NIMI

I dag var jeg et sted jeg virkelig aldri hadde trodd jeg skulle sette mine ben; Norsk idrettsmedisinsk institutt (NIMI). Jeg og en haug superspreke treningsfantomer, liksom! Jeg hadde nemlig time hos lege Thomas Torgalsen. Han kunne med en gang konstatere at jeg har en klassisk beinhinnebetennelse i høyreleggen (som jeg trodde). Han studerte føttene mine som visstnok så nøytrale ut (det kan stemme), men da jeg måtte stå på ett bein og bøye kneet hadde det en tendens til å vri seg innover, noe som kan forårsake slike problemer. (Denne øvelsen var forresten ganske pinlig - jeg eier verken balanse eller styrke! Legen rådet meg til å trene mer på dette for økt stabilitet.) Jeg fikk en henvisning til MR, for at man skal kunne fastslå alvorlighetsgraden av skaden. For er det "bare" beinhinnebetennelse (og ikke en mer alvorlig slitasje eller tretthetsbrudd) kan man visstnok kjøre på til en viss grad så lenge man tåler smerten (og den bare kommer ved større anstrengelser). Uansett foreskrev legen "smertefri trening" inntil videre. Jeg påpekte at det ofte ikke gjør vondt når jeg løper, men rett etterpå. Teller det som smertefri trening, mon tro? (Evig optimist!) Nei og niks, selvfølgelig. Jeg var så dum å si at jeg skal løpe halvmaraton i Tromsø neste helg, noe som da i så fall må skje mot legens anbefaling. Jeg får gå litt i tenkeboksen. Det ene løpet har neppe så mye å si, skadet er jeg uansett... Samtidig har jeg løpt minimalt i hele desember (36 km totalt!), og det føles litt idiotisk å slå opp alt for fullt med 21 km asfalt. Uansett er jeg motivert for å trene på andre måter. Elixia har en ny kampanje gående nå, med tilbud om å trene i januar og februar uten å måtte binde seg for noe mer. Det er jo genialt, for Elixia Sjølyst ligger 50 meter hjemmefra. Jeg har riktignok litt dårlig erfaring med deres temmelig agressive rekrutteringsmetoder, men jeg får bite det i meg og tenke at jeg trenger de to månedene på helsestudio.

I tillegg skal jeg til ortopediingeniør Goplen for å sjekke skotøy, teste løpesett og evt. få tilpasset såle.

Siden sist har det bare blitt to turer på 6,5 km - ingen ting å skrive hjem om. Og mindre skal det bli... Snufs. Noen som kan muntre meg opp med å fortelle om morsomme gruppetimer (annet enn spinning) for kondisjon og styrke, som ikke er harde for leggene og (viktigst) ikke krever stor koordineringsevne?

Bedre enn medisin

Det var nok ikke fullt så mye snø på Bygdøy i dag, selv om pulsen kunne tilsi det...

Ingen leggsmerter etter søndagens 5,5 km på Bygdøy. Er det kanskje der løsningen ligger likevel? Korte turer, ingen asfalt? Silja ville blitt stolt over å se meg i dag; jeg var nok en gang fornuftig og jogget 6 km, igjen på Bygdøy. Det satt fortsatt litt langt inne å komme seg ut - jeg jobbet hjemme og hadde gledet meg til å jogge i dagslys, men så var det overskyet... og det blåste... og snødde... Men jobbrelatert stress har de siste ukene fått skuldrene og armene til å stivne, det skjer alltid hvis jeg får litt for mye å tenke på samtidig med at jeg sitter bøyd over maskinen. Hele overkroppen min føltes som en eneste vond knute i morges, så til slutt fikk jeg overbevist meg selv om at det nok ville være lurt å bevege seg litt. Og det var det selvsagt. 37 min etterpå var jeg et nytt menneske, absolutt alle spenninger var ute av kroppen og hodepinen lå igjen ved Bygdøy sjøbad. Noe ikke fullt så hyggelig er å konstatere at formen er elendig, virkelig elendig! Med en snittfart på over 6 min/km hadde jeg en puls på 176... Nå pleier jeg å ha høy puls, men i et så rolig tempo, så kort, burde den ha ligget ti slag lavere. Jeg skylder gjerne på snøen, men det er vel mer sannsynlig at mange uker uten kvalitetstrening har fått formen i bånn. Jaja. Det har sine fordeler med dårlig kondis, f.eks. at selv en liten tur på 6 km er så effektiv at man blir sittende med et salig smil om munnen resten av dagen!




