Stor ståhei...

... for hyggelig familiebesøk og nydelig mat, men lite annet.


Det er bare å slå det fast med én gang - Gøteborgsvarvet 2010 ble totalt mislykket for min del. Jeg fikk magetrøbbel halvveis og måtte gå de siste 6 km. Antagelig en nyttig erfaring - men en smertefull og forsmedelig en.

Det lovet dårlig allerede fra morgenen av, jeg våknet med vondt i hodet og følte meg klein. Helte nedpå med kaffe for å kvikne til, kanskje dagens store blunder. Men været var flott, og vi gledet oss til å delta på verdens største halvmaraton!

Før avreise til sentrum, sammen med tante Gun

Vi ankom startområde over to timer før start, så det ble god tid til å føle på stemningen - og reflektere over det kommende løpet. Jeg kjente spenningen stige, parallelt med lysten til å løpe raskt inn til en ny pers. Det var varmt, men det burde vel gå. Vi spiste piknik på gresset, så eliteløperne løpe inn til uforståelige tider, og tittet på all underholdningen som fantes:

Disse glade damene slapp sikkert magetrøbbel

Etter hvert ble det tid for start i gruppe 19 - kl 15.54. Humøret er fortsatt på topp!

Vi startet offensivt. Det virket lurt å løpe sammen i begynnelsen; hjelpe hverandre i oppoverbakkene og holde tempoet. Snittfarten var kanskje litt vel ambisiøs: 5:50 lå vi på veldig lenge. Det høres ikke mye ut, men varmen og solsteken var rett og slett helt uutholdelig. Overalt satt folk i solstoler og drakk øl - jeg forsøkte å tenke at de også hadde det vondt i denne temperaturen, uten å klare å overbevise meg selv om det. Men den første delen av løypa var veldig koselig, og ting føltes bra.

Så begikk jeg muligens dagens blunder nr. 2 - drakk to store beger sportsdrikke i løpet av de første drikkestasjonene. Vet ikke hva som skjedde, men ca halvveis i løpet fikk jeg magetrøbbel. Måtte rett og slett på do. Nei og nei. Strekken langs kaia før Gøtabroen virket uendelig lang. Hvordan skal dette gå? Jeg bestemmer meg for å gå over broen, så roer magen seg sikkert etterpå. Men nei. Jeg skjønner etter hvert at jeg ikke kan løpe mer. Nei og nei! Jeg som lå an til å perse og alt! På Avenyn investerer jeg flere minutter i dokø, men det hjelper ikke. Løpet er kjørt og jeg går så fort jeg kan for å redde stumpene. Noe så forsmedelig som å måtte gå inn til mål, når jeg har krefter og lyst til å løpe... Skuffelsen er stor, men etter hvert tenker jeg mer på å komme meg hjem. Det er ikke gøy å ta overfylt trikk i halvannen time når man har magekraper. Nok om det.

Dagens seierherre:

Régis løp inn på 2.10, noe som ikke er så dårlig av en debutant i denne varmen!

Men én positiv ting skal fremheves: Jeg var tross alt veldig fin i det nye løpeskjørtet mitt! Jeg så ikke et eneste annet løpeskjørt hele dagen, så her må vi Treningscampjenter virkelig sies å være internasjonale trendsettere...

Jeg kviknet til etter hvert, og dagen ble avsluttet med nydelig mat og drikke. Alt i alt var det en vellykket og hyggelig tur - nå gjelder det bare å finne ut av hva magen min ikke tålte, og unngå det framover. Jeg er veldig tent på å løpe raskere under Oslo Halvmaraton i september. Men den lille muligheten jeg åpnet for å løpe maraton på et senere tidspunkt, er hermed lukket for godt. Den er låst med hengelås, nøkkelen er kastet i Gøtaelven.

Detaljer fra løpet mitt