til Skihytta selv.

    SvarSlett
  14. Og det med merkingen; Vi satt litt inne i FIF-huset etterpå så jeg fikk drukket kakao og fikk varmen i meg, og snakket om løpet. Da sa jeg det at jeg løp litt fram og tilbake noen steder for å være sikker på at jeg var på riktig vei. En funksjonær overhørte det og sa at hun skulle si fra til de som merket løypa at de godt kunne gjøre det litt bedre.
    Hun hadde gått et skirenn engang, hvor de bare hadde antatt at alle kunne løypa fra før, og der hadde de flere steder droppet merkingen helt, så hun ante jo ikke hvor hun skulle.

    Men greit å sende dem en mail ang det også, så er man sikker på at de får beskjed. :o)

    SvarSlett
  15. Lille søster: Terrengløp er utfordrende. Jeg har litt sånn elsk/hat-forhold til det. Fin natur, mykt underlag, man blir så deilig sliten i hele kroppen etterpå - men så fælt det kan være underveis... :-/

    Marianne: Helt sant!

    Toneklone: Jeg håper jo virkelig at hvis jeg hadde blitt liggende, eller ropt om hjelp, så hadde noen reagert, det tror jeg de fleste gjør instinktivt. Men når det ikke er så farlig, så blir det nok fort den "det kommer sikkert noen bak som kan hjelpe". Det gjør det jo ikke alltid, langt ute i skogen... Mange er nok veldig oppslukt av sin egen prestasjon.
    - Bra du sa i fra om merkingen!

    SvarSlett
  16. Bra innsats, Astrid! Det ble en tung dag for meg også, men ble nok reddet av piggsko på det våte svaberget. Maratonløpet fra 2 uker tilbake kjentes i hver oppoverbakke ... Og i grunnen nedoverbakke - egentlig hele tiden! Lykke til videre i løp framover, spennende å følge bloggen din. Mvh Ingvild

    SvarSlett
  17. Titthei;-)

    Trivelig og hilse på deg og dine før løpet. Trist og høre om deg og dine motbakker i løpet.
    Og gå på tryne er ikke moro verken i byen eller i skauen, men litt folkeskikk kan vel alle lære seg og ha med seg.
    Ang. merking. Ja markarundt er pyton merket. I fjord var min første tur rundt der. Ensom og forlatt mellom eliten og mosjonistene var jeg usikker på retning til stadighet. Ropte et par gang i skogen.....uten og få svar. Kom meg til mål,tross alt.
    Skal slenge inn en annmodning til løypemerkerne om forbedring jeg og.
    Men for all del. Det må sies at 20 km. i Fredrikstadmarka er verdt turen sin, regn eller solskinnsdag;-)

    Pål-Helge.(han snakkesalige nordlenningen)

    SvarSlett
  18. Ingvild: Hyggelig å hilse på deg igjen! Klart maratonet sitter i kroppen... Piggsko var definitivt et sjakktrekk, jeg følte meg som bambi på glattisen :)
    - Håper vi møtes på andre løp framover!

    Pål-Helge: Veldig hyggelig å hilse på deg også (halve moroa med løp er jo alle de koselige folkene man treffer - i går var det i grunnen hele moroa ;) )!
    Forsåvidt godt å høre at det ikke bare var jeg som slet med å finne fram, men det tyder jo på at de bør gjøre visse forbedringer. Fint at vi er flere som sier i fra, for jeg er helt enig, Fredrikstadmarka rundt er en flott løype, uansett!
    - Vi sees vel neste gang det er løp i Fredrikstad, da! :)

    SvarSlett
  19. Hei Astrid! Dette skjønner jeg du må ha opplevd som en skikkelig møkkatur... Men kanskje det heller var et tilfelle av genial (ubevisst) planlegging? Tryning, nok en tryning, selvsentrerte medløpere (hmmm... kanskje en feil bruk av ordet, men hey...), feilmerking av løype, regn, kulde og blåst... Her fikk du jo samlet alt som kan gå galt i ett og samme løp, istedet for å spre det utover flere! Nå er du ferdig med den slags, og kan se frem til bare positive turer i lang tid fremover! :-)
    Ok, kanskje greit å ta det litt med ro noen dager først, så kropp & sjel blir skikkelig leget. Etter de siste ukers kjør kan du ha god samvittighet for den slags.
    Jeg mener, allerede i gang med konkurranse kun 2 uker etter maraton? Nå hvil deg, borger. Det er fortjent! :-)

    SvarSlett
  20. Leif: Takk for herlig kommentar! Du har helt rett, det var skjebnen som tok grep for at jeg skulle innse at det er en god idé med et par ukers løpepause. Jeg innledet pausen med å ligge rett ut på sofaen i går, og det var slett ikke så dumt ;)

    SvarSlett
  21. Herlighet..for en tur da Astrid. Jeg er mektig imponert over at du fullførte og med så knallbra tid når alt var så reva...Tar av meg hatten for deg. neste løp får bli hytteplanmila i strålende høstvær:)

    SvarSlett
  22. He he, det fristet jo ikke akkurat så veldig å bryte langt inni skauen der heller liksom ;)
    - Jeg tror ikke jeg kan neste lørdag, det står i utgangspunktet noe familiært-sosialt på planen, men jeg skal se hva jeg får fikset! Hytteplanmila frister helt klart veldig nå :)

    SvarSlett
  23. Uff, denne turen må vi vel arkivere under "sesongens verste opplevelse"? Jeg får så vondt av deg, det er maks kjipt å være midt inne i de dypeste skoger og føle seg forlatt, forslått og på gråten.

