Hvorfor?

Et par blogginnlegg har fått meg til å reflektere litt rundt motivasjonen min for å løpe - Siri tar opp treningens helsebringende egenskaper, og Maratonmormor snakker om hvordan man klarer å motivere seg til å ta på joggeskoene uansett form, vær og lyst. For det er jo ikke slik at trening alltid er gøy og lystbetont! Ikke for min del, i hvert fall. Så hva driver meg?

Da jeg startet å jogge i fjor sommer, slet jeg mye med stressrelaterte skulder- og armplager, og fikk streng beskjed fra legen om å trene regelmessig. Enda viktigere: De siste fem årene har jeg fått to barn og levd i et kaos av søvnmangel, slit, studier og kveldsjobbing, noe som gjorde meg mer og mer rastløs og ute av stand til å slappe av når anledningen bød seg. Da jeg begynte å trene for skuldrenes skyld, kjente jeg at gevinsten var dobbel: Endelig gikk det an å sette seg ned med en bok og en kopp te! Tre treningsøkter i uka holder både skuldre og rastløshet i sjakk - det er min motivasjon for å ikke sluntre unna! At det i tillegg er sosialt og hyggelig å delta på Treningscampen er et ekstra pluss. Jeg hadde vel neppe klart å komme meg ut i tyve kuldegrader denne vinteren hvis ikke en håndfull campere ventet i Frognerparken...

Løpekonkurranser er også en bonus. Det gjør treningen mer meningsfull, og det er gøy å løpe sammen med andre mosjonister. Kanskje klarer man å komme seg forbi et par stykker, også? Men jeg vokter meg vel for å stille for høye krav til "persing" og tider... Jeg synes det er nok som skal presteres på jobb og på hjemmebane. Jogging skal være en hobby, ikke mer. Og for å være helt ærlig: Å løpe 10 eller 21,1 km er da faktisk ikke så verst, uansett tid.

Dagens tall: Det ble en rask joggetur før middag. Den vanlige Bygdøyrunden, ca. 7 km, 40 min. Jeg økte farten i alle bakkene, noe som fikk pulsen godt opp. En fin økt med god musikk på øret, sol, seilbåter, blåklokker og hester.