Nordmarka halvmaraton - gogogo!

Treningscamp-gjengen ankom Damtjern i god tid før start. Det var forferdelig kaldt, helt utrolig kaldt til å være juli (!), og vi hutret mens vi diskuterte i det uendelige om det holdt med t-skjorte og shorts, om det var best å løpe med musikk, om lissene var knytt hardt nok, om det kom til å gå bra og så videre og så videre. Til slutt gikk heldigvis startskuddet. Jeg hadde studert løypeprofilen godt på forhånd, og var innstilt på en hard start, deretter en del nedoverbakker, og så en ganske jevn avslutning. Jeg skulle starte rolig. Husk forutsetningen min for å delta: Jeg ville på død og liv unngå å ende fullstendig sprengt, blå i ansiktet og med magetrøbbel, i en grøft langt inne i Krokskogen. Derfor var det lav puls som måtte til, i hvert fall i begynnelsen. Jeg så for meg 6.30-tempo i bakkene, raskere nedover, og håpet å komme i mål under 2.15.

Men så gikk det så uventet greit! Bakkene var jo skikkelig fislete sammenlignet med dem opp til Ullevålseter. Dessuten var det en nedoverbakke etter hver stigning. De fleste km gikk på under 6. Det var jo ikke meningen? Men puls og bein føltes bra, så det var fristende å smi mens jernet var varmt.

Ved vending ca halvveis begynte jeg plutselig å kjenne det. Beina ble tunge. Å nei, så hadde jeg gått i fella igjen! At jeg aldri lærer at det er forskjell på en ti-kilometer og en halvmaraton… Men jeg var flink mentalt i dag, jeg hadde på forhånd bestemt meg for å se på løpet som fire deler à 5 km, akkurat som i Fredrikstadløpet. Der gikk de to første rundene veldig greit, den tredje var et rent helvete, mens den fjerde gikk greit fordi jeg nærmet meg mål og fikk ny energi av det. I dag buttet det også hardt i mot fra ca. 12-13 km, da det plutselig ble veldig kupert igjen, mye brattere enn jeg var innstilt på. Beina ble pinnestive, og jeg måtte gå et par skritt her og der. Heldigvis hadde jeg en liten nødløsning for å få opp humøret: ipoden på armen. Jeg hadde bestemt meg for å prøve å løpe uten musikk, men ville teste ut hvordan det var å løpe med høretelefonene rundt halsen (for jeg kommer neppe til å høre på musikk i 42 km i Berlin). Etter 13 km var det fantastisk godt å ta dem på seg, og det var selveste Carla Bruni som reddet meg med sin Chanson triste. Bakkene flatet ut, motvinden var frisk og deilig, melkesyra slapp taket og det var deilig å løpe igjen. Snittempoet var utrolig nok fortsatt under 6 min/km, og jeg tenkte at jeg fikk gjøre mitt beste og holde farten oppe helt inn til mål. Det var tungt, men ikke umulig. Jeg forsøkte å bruke ”triks” jeg har lest om for å fokusere på annet enn de tunge beina. ”Observer alt det vakre rundt deg som om du satt i stua og så på en film” var et tips jeg leste om i går, for eksempel. Tja, jo da. Det var jo pen natur langs løypa i dag, men det er kanskje grenser for hvor mye du kan få ut av å studere grantrær inngående? Bevares, de har forskjellige grønnsjatteringer og alt. Men jeg ble plutselig litt glad for at jeg skal løpe maraton i Berlin, med mye å se på, med folk langs løypa…

 Jeg kom meg uansett gjennom kilometer etter kilometer. Den siste var lang, jeg var varm og tørst, og angret på at jeg ikke hadde tatt med badedrakt – kanskje jeg bare skulle dukke uti Damtjern med bunaden på? Noen hundre meter igjen, jeg prøver å spurte – nei, en bakke rett før mål! Hvor ubarmhjertig er ikke det?! Men over streken kom jeg, etter ca. 2.05.55.

Jeg er utrolig fornøyd. Jeg løp like raskt som på det paddeflate Fredrikstadløpet i fjor, og det betyr at formen endelig har kommet seg litt etter mange måneder med ingen eller lite løping. Jeg bryr meg virkelig ingen ting om at jeg fortsatt ikke er under 2-grensen, det eneste som betyr noe er at jeg kan løpe normalt og delta på halvmaraton igjen. Det var så gøy! Selve arrangementet gikk fint for seg, ikke noe å si på det, og pluss for t-skjorte og for at jeg attpåtil vant enda en t-skjorte som uttrekkspremie!

- Og det aller beste var vel å reise ut dit og delta sammen med seks andre koselige Treningscampere. Takk for skyss og hyggelig selskap, Gøril, Lise Marit og dere andre!



Det beste er jo bilturen hjem...