Høstkveld i parken

Vanen tro hadde tenkt å kalle dette innlegget Post-FMR. Men jeg føler meg rett og slett ikke post-noe som helst. Bortsett fra at jeg var så trøtt søndag kveld at jeg glemte å stille vekkerklokka, har jeg ikke merket noe til søndagens løp i det hele tatt. Deilig å slippe støle muskler for én gangs skyld (det føles nesten uvant)!

Men på grunn av alle konkurransene - på lørdag blir det jo fjerde løpshelg på rad - bestemte jeg meg for å ta det litt med ro på Treningscamp i kveld. Alle ryktene om den lettløpte Hytteplanmila gjør jo at det frister å gå for ny pers. Jeg skal ikke utbasunere noe høytsvevende mål offentlig, men håper selvfølgelig å komme meg under 53 min som er nåværende bestetid. Jeg satser på at løypa er en eneste lang nedoverbakke, så går det sikkert bra!

Jeg kjente bittelitt til leggene i dag igjen. Irriterende at det aldri kan gi helt slipp, men samtidig en lettelse at det har blitt så mye bedre. Jeg tror faktisk jeg skal være helt vill & gal og løpe med Aegisene på lørdag. Jeg er så utrolig lei de klumpete Sauconyene! Så får jeg heller lide litt etterpå.

Det var en liten, hyggelig gjeng på trening i kveld. Det er mørkere og kaldere enn tidligere, og i dag føltes det godt å løpe med lange ermer og jakke. Opp og ned til parken hadde jeg på meg lue og vanter i tillegg. Refleksvesten måtte også med! Her er dagens tall - litt kortere doble runder og noe lavere fart og puls enn vanlig.

Høy puls fikk jeg derimot da jeg skulle plugge Forerunnern i datamaskinen etterpå. Den var DØD! Fullstendig stokk, stein død. Grå skjerm. Ingen reaksjon når jeg trykker på startknappen. Helt nummen går jeg inn på bloggen til Moshonista og leter meg febrilsk fram til innlegget der hun opplevde det samme før Oslo Maraton - husker vagt at hun fant en abrakadabra-trylleformel som vekket sin klokke til live igjen. Derja. Trykke inn mode og reset i 10 sekunder. Skru på. Pling! Forerunnern er tilbake hos meg igjen. Tjo, nå ble jeg skjelven og må roe ned med litt sjokolade... Takk, Ingalill!