MØR!

Mandag "lokket" Siri og Treningscamp med bakkeløping. Alt vi visste var at vi skulle starte ved Smestadkrysset, og at det skulle bli hardt. Greit nok, bakketrening er utrolig effektivt, og å lide litt har vi vel alle godt av, så jeg gledet meg (som vanlig, lærer aldri!).

Min nye drakt med Universitetet i Oslo-logo! Jeg kommer nok ikke til å 

løpe noe konkurranse i den, så da får jeg heller vise den fram her ;)

Først jogget vi opp til Besserud, og bare det fikk hjertet til å slå raskt for min del. 191 i puls under oppvarmingen, hva skjer under intervallene da? Vel oppe på Besserud tryllet Siri fram en liten og søt, men særdeles bratt og lang, steintrapp. De raske skulle forsere den 6 ganger, mens resten fikk henge med som best de kunne. Jeg skjønte raskt at dette kom virkelig til å bli hardt. Så hardt at jeg nesten ikke brydde meg om de titalls brunsneglene som fredelig hadde lagt seg til å sove på trinnene, intentanende om at en gjeng gale villmenn skulle drive selvpining i stor skala akkurat der. Jeg skylder likevel på sneglene da det etter hvert gikk saktere oppover... Og saktere... Men som vanlig var det deilig da vi var ferdige (det ble 5 runder på de fleste av oss) og kunne løpe tilbake - bare nedover! Vel hjemme hadde jeg løpt nesten 14 km, og det i seg selv er en god tur for meg, men attpåtil med en høydestigning på 350 meter og en puls i sone 4 og 5 i lange perioder. Jeg var så sliten etterpå at jeg nesten ikke fikk sove. Krysser av for en effektiv økt, og melder meg på neste trappeintervall med en gang!

Problemet er bare at lår og legger er blitt helt avsindig tunge etterpå. I går byttet jeg ut løpetreningen med ellipsemaskin, siden det var Régis' tur til å dra på Treningscamp (slapp av Ingalill, han får ikke bli bedre enn meg, jeg lar ham bare tro det!) og mandagens tur uansett hadde blitt mye lenger enn den skulle i følge treningsprogrammet. Men det var så tungt, jeg fikk nesten ikke "pedalene" til å bevege seg... Hadde jeg ikke hatt en Poirot-episode å kose meg med hadde jeg antagelig bare gått og satt meg i badstua etter fem minutter. Bedre gikk det ikke da jeg skulle ta en kort løpetur i formiddag. 5 km i sneglefart føltes nesten helt uoverkommelig! Men det var vel godt å få luftet seg litt likevel. Nå skal jeg bare hvile, hvile, spise og kose meg før Nordmarka Halvmaraton. Jeg gruer meg, 21 km føles fryktelig langt akkurat nå, og jeg er engstelig for bakkene. Men strategien er å gå rolig ut og heller øke på mot slutten hvis det er noe igjen å ta av. Så lenge jeg slipper stekende sol skal jeg nok overleve.

Et lite hurrarop helt til slutt: Jeg kom meg over 100 løpte km i juni! Endelig!