Ukas langtur

Jeg har ikke helt hatt inspirasjonen denne uka. Mandag og tirsdag hadde jeg treningsfri, og gledet meg til Treningscamp-intervaller onsdag kveld. Tidsnød denne uka gjorde at jeg planla å løpe ukas langtur - 26 km - torsdag morgen, så jeg tok det veldig pent og løp bare korte runder. Likevel fikk jeg vondt i venstre legg. Utrolig rart, den har jeg jo ikke kjent noe til på evigheter. Men det bekrefter hva jeg tror: intervaller er tøffere for leggene mine enn annen løping. Vanskelig med muse-kappgang-skritt i 4.30-tempo... Uansett, jeg fant ut at jeg burde utsette langturen og heller ta en rolig subbetur dagen etter. Men det var så tungt! Jeg startet med 10 runder på Bislett før jeg løp hjem (totalt 7,6 km/46 min), og de ti rundene var så tunge, blytunge. Bedre var det ikke å løpe 6,7 km på 45 min dagen etter på Sats - enda saktere, men like tungt. Hvordan i alle dager skal jeg kunne løpe maraton når jeg blir sliten av 6 km? Takler jeg ikke å trene 50 km i uka, er det det som gjør meg sliten? Jeg begynte å grue meg noe voldsomt til søndagens langtur. Egentlig skulle jeg løpt den på hytta, men pga. enda mer tidsnød ble vi i Oslo. Løpe til Sandvika en gang til? Neeei. Løpe 65 runder på Bislett? NEI. Det fristet ikke å løpe langt noe sted. Men jeg gir meg ikke så lett, når Berlin er så nært. Jeg tenker på løpsgleden som formidles i Born to run. Denne fantastiske boka som dere må lese alle sammen, både løpefrelste og ikke-løpefrelste. Den handler om mye rart, men i bunn og grunn er den røde tråden hvor glad man kan bli av å løpe og hvor fantastisk det er å gjøre bare det, uten å fokusere på alt mulig annet dilldall. Jeg tenkte også litt på hvor overstadig lykkelig Miranda ser ut til å bli av hver eneste langtur. Kan hun, så kan vel jeg.

Av en eller annen grunn litt mer panisk i blikket enn Miranda...

Dagens utflukt startet ved Hammern, og skulle først gå opp til Bjørnholt, og så hjem via Sognsvann. Høydeforskjellen var pinglete (mer ned enn opp), men nå har jeg plaget meg selv med så mange kuperte skogshalvmaraton at jeg fortjente en litt lettvint løsning. Jeg skulle løpe sakte, med lav puls.

Været var perfekt. Kjølig, jeg løp faktisk med både t-skjorte og langermet trøye. Litt yr innimellom. Vindstille.

Av en eller annen grunn stemte alt annet i dag også. Det var mye oppoverbakker i begynnelsen, men jeg klarte å holde pulsen lav og ble overhodet ikke sliten. Manhattan Skyline ga meg gåsehud. Sekken var overhodet ikke tung, selv om den var stappfull av vann. Vips var jeg oppe på Bjørnholt, og vips var jeg nede igjen. Hadde jeg våknet opp med en annens kropp i dag? Kunne jeg løpe oppoverbakker i sone 2?

Saken var at jeg hadde sko som fløy i dag. Jeg ville prøve ut Lunaracerne på en langtur, og det er bare en ting å si om dem, de er fantastisk gode og lette. Samtidig var jeg litt bekymret for om det var lurt å løpe så langt med dem. Jeg hadde nemlig ikke puttet oppi spesialsålene (fikk så gnagsår da jeg hadde dem i Sauconyene forrige helg), og ble veldig fort sliten på innsiden av høyre fot. Fotbuen der har jo blitt satt helt ut av spill siden jeg fikk de stabiliserende sålene. Men det gjorde aldri vondt, og nå i ettertid kjenner jeg ingenting. Litt usikker på hvor mye jeg skal bruke skoene på langtur framover, men de har plass til tærne mine, så de får nok i hvert fall være med til Berlin!

Etter 19 km, ved Sognsvann, tok jeg en kort spisepause. Jeg hadde med en New Energy. Jeg vet at det er godteri og ikke godkjent treningsernæring, men den er god, og jeg synes jammen jeg er masochist nok som det er om jeg ikke også skal tvinge i meg gele som minner om noe som ikke egner seg på trykk... Sjokoladen gikk ned på høykant, og så var det bare nedoverbakke hjem til Skøyen. 27,3 km / 2 t 54 min. Jeg begynte å få vondt i rygg, hofter, lår (les: overalt), men var ikke sliten, og følte at 15 km til absolutt ikke virket avskrekkende. Så fantastisk å få en sånn opptur, endelig! Jeg har slitt meg gjennom langturer i hele sommer uten å få noe særlig godfølelse, jeg har stagnert og lurt på når det skulle løsne. I dag skjedde det! Jeg tok et par trappetrinn i en sleng - og gleder meg allerede til neste langtur.