Selvfølgelig ble leggen vond etter 3 km, og har verket siden. Jeg har likevel bestemt meg for å fortsette med kortere turer, og unngå asfalt. Det er jo tross alt ikke noe problem når jeg har både Bygdøy og Frognerparken rett rundt hjørnet. Intervaller har jeg bestemt meg for å stå over inntil videre - jeg er lei meg for å gå glipp av Treningscampen for tiden, men det er godt å se at de tøffeste holder stand også nå i kalde, masete desember! Jeg kommer sterkere tilbake!

Ingen trening før mandag (fortsetter det slik er jeg snart tilbake på mai 2009-nivået, da jeg knapt kunne bevege meg etter 5 km = 1 times jogg... Men sjelden har jeg kjent på godfølelsen som da!)

Å gjøre ting halvveis

Jeg hadde nesten ikke trodd at jeg kom til å skrive dette noen gang, men den siste uka har jeg faktisk slitt litt med motivasjonen. Jeg er ganske enten-eller, og hvis jeg ikke kan jogge så mye og ofte som jeg vil - ja, da kan det i grunnen være det samme.

Jeg har bestemt at fram til halvmaraton i Tromsø 8. januar skal jeg kjøre for halv maskin, dvs. 1-2 rolige og relativt korte joggeturer per uke. Fastlegen har endelig funnet ut hva Nimi er og lovte å sende dem en henvisning; forhåpentligvis får jeg en time der ikke så veldig lenge etter Tromsøturen. Og så får jeg heller ta en skikkelig pause i januar og februar (men ikke mars også, for guds skyld!). Jeg tror ikke jeg kommer til å klare å holde formen vedlike med spinning og langrenn (svømming og egentrening i studio er utprøvd og forkastet), det er altfor tidkrevende. Heldigvis fortalte Sharon Broadwell, under foredraget om maratonforberedelser på Bislett forrige helg, at vintermånedene ikke er viktige for maratonløp på høsten. Ingen fare om trening t.o.m. februar går i dass! Det er mer enn nok tid fra mars og utover. Puh! Et større problem er at det ser ut til at mitt foreløpige karrieremessige høydepunkt, et seminar i Oxford der jeg skal legge fram arbeidet mitt, må legges til 24. eller 26. september! Berlin maraton går av stabelen 25.... Er det mulig! Jeg har to viktige ting på tapetet i 2011 - det er 365 dager å ta av - og så må de falle omtrent akkurat samtidig. Jeg krysser fortsatt fingre for at Oxfordseminaret avsluttes 23. september i det minste...

Men det er lenge til, og et maratonløp føles også veldig, veldig fjernt. Jeg er i dårlig form for tiden, og på morgenens Bygdøyrunde var jeg anpusten og sliten i de 5 1/2 km turen varte. Det deilige var å kjenne at selv en så kort tur ga meg godfølelsen etterpå! Så jeg var veldig glad for at jeg overvant lysten til å forbli i lenestolen med Aftenposten og kaffe. Det er veldig lenge siden jeg har slitt med motivasjonen, og jeg håper det blir lenge til neste gang. For også halvveis trening er bedre enn ingen trening!

!

Etter en rask dusj var det avgårde på Parksprint. Siri og jeg begynner å få teken på organiseringen nå, godt assistert av Kristine, Torfinn, Randi Helen, Silja... Det er som vanlig litt hektisk rett før start, og pulsen er temmelig høy når førstemann løper over mål - fungerer tidtakingen? Heldigvis gikk det bra i dag også!

