Første stikk til Grete

Ukas innlegg blir nok en gang en langtur-rapport. Perspektivene blir litt forskrudd når man løper i timesvis hver helg; plutselig er torsdagens 70-minutterstur over før man rakk å bli svett, og tirsdagens terskeløkt føles ulidelig rask. For tiden handler treningen om å slå distanserekorden hver helg, sakte subbende mellom grantrærne.

Så i stedenfor å delta på tikilometerløp i Moss fikk jeg med meg Torfinn og Régis på langtur i Nordmarka. Helgas Treningscamplangtur startet litt tidlig for oss, så vi kjørte heller til Hammern og satte avgårde mot Kikut. Rolig, rolig i oppoverbakkene mot Bjørnholt. Torfinn var hjelperytter og plukket bringebær til oss. Det var sol, men akkurat passe varmt. Ganske snart (etter ca. 14 km) var vi ved Kikutstua og koste oss med en sjokolade i solveggen. 

Men så begynte Régis å bli sliten. Jeg var litt spent på hvordan langturen kom til å bli for ham - han følger nemlig et treningsprogram (Marius Bakkens) der alle langturene består av løping (veldig rolig - under 70 % av makspuls) kombinert med gange. Det er nok veldig skadeforebyggende, men Régis har jo tenkt å løpe under hele maratonet. Det går helt sikkert bra, men jeg tror det var greit for ham med en "vanlig" langtur nå, så han mer vet hva han går til. 

Etter hvert begynte Torfinn også å sakke mistenkelig etter. Jeg trodde først han ville være solidarisk med Régis, siden jeg jo er så hensynsløs at jeg sikkert ville latt mine barns far krepere i skogen heller enn å senke tempo. Men nei, Torfinn skyldte på vonde knær og spinkelt treningsgrunnlag. Hmpf. Det er vel første gangen jeg har ligget i teten og sprunget fram og tilbake som en utålmodig hund. 

Klokka gikk fort, og plutselig nærmet den seg tre. Det var veldig, veldig lenge siden frokost, og det ante meg at guttene begynte å bli sultne. Jeg løp tilbake og ba dem ta en gel hver. Den ene svarte surere enn den andre. "Nei, jeg er ikke sulten." "Nei, jeg har vondt i magen." Banan, da? Vann, i det minste? Jeg turte ikke spise noe selv, for de trengte det garantert mer - hadde de enda hatt næringsvett.

Han bak der begynner å se litt sliten ut, eller hva?

Da vi var på høyde med Ullevålseter var det fire kilometer igjen ned til Hammern. Guttene hadde tydeligvis lagt inn årene og gått over til sakte gange. Jeg ga dem drikkesekken min og satte avgårde mot bilen for i hvert fall få løpt litt ordentlig. Jeg hadde vondt i bein og føtter, men var overhodet ikke sliten. Da klokken pep ved 30 km-merket hoppet jeg av glede og hadde mest lyst til å klemme den nærmeste syklisten. 30 km, for en milepæl!

Etter litt tøying kom omsider løpefølget mitt, og etter at de hadde fått hentet seg inn litt, begynte vi å kjøre hjemover. Men veldig snart ble Régis uvel. Han mistet følelsen i armer og bein, det var ganske ekkelt. Torfinn kjørte oss fort hjem, og jeg fikk dyttet i ham gel, potetgull, saft, banan og farris mens han lå på gulvet og var helt elendig. Etter hvert kviknet han til, men det var en ganske tankevekkende opplevelse. Det er helt klart viktig å spise og drikke selv om man ikke føler for det der og da! Vi får lage en god plan for inntak av næring under maratonløpet.