Comfortably Numb

Jeg sliter med motivasjonen. Skikkelig. Hver gang jeg kommer meg i joggeskoene er det like deilig, og hver bidige gang sier jeg til meg selv at nå, nå skal jeg komme godt inn i det. Da jeg var på ferie i Frankrike, f.eks. En dag løp jeg hele ti km (!), og var støl i tre dager etterpå (!). Himmel og nirvana på én gang. Hvor lenge varte den følelsen? Altfor kort, og plutselig hadde jeg ikke løpt på tre uker og bestemte meg for at jeg nok ikke gadd å bli med på Skiløpet likevel. Kaste joggeskoene og kjøpe en flaske god portvin? Dramatisk skal det være, og selvsagt enten-eller.

Men så har det seg sånn at det har vært ekstremt stille på jobben de siste dagene. Ingen oppdrag, ikke annet enn kjedelige rutineoppgaver som ellers salderes bort. Og når man jobber hos selveste Storebror, da går det ikke an å bruke (hele) arbeidsdagen på å lese blogger, som man uten problem kan gjøre på universitetet. Det man imidlertid kan gjøre, det er å benytte seg av det fine tiltaket kalt "Trening i arbeidstiden". Det satt uendelig langt inne - men til slutt fant jeg ut at litt mølleløping i kjelleren fristet mer enn å glane på veggen.

For en klok beslutning! Det ble Prodigy, A-ha, og så selveste Pink Floyd, da. For noen fantastiske 45 min, med et progressivt siste kvarter med stigende puls. Kan jeg klare å sparke meg selv i gang ved å løpe mølle på jobb?

Godfølelsen

Ah... Å komme hjem fra en joggetur ti på halv ti lørdag morgen, etter syv deilige kilometer i veldig godt selskap (Tone), og så dusje og legge seg litt i sengen igjen... Jeg må jobbe i dag, skrive på en artikkel, men alt arbeid som kan gjøres i sengen føles som ferie etter at jeg har begynt i en "vanlig" jobb med oppmøteplikt, faste arbeidstider og stemplingsur. Så nå ligger jeg her med PC-en i fanget og kjenner på godfølelsen.

Det sto en artikkel om løping i A-magasinet i går. Jeg skummet bare raskt igjennom den, men fikk med meg at de fokuserte på at løping får fram kreative tanker og gode ideer, og at det skaper overskudd. Joda, det gjør det jo. Men det jeg var mest enig i, var det Langeland sa om løping som et rusmiddel. Det aller, aller beste med løpingen er den fantastiske følelsen i kroppen etterpå. Selv etter syv rolige kilometer. Personlig kjenner jeg ikke så mye til overskuddet - jeg blir sliten av å trene. Men tanken på godfølelsen etterpå er det eneste som virkelig kan få meg til å ta på joggeskoene i en periode med lite motivasjon.

Treningsprogram? Sitat Ingalill: "Tror jeg liker bedre tanken på at du skal løpe rundt timen enn at du igjen skal slave lykkelig til treningsprogram og ende under 50." Vet du hva, jeg tenkte litt, og er egentlig enig med deg. Det må da gå an å ikke gjøre alt 130 %. Så jeg fortsetter som før, løper rolige turer hjemme og tar en harderer mølleøkt hver uke på jobben (når jeg rekker). Løpe for godfølelsens skyld, det må da være det ultimate mål.

Hjerteløpeskjørtet har endelig fått luftet seg!

Påmeldt Skiløpet 2014!

Ok - tilbake til start og på'n igjen! Etter denne bittelille kunstpausen fortsetter vi der vi slapp og later som ingen ting. Livet ble fylt av andre ting - ny jobb som overlappet med gammel, bl.a. - og interessen for løping måtte vike litt for interessen for hund. Men jeg har ikke lagt opp, og jeg kommer ikke til å gjøre det heller! Jeg har holdt det gående med et par økter i uka, og i dag tok jeg skrittet og meldte meg på Skiløpet. Egentlig hadde jeg tenkt å ikke sette meg noe mål overhodet, kanskje timen, men jeg kjenner allerede hvordan det bobler i meg av treningslyst og motivasjon... Så jeg tror jammen jeg finner meg et treningsprogram, jeg! Som skal følges slavisk og dokumenteres på bloggen. Aaah - hvordan kunne jeg falle ut av rytmen?