TC på Bislett

I dag var det endelig tid for litt jogging igjen. Siden forrige tirsdag har jeg bare trent én gang; 40 min. tøysetrening på Blindern Athletica. Jeg er fortsatt langt unna de tre ukentlige løpeøktene jeg skrøt på meg i forrige innlegg... Men i dag var det satt opp inneøkt på Bislett, og den har jeg spart meg til.

Ikke fullt så tomt på Bislett i kveld...

Jeg bestemte meg for å løpe til Bislett, og så heller ta bussen hjem etterpå. Det var ikke spesielt kaldt å løpe ute, imidlertid hadde jeg vært litt naiv som trodde jeg kom til å gidde å løpe i snøfonnene for å få mykt underlag. Snøen var godt skrapt vekk, så den harde asfalten gjorde ganske vondt. Inne på Bislett føltes det derimot som å løpe på en sommereng. Jeg har lest at det røde underlaget egentlig er ganske hardt (hardere enn grus, f.eks., er det mulig?), men det føltes ikke slik i det hele tatt. Jeg tok det helt med ro og jogget rundene på ca. 3:30. Mens de andre treningscamperne løp 5 km testløp... Selv om det var litt kjedelig å bli forbiløpt både to og tre ganger, var det også godt å subbe rundt med lav puls. Jeg ville ikke likt å løpe i 24 timer der inne, men det er virkelig noe spesielt med den lange, svakt kurvede korridoren. Jeg blir alltid like forbauset når jeg er tilbake ved start - hvor var svingen?! Man kommer inn i en egen rytme, jeg tror faktisk jeg fint skulle klart 20 km + med god musikk på øret. Etter hvert som jeg ble varm forsvant smertene i leggen, og jeg dristet meg til en kontrollert spurt på slutten. Det ble totalt 8 runder. Med 3,5 km hver vei (definitivt naivt å tro at jeg skulle ta bussen hjem) endte jeg opp med ca. 11,3 km alt i alt. Compeed-plastre reddet de astronomiske vannblemmene.

Det får bli litt intervallspinning denne uka; egentrening i studio får jeg bare ikke til. Forhåpentligvis blir det snart tid til litt langrenn.

Tilbake i vater

Det er ingen tvil om at jeg trenger joggingen for å beholde likevekten. Joggingen er ventilen som slipper ut stress fra jobb, alt jeg ikke rekker å gjøre, intense øyeblikk med trollete småunger på bussen, husarbeid som jeg hater mer enn noe annet... Joggingen fjerner alt det der, og lar meg sitte igjen med en sliten, rolig kropp som ikke lar seg hisse opp over absolutt alt. En kropp som bare vil ligge på sofaen og lese bok og drikke te. Jeg burde jo kunne få samme effekt av annen type trening - spinning, roing, svømming - men effekten er aldri like påtagelig. Antagelig fordi jeg ikke får like høy puls, eller fordi jeg ikke gidder å holde på lenge nok. Uansett, jeg har kjent de siste ukenes jogge-askese på kropp og humør. Jeg har etter hvert blitt sur, grinete og anspent. Men nå kjenner jeg at redningen er nær... De ti siste dagers 45 km har ikke fått leggproblemene til å blusse opp igjen, og jeg begynner å bli svakt optimistisk i forhold til å kunne gjenoppta tre ukentlige økter. Om det kommer av nye sko, tigerbalsam mens jeg løper, besvergelser på kirkegården ved midnatt, leggvarmere, tøying eller aftenbønn vet jeg ikke - men her tas i hvert fall alle midler i bruk før jeg eventuelt må søke mer profesjonell hjelp. Dagens stalltips: Sole fotsenger. Ingalill lover gull & grønne skoger, i hvert fall har de gjort godt for hennes legger, og jeg fyker avgårde til Løplabbet og bidrar nok en gang til deres overskudd (spørs om det blir penger igjen til barnas julegaver hvis det fortsetter slik). Men disse sålene er i hvert fall temmelig mye rimeligere enn spesiallagde, så jeg gjør et forsøk. Ingalill gjentar til stadighet at sålene er forferdelig harde og vonde i begynnelsen, jeg forstår ikke hva hun mener og er strålende fornøyd med mitt nye kjøp. I 4 km... Da får jeg de verste vannblemmene jeg noensinne har hatt, midt under hver fotbue. De er begge over 5 cm lange! Ok, sålene er harde. Men løpesteget kjennes veldig stabilt og stødig, og dempingen begynner jo virkelig å ligne på noe nå. Så jeg krysser fingrene og håper at Sole kan redde både familieidyll og juleforberedelser. Det blir ikke noe pepperkakebaking med meg hvis jeg er sur...

