Hytteplanmila

Det er ikke greit å være løper. Spesielt ikke løper med betennelse i leggene og tidvis oppsvulmede føtter. Hva slags sko skal man velge? Jeg endte opp med tre par i bilen da vi kjørte til Hytteplanmila... Jeg innser at dette illustrerer overfloden i vår del av verden, og synes det er flaut - men kan jeg lette litt på samvittigheten med det faktum at jeg ikke har kjøpt verken sivile sko eller klær det siste året?

Min dårlige samvittighet. (Endte forresten opp med Adizero Tempo, et godt valg!)

Torfinn, Hanne og jeg kjørte sammen i retning Hønefoss. De to hadde funnet ut at vi alle tre skulle komme oss under henholdsvis 40- og 50-tallet. Galskap, tenkte jeg. 5-km-persen min er på 25.02, og jeg kunne vanskelig se for meg at jeg skulle holde det tempoet dobbelt så lenge. Nå skulle riktignok løypa være forholdsvis lettløpt, så jeg tenkte at det gikk vel an å prøve. Sub-52 virket litt mer realistisk, men ville også være bra.

Litt dramatikk rett før start hører jo med; jeg tok igjen ansvar for dagens stressmoment. 7 minutter før start kler vi av oss overtrekkstøyet for å varme opp. Jeg skal finne fram ipoden. Ipoden? Hvor i alle dager har jeg gjort av den? Jeg tømmer alle sekker i hele bilen. Vrenger alle lommer. Hanne blir beordret inn i garderoben for å lete. Ingen ipod. Jeg gir opp hele greia, og vet at det blir umulig å komme seg under 50 min uten følge av A-ha. Ja, ja, meg og mine materialistiske problemer, jeg prøver å være stoisk - og ser at ipoden har ligget på biltaket hele tiden... Her er bildebeviset:

Frenetisk leting. Er det mulig... Ingen av oss fikk varmet opp på grunn av meg.

Været var fantastisk. Kaldt, men strålende sol og nydelige høstfarger. Jeg hadde pugget løypebeskrivelsen og kjente meg godt igjen; først nedover - så en litt kupert strekning - deretter flatt før den siste stigningen opp til mål. Jeg startet på 04.52, 04.56, 05.07. Her begynner jeg å miste troen litt. Skal jeg virkelig orke å gå på en supersprekk? Kan jeg ikke bare perse såvidt, uten så mye hat og smerte? Hanne løper forbi meg når vi kommer ned til det flate området, hun gir seg åpenbart ikke med det første. Hm... Jeg får vel prøve litt til, da. 05.00. Jeg kommer inn i en god rytme - 4.43 og 4.47. Det er flatt så langt øyet kan skue, så det er i grunnen bare å fortsette å prøve til det eventuelt ikke går lenger. Og jeg skjønner etter hvert at det kommer til å gå! Den siste kilometeren er tung, men jeg gir alt i "pulsbakken" og kommer inn til den offisielle tiden 49.21! Jippi! Jeg er så utrolig glad. Nå er jeg i en periode der treningen gir resultater, og det er så godt. Å komme seg under 50 minutter føles som en liten milepæl! Torfinn løp inn til 39.21 og Hanne 49.49 - full klaff for alle tre! En vellykket tur, med andre ord. Vi koste oss med kaffe og boller etterpå, og var vel enige om at vi skal tilbake til denne fine løypa neste år. Fine t-skjorter og sokker fikk vi forresten også. Alt fungerte veldig bra, bortsett fra at Hanne og jeg startet for langt bak i feltet og tapte endel tid i begynnelsen. Det tar vi på vår egen kappe! Veldig hyggelig med heiing av Siri, som skal ha sin del av æren for at kondisen vår er i bedring...

Opp "pulsbakken". Foto: Siri S. Johnsen

Torfinn fløy i finværet

Velfortjent Hytteplan-bollekos! Foto: Siri S. Johnsen

Dagens glade tall (med kilometerlaps, endelig!)