søndag 21. august 2011

Første stikk til Grete

Ukas innlegg blir nok en gang en langtur-rapport. Perspektivene blir litt forskrudd når man løper i timesvis hver helg; plutselig er torsdagens 70-minutterstur over før man rakk å bli svett, og tirsdagens terskeløkt føles ulidelig rask. For tiden handler treningen om å slå distanserekorden hver helg, sakte subbende mellom grantrærne.

Så i stedenfor å delta på tikilometerløp i Moss fikk jeg med meg Torfinn og Régis på langtur i Nordmarka. Helgas Treningscamplangtur startet litt tidlig for oss, så vi kjørte heller til Hammern og satte avgårde mot Kikut. Rolig, rolig i oppoverbakkene mot Bjørnholt. Torfinn var hjelperytter og plukket bringebær til oss. Det var sol, men akkurat passe varmt. Ganske snart (etter ca. 14 km) var vi ved Kikutstua og koste oss med en sjokolade i solveggen. 



Men så begynte Régis å bli sliten. Jeg var litt spent på hvordan langturen kom til å bli for ham - han følger nemlig et treningsprogram (Marius Bakkens) der alle langturene består av løping (veldig rolig - under 70 % av makspuls) kombinert med gange. Det er nok veldig skadeforebyggende, men Régis har jo tenkt å løpe under hele maratonet. Det går helt sikkert bra, men jeg tror det var greit for ham med en "vanlig" langtur nå, så han mer vet hva han går til. 

Etter hvert begynte Torfinn også å sakke mistenkelig etter. Jeg trodde først han ville være solidarisk med Régis, siden jeg jo er så hensynsløs at jeg sikkert ville latt mine barns far krepere i skogen heller enn å senke tempo. Men nei, Torfinn skyldte på vonde knær og spinkelt treningsgrunnlag. Hmpf. Det er vel første gangen jeg har ligget i teten og sprunget fram og tilbake som en utålmodig hund. 

Klokka gikk fort, og plutselig nærmet den seg tre. Det var veldig, veldig lenge siden frokost, og det ante meg at guttene begynte å bli sultne. Jeg løp tilbake og ba dem ta en gel hver. Den ene svarte surere enn den andre. "Nei, jeg er ikke sulten." "Nei, jeg har vondt i magen." Banan, da? Vann, i det minste? Jeg turte ikke spise noe selv, for de trengte det garantert mer - hadde de enda hatt næringsvett.

Han bak der begynner å se litt sliten ut, eller hva?


Da vi var på høyde med Ullevålseter var det fire kilometer igjen ned til Hammern. Guttene hadde tydeligvis lagt inn årene og gått over til sakte gange. Jeg ga dem drikkesekken min og satte avgårde mot bilen for i hvert fall få løpt litt ordentlig. Jeg hadde vondt i bein og føtter, men var overhodet ikke sliten. Da klokken pep ved 30 km-merket hoppet jeg av glede og hadde mest lyst til å klemme den nærmeste syklisten. 30 km, for en milepæl!

Etter litt tøying kom omsider løpefølget mitt, og etter at de hadde fått hentet seg inn litt, begynte vi å kjøre hjemover. Men veldig snart ble Régis uvel. Han mistet følelsen i armer og bein, det var ganske ekkelt. Torfinn kjørte oss fort hjem, og jeg fikk dyttet i ham gel, potetgull, saft, banan og farris mens han lå på gulvet og var helt elendig. Etter hvert kviknet han til, men det var en ganske tankevekkende opplevelse. Det er helt klart viktig å spise og drikke selv om man ikke føler for det der og da! Vi får lage en god plan for inntak av næring under maratonløpet.

10 kommentarer:

  1. OJ! 30km det er langt det! Det er så morrro å les de løps rapportene fra dere alle, men samtidig blir jeg litt trist som ikke får løpe slik som dere får..Jeg får vel heller leve drømmen min gjennom deres blogger!
    Jeg tipper du klarer maraton i Berlin glatt!

    SvarSlett
  2. 30 er virkelig en MILEPÆL.
    (og at Grete vinner er vel neppe noe overraskelse, muhahah), og det var jammen godt han lærte leksa si nå og ikke under løpet. Det blir vel lommene fulle fra nå av?