Dagens løpetur var, på tross av gnagsårene, fantastisk. Jeg løp sammen med Ingrid, kollega og venninne, i Frognerparken. Det var kaldt, men heldigvis vindstille. Det ble to rolige runder, totalt kom jeg opp i 9,5 km. Snittpuls på 161, det må være tidenes laveste!

Mange av dere fikk sikkert nyhetsbrev fra Oslo Maraton-arrangøren i går, der de bl.a. informerer om et foredrag på Bislett førstkommende søndag fra 12 til 13. Tema er "hvordan trene til et maraton - skadeforebygging". Det kommer jo veldig beleilig for meg, så jeg meldte meg på sporenstreks til run@skvidar.no. Vil noen flere være med?

Galskapslangtur

I dag var dagen for treningscamp-langturen som skulle gi mulighet for å være med i 40 km +, eller evt. hoppe av underveis. Start var i Frognerparken, deretter skulle vi løpe til Lysaker, Røa, Sognsvann, Grefsen, Økern... Jeg håpet i utgangspunktet å være med 30 km, selv om det ikke ville være så lurt med tanke på at jeg for tiden er "kvitt" beinhinnebetennelsen og ikke bør løpe så langt på asfalt uten en gradvis tilvenning. Men så ble Régis syk, og da var det litt begrenset hvor lenge jeg kunne la ham være alene med to kranglete småjenter. Så før start så jeg for meg Sognsvann eller Grefsen som absolutt siste stopp.

Vi var åtte stk. som møtte opp i morges: Siri, Kristine, Torfinn, Vemund, Andreas, Marianne, Marit (veldig hyggelig å treffe deg, håper du blir med en annen gang også!) og jeg. Det blåste fryktelig, og det var kaldt. Vi hadde vinden i ryggen ned mot Skøyen, men det var også det eneste stykket vi hadde medvind. Fra Lysaker startet bakkene mot Røa, med iskald motvind... Uff, så surt, og uff, så tungt. Enda verre ble det fra Røa og oppover mot Holmenkollen. Det gikk i snegletempo, og det føltes som om vi ikke kom oss av flekken. Likevel var pulsen min høy. Da var det godt å ha med blide folk på tur, spesielt Marit smilte og lo hele veien! Etter Røa forsvant dessverre Andreas og Marianne - de lå foran oss hele veien, og plustelig var de vekk (det viste seg senere at de hadde løpt mot Tåsen). Etter løypas høyeste punkt fikk vi litt nedoverbakke ved Slemdal, men ved Ris kirke tok vi av til venstre og løp oppover mot Sognsvann. Fortsatt iskald motvind, å, det var kaldt! Jeg hadde en isklump til venstrehånd og fikk heldigvis låne Kristines gigantiske slalåmvott - takk, takk, jeg lover å aldri le av vottene dine mer! Den siste strekningen langs jordene før Sognsvann la jeg meg bak Vemund, det var veldig smart og jeg fikk omsider litt ly for vinden. Men ved Sognsvann sa jeg likevel takk for meg og stormet inn i den varme t-banen, der jeg ble sittende å hakke tenner. Turen hjem var igrunnen enda kaldere enn joggeturen! Andreas gikk på t-banen ved Tåsen, og han hadde istapper hengende ned fra lua... Men etter en varm dusj føler jeg meg nå varm og god og deilig avslappet. Å, så godt med en ordentlig langtur igjen! Det ble ikke 30 km, men det ble 20.00, og i tillegg til å være et pent tall er det også en respektabel distanse i dette været. Takk for hyggelig selskap i dag, alle sammen!