På joggetur med Tone en gang i vinter

Tilbake i tralten

Jeg er optimistisk. Det går framover, oppover med motivasjonen, og jeg har faktisk løpt tre ganger og trent én styrkeøkt per uke de siste ukene. Spesielt styrkeøkta er imponerende, om jeg får si det selv! Siri har fått meg til å stå opp i otta de siste lørdagsmorgenene for å svette og slite. Jeg er en sånn som egentlig ikke skjønner poenget med styrketrening - hva skal man med armhevingsmuskler, annet enn til å ta armhevinger, liksom? Og hva er vitsen med det? Men denne økta har vært spesielt rettet mot løperes behov, og plutselig virker det ikke så bortkastet lenger. Stabiliseringsmuskler trenger jeg nemlig, for å unngå beinhinnebetennelse og andre belastningsskader. Leggmuskler er kjekke å ha. Mage- og ryggmuskler også. Med en dæsj kondisjonsøvelser innimellom har det faktisk blitt gøy å trene styrke, hvem skulle vel trodd det?

Med linselus Siw-Mette

Og så løpingen, da. Jeg føler null motivasjon til å trene intervaller, og tar alt etter lystprinsippet. De siste ukene har det betydd to turer à 5 km med hunden, og en langtur på ca 11 km med Adelheid. Det går sakte, men føles ikke tungt, og jeg er fornøyd bare med å få kommet meg ut.

Vinterskjørt som holder rompa varm, yay!
Da er det bare å ta på seg hundebelte og dra ut i snøføyken...

Veslegutt har fått seg nomesele (selvsagt)

Fikk flere tips til lisensfrie løp etter forrige blogginnlegg - bl.a. Holmestrand Maraton/halv/10 km. Hvis det er tilfellet, blir jeg med der. Flere som skal dit? Virker som påskemaraton i Drammen også er lisensfritt, jeg får undersøke det nærmere.

Godt nytt år og på'n igjen.

Dette ble jammen en lang bloggpause. Og 2013 et usedvanlig dårlig løpeår.

Først leverte jeg avhandlingen min, noe som førte til null løping fra januar til mars. Deretter hadde jeg en brukbar periode, fikk treningsprogram fra McMillan og kom i ganske god form - før jeg måtte forberede disputas og alt raknet på nytt. Kom liksom aldri inn i det igjen. Det eneste positive er vel at jeg ikke var skadet.

Og 2014? Da skal jeg boikotte omtrent alle norske løp. Herlig. Dette er virkelig en boikott som koster mer enn å ikke kjøpe produkter fra Nestlé. Hva skal jeg finne på i år?

Det får bli SRM, da. Å sette pers på 1, 2 og 3 runder.

En tur til Bordeaux og vinmaraton står på planen... NFIFs lange fingre når ikke helt dit!
Og så er det i hvert fall ett løp i nærheten som ikke krever lisens: Skiløpet. Takk! Jeg tror at 10 km'eren i Ski får bli årets store mål.

Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å komme meg ut av denne dvalen. Jeg har løpt kanskje 3 ganger de siste 6 ukene. Jeg har hatt mye å gjøre, men det er også vanskelig å komme seg ut på løpetur i mørket. Litt rart egentlig, for jeg har ingen problemer med å gå tur med hunden på kveldstid. Men da kan jeg tulle meg inn i tykk dunjakke, strikkelue, polvotter... Hadde jeg enda lagt på meg av inaktivitet, men av en eller annen grunn virker kroppen min motsatt der (antagelig mister jeg de få grammene muskler jeg en gang hadde).

Mitt eneste halmstrå er å løpe med Derek. Han er nå snart ett år og gammel nok for HD-scanning (for de uinvidde: røntgenbilde for å sjekke om han har hoftedysplasi, i så fall er jogging fy-fy). Båndtvangsperioden starter i april, og da må han være opptrent til å kunne jogge noen kilometer i bånd. Så vi har såvidt startet, pent og rolig langs Lysakerelven. Å løpe med ham er absolutt en motivasjonsfaktor. Det er mye mindre kjedelig å ha en løpeglad fuglehund foran seg - han traver ivrig i vei som en maskin, blir aldri lei, kunne løpt en maraton hvis han fikk lov (for tiden er vi oppe i 5 km, pluss opp- og nedgåing). Å jogge opp til Hvitstenvann blir en fryd heretter...

Jeg venter, treiga!
Hund med djeveløyne.

Jeg tror jeg trenger en PLAN. Men å kjøpe et nytt program fra McMillan for å perse på SRM, det blir liksom litt... voldsomt? Jeg får bare prøve å komme meg ut så ofte som mulig, og glede meg til bedre tider.

Julaften i november

Forrige helg fikk jeg en pakke i posten fra Løpeskjørt.no. Så, advarsel, dette innlegget er sponset!