    Det kan knappest bli verre med dårlig oppførsel og fryktelig merking i løypa. MEN, du kom inn på en god tid uansett og en svakere kvinne eller mann hadde sikkert endt opp med en DNF. Så, ja, det var en kjip opplevelse, men du har fått bevist at du er sterk både fysisk og mentalt.

    Så får vi vise massene vett og etikett i løypa. Hold til høyre og vedkjenn dine medmosjonister.

    Og by the way, så er det alltid lov å gråte litt!

    SvarSlett
  24. Titthei!

    Ja, da blir det vel nyttårsløpet da;-)

    SvarSlett
  25. Anna: Definitivt! Et godt eksempel på at det ikke alltid er maraton som er verst... :)
    - Og gråting er lov, ja, men ikke så veldig behagelig i kombinasjon med høy puls, dessverre!

    - Nyttårsløpet er litt kort for min smak... Men vi får se ;)

    SvarSlett
  26. Stakkar deg, her var det mye på en gang! Kanskje om et par år så har du noe å le av? Tør du ta samme løp neste år, dersom værmeldinga viser det samme? Imponert over gjennomførelsen i hvert fall! Måtte tenke etter selv, og jeg har grått på flere løpeturer (løpt meg vill i skogen etc.), men aldri på et løp. Min tid kommer vel...

    Husk at nå kan det bare gå oppover! Noen hviledager til beina er ok, og neste løpetur vil garantert føles fantastisk!

    SvarSlett
  27. Marit: Jeg klarer faktisk å le allerede, det stikker ikke dypere ;) Bare de 900 ekstra meterne irriterer meg fortsatt!

    - Det er kjedelig med løpepause, men det trengs veldig (halter fortsatt, vet ikke helt hva som har skjedd med leggmuskelen), og så blir det som du sier ekstra godt å løpe igjen! Høsttur på Bygdøy... :)

    SvarSlett
  28. Hehe, "morsomt" å lese dette igjen nå. :)
    Den vanskeligheten med å gråte og puste samtidig, kjenner jeg igjen fra Kambomila nå nettopp. Jeg syntes så synd på meg selv der jeg var helt alene i regnet at jeg skulle gråte en skvett, men så fikk jeg det ikke til! Det endte bare med at halsen snørte seg sammen så jeg ikke fikk puste. Rare greier. Gråte og løpe går altså ikke på en og samme tid. :oP

    Skal du løpe Fredrikstadmarka rundt i år også?

    SvarSlett
    Svar
    1. Uff da, Tone! Det er fælt å ha det sånn - men det fungerer bare ikke å gråte når man er anpusten. Plett umulig :)

      Ja, jeg skal løpe i år igjen! Må jo ha revansj for i fjor da jeg løp feil og alt. Håper du er med også?

      Slett
    2. Hehe, nei, det går virkelig ikke an altså.

      Jeg skal nok også løpe i år også. Venter med å melde meg på til etter maraton, men regner med jeg fint skal klare å løpe der. Det er jo lenge etterpå.
      Jeg tror jeg forsto det som i fjor at det var tidligstart. For jeg hadde sett på resultatlistene fra 2010 at det var kjempemange med som brukte mye lenger tid enn meg, men da jeg løp fant jeg jo ingen av dem. Da var det en funksjonær som sa at de startet en time tidligere. Så om det er tidligstart, så gjør jeg det. Morsommere å da få selskap av andre løpere siste halvdelen, i stedet for å bare bli fraløpt. :o) Jeg syns flere løp burde hatt tidligstart - MEN at man da fortsatt fikk mulighet til å løpe på tid. :o)

      Slett
    3. Jeg visste heller ikke at det gikk an å starte en time tidligere - det er tydeligvis en godt bevart hemmelighet! Bra du fant ut av det, da, håper du kan gjøre det og løpe på tid :) Ikke gøy å rote rundt inni skauen der helt alene på slutten, nei.

      Du skal løpe KK-løpet nå på lørdag, eller?

      Slett
  29. Sendte dem en mail og fikk svar om at de har hatt noen som har pleid å gå løypa, og de har startet tidligere. De vil helst at man skal starte til vanlig tid om man bruker inntil 2.30.
    Får se hva jeg gjør. I fjor brukte jeg 2.22 eller noe, og var da mye raskere enn i år.

    Jepp, det blir KK-mila på lørdag. :o) På deg også?

    SvarSlett
  30. Ja! Så da sees vi! Det blir gøy :)

    SvarSlett

 
Blogglisten