Marit, Kristine, Vemund og Torfinn fortsatte videre fra Sognsvann

Å, så deilig å være tilbake fra langtur i kulda!

Nå må man virkelig ville det...

Det var kaldt i går. Ikke så mange minusgrader, men en fryktelig isvind. Jeg hørte den gjennom peisen før jeg skulle avgårde på intervalltrening i Frognerparken. Jeg hadde nettopp sett en slik tabell i avisen:

Den sier jo alt, og jeg hadde fortsatt søndagens joggetur på løssnø i motvind friskt i minne. Jeg var derfor veldig opptatt av å kle godt nok på meg, og selv mamma ville vært fornøyd med gårsdagens undertøy; ull-bh, ull-singlet, to langermede ulltrøyer, ullstilongs, leggvarmere:

Likevel kviet jeg meg for å gå ut i blåsten.

Da jeg ankom møtestedet 19.56 var det ikke en sjel der. Ok, det blir bare Siri, Torfinn og meg, tenkte jeg (litt lettet). Jeg var tung i beina, litt forkjølet og følte ikke for å slite meg ut (det hadde jeg uansett bestemt meg for å ikke gjøre, nå er det rolig tempo som gjelder for å ikke vekke den foreløpig hvilende beinhinnebetennelsen). Men folk strømmet på og til slutt var vi hele 15 stk. (!) som kjempet mot vinden i oppoverbakken. Jeg hadde mer enn nok klær på meg, og hadde jeg løpt i vanlig intervalltempo hadde jeg nok angret på i hvert fall én av de langermede trøyene. Nå gikk det egentlig greit. Siden det var så mye vind og is i løypa kjørte vi dobbel - dobbel - trippel - dobbel - dobbel. Det passet meg fint. Jeg tok en snarvei i hver runde og løp rolig. Dessverre fikk jeg akutt vondt i magen på den siste runden, og av samme grunn ble det heller ingen jogging hjem. Jeg løp heller ikke til parken, da jeg ikke ville løpe på asfalt med kalde bein. Derfor ble gårsdagens økt ganske kort, bare 6 km. Det kan forsåvidt være greit for leggen. Jeg kjenner foreløpig ingen ting, annet enn at jeg er litt støl der fordi jeg har begynt å tøye den. Jeg har tro på at det skal hjelpe, den er nemlig så stiv som den aldri har vært før. Joggeskoene føles kjempegode, de sitter som et skudd og demper veldig godt. Jeg føler likevel at det var litt gambling å kjøpe nøytrale sko...

En av grunnene til at jeg hadde så tunge bein i går - annet enn at jeg er i dårlig form for tiden - var nok at jeg tok en alternativ økt på Blindern Athletica på tirsdag. 30 min. sykling og 20 min. roing. Jeg hadde på meg klokka for å måle pulsen. Fascinerende hvor mye lavere puls jeg har ved andre treningsformer enn ved løping! Da jeg syklet var jeg hele tiden sliten i beina, men det var likevel bare så vidt jeg kom meg over 180 i puls på slutten. På romaskinen var pulsen enda lavere. Det kommer vel av at jeg trenger å trene opp de aktuelle muskelgruppene først.

I dag blir det svømming, men så skal det hviles fram til søndagens langtur. Jeg vet ikke helt hvor jeg ender opp, det kommer an på hvor fort vi løper og på dagsformen. Terrenget er ganske kupert, så jeg er litt spent på hvor tungt det blir. Kommer jeg meg over 26,2 km som er det lengste hittil? Håper mange blir med, jeg tror det kan bli veldig hyggelig.