Når alt kommer til alt...

... er jeg i grunnen litt stolt over å ha pådratt meg en belastningsskade! For mindre enn et år siden var jeg ikke i stand til å løpe 5 km i ett strekk, og kroppen ante knapt hva høy puls var. Så dette får jeg tåle! Dessuten har det vært bedre i dag. Vondt i morges, men da vi gikk tur langs Hvervenbukta var det absolutt levelig. Bestemte meg derfor for å sanke noen siste kilometre på SATS; påskeutfordringen avsluttes jo som kjent i dag. Jeg tok det veldig med ro og varierte med rask gange og stigning innimellom. 5 km totalt. Det gikk fint, men beinet var ikke seg selv. Jeg turte ikke legge all tyngde på det, og løp keitete og skjevt. Kunne aldri, aldri løpt halvmaraton i dag! Så nå er jeg nødt til å ta det med ro resten av uka, og håpe på det beste.

Uansett: Jeg endte opp med 51 km! (53,5 hvis jeg tar med skikilometre delt på to, det er også lov...) Jeg er veldig, veldig fornøyd med å ha løpt så mye de siste 10 dagene, selv om det kanskje ble litt i overkant intenst for den skrantne muskulaturen min. Og selv om det sikkert ikke holder til å slå de andre, gale(re) damene på Treningscampen, fortjener jeg definitivt en belønning. Derfor setter jeg meg nå ned med et gullbrød (siste rest av påskeegget - hvorfor er alltid marsipanen igjen til slutt, tro...?) og Jo Nesbø!

PS. Jeg skal ta et skritt videre og begynne å legge ut bilder på bloggen. Foreløpig starter jeg med

ett fra påskeferien, tyvlånt fra min svigerinne:

(Nei, jeg er ikke spesielt glad i å ake...)