    I maratonprogrammet i boka er det ingen turer over 30, så nå er du vel utlært, ferdigtrent og kan laubærhvile den siste måneden. (eller har du tenkt å teste 40?)

    Sånn sekk skal jeg også skaffe meg, når jeg får samlet mot til å løpe over 20.

    SvarSlett
  3. - sorry hvis jeg høres hjertesløs ut, men jeg har mange ganger løpt med mann som nekter å drikke vann, og det er like frustrende hver gang, han kollapser og blir sur. Så ille som dette har det derimot aldri vært, (vi løper jo bare 1/3)

    SvarSlett
  4. Fantastisk Astrid! Dette var gøy å lese (altså, om deg - ikke gutta!!)

    Regis trenger innføring i inntak av næring underveis. Helt klart. Det er veldig, veldig dumt å slurve med det. Jeg skal ta han for meg når jeg treffer han neste gang;-)

    Håper han har kommet seg.


    Og grattis til begge med viktig milepæl. Dere er klare nå:-)

    SvarSlett
  5. Gratulerer med 30 km. Imponerende tur. Når du klarer 30 km så tar du nok de 12 siste på farten også.

    Fikk løpt 18 km i går. Selv om det var en flott tur ble det et skikkelig slit på slutten, og jeg tror nok at altfor lite mat og næring i løpet av dagen må ta noe av skylden. De tre siste kilometerne ble fin mental trening i å hate. Kan sikkert komme godt med i maratonen. Men, men man lærer så lenge man løper, og på neste langtur skal jeg være mer nøye med både mat og drikke.

    SvarSlett
  6. Helt utrolig, 30 km, sånn på en vanlig søndag. Og attpåtil i stand til å ta vare på ett stykk mannfolk og skrive blogginnlegg. Maraton kommer til å gå så bra atte, med mindre du må ta mannen i brannmannsgrep da.Viktig å venne magen til å ta imot næring underveies ja, ellers går det gæli.Håper han har kommet seg og lært litt!

    SvarSlett
  7. IIIIIH, så fantastisk! Ja, for deg da, ikke for gutta. Du viste deg som den mest erfarne og smarte løperen. Forsøkte å hjelpe gutta, men det er vanskelig å hjelpe de som ikke vil hjelpes. Det er grusomt å gå så tom som Régis gjorde. Man må fylle på FØR man begynner å kjenne behovene, ellers kan det fort bli for sent. Godt han kom seg igjen forholdsvis raskt.

    30 kilometer!! Det er en enorm milepel! Gratulerer! (((c:

    SvarSlett
  8. Nina: Hvis du leser blogginnleggene jeg skrev før og etter jul, ser du at det så ganske mørkt ut for meg også... Men det kan altså snu! Vær tålmodig, så skal du se det ordner seg :-)

    Ingalill: (hihihi) Jeg har egentlig jukset litt og løpt lenger enn Grete foreslår, så i utgangspunktet trenger jeg ikke flere så lange turer nei, men jeg har planlagt 34 km om to uker - Sognsvann-Kikut - fordi jeg har lyst! (koko)
    -Psst, ikke hjerteløs i det hele tatt.

    Siri: Jada, det gikk fint, han kom seg raskt. Jeg tror han har lært nå :)
    - Det er så gøy å løpe langt, gleder meg til vi kan ta en langtur sammen igjen!

    Peer: Kjempegod erfaring å gjøre seg på trening - og ikke under selve maratonet! - Og god mental trening, ja :)

    Anna: Haha, på selve maratonet lar jeg ham gå for lut og kaldt vann, det kan jeg love ;)

    Janicke: Det føltes liksom så greit, veldig deilig... Gleder meg til neste - og siste - langtur!

    Lille søster: Jeg bør kanskje få fram at knærne mine sutret litt dagen etter... ;)

    SvarSlett
  9. Så gøy å lese! Hørtes ut som i det minste du hadde en fantastisk tur. :o)
    30 km er jo bare helt rått!

    SvarSlett

 
Blogglisten