Hovedinnholdet var en løpejakke til bruk i vinterhalvåret. Jeg har nå hatt min røde Gorejakke i fire år. Den er utrolig nok fortsatt som ny - men etter hvert har det begynt å friste med litt variasjon, så jeg vurderte å kjøpe Gemini-jakken til Løpeskjørt.no. Da Tone spurte om jeg ville teste den, takket jeg naturlig nok ikke nei... Min eneste bekymring var om den kom til å være for varm, tett og klam. På bildet syntes jeg nemlig stoffet så litt tykt ut. Vanntett på utsiden, fleece på innsiden.

Jeg ble utrolig overrasket da jeg fikk jakka og så hvor tynn og lett den faktisk var. Absolutt ikke tykkere enn Gorejakka, nesten tvert i mot. Veldig lett og god å ha på. Den kan brukes begge veier - men personlig ser jeg ikke poenget med å ha fleecen på utsiden, den vil jeg jo heller ha inn mot kroppen. Da bruker jeg heller en vanlig fleecejakke. Men som løpejakke når det er kaldt ruskevær: Jatakk!

Den har blitt testet på noen korte turer i kuldegrader, og har absolutt bestått testen. Den føles ikke klam, jeg synes faktisk den er like god å løpe med som den mye dyrere Gorejakka. Den er lett og ledig (og ganske stor i størrelsen - jeg bruker vanligvis S men denne er XS og føles romslig og god). Det aller beste er en svær lomme bak på ryggen der du kan ha mobil, kvikklunsj, votter, ja omtrent iPad og sitteunderlag. Et stort pluss!

Og så er den fin... Enkel og svart, helt etter min smak.

 

Wearing the inside out:

Det var forresten julaften for flere i familien: Derek fikk det store ansvaret å teste ut et refleksbånd med ledlys. Vi er helt avhengige av å ha lys på ham nå som det er mørkt og han løper fritt i skogen langs Lysakerelven. Han har et halsbånd med lys fra før, men dette er temmelig mye kraftigere... Det ser litt ut som om vi har pyntet ham med juletrebelysning, ok, men vi ser ham i hvert fall! Jeg har valgt å feste båndet på ryggen på selen hans i stedenfor rundt halsen, det fungerer veldig fint. Båndet har flere borrelåser som gjør at man kan feste det på det meste (sykkelramme, ryggsekk...)

Og så hårstrikker, da. Her har jeg måttet slåss med jentene om å få teste Hairbees. Disse er ganske originale - de ser litt ut som sløyfebånd, og har løs elastikk. Likevel sitter de godt i håret, og ser dessuten veldig morsomme ut. Fin adventskalendergave til små og store frøkner!

Det var ting & tang & stæsj. Løping? Det har vært en dårlig uke. Mye jobb, og en stadig tilbakevendende forkjølelse. Men på onsdag har jeg siste forelesning dette semesteret, og selv om jeg må skrive tre postdoc-søknader og helst to artikler på et par uker (!) har jeg godt håp om at mer fleksible dager gir større muligheter for løping.

November 2013

Jeg har gått igjennom november-blogginnleggene mine fra 2009 og fram til nå.

I 2009 var det fryd og gammen. Jeg fikk eget treningsprogram fra Siri, jeg kjøpte min første Garmin, og jeg hadde ennå ikke pådratt meg noen skade. Kvaliteten på blogginnleggene holdt meg heller ikke søvnløs, tyder dette på.

I 2010, derimot, hadde jeg min første beinhinnebetennelse. Og løp langturer som aldri før likevel. Langturgalskap og turer til Ullevålseter den ene dagen, rulleski og ibux den neste. Det var den gang jeg var uerfaren og dum... og veldig motivert!

Bygdøy-Ullevålseter-Bygdøy med tretthetsreaksjon i leggen

I 2011 hadde jeg beinhinnebetennelse og for å døyve løpesavnet kjøpte jeg minimalistiske sko...

Og i 2012 hadde jeg beinhinnebetennelse og kjøpte en ellipsemaskin i desperasjon.

November 2013: Jeg har ikke beinhinnebetennelse! Ikke i nærheten engang! Jeg er i god form til meg å være, og jeg har en hel vinter foran meg som ikke trenger å kastes bort på ellipsemaskin, sykkel og ski (!). Det skal subbes og kosejogges. Jeg har kommet meg inn i en god rytme de siste ukene, med ca. tre turer og 30 km i uka. Noen turer alene med musikk på ører, noen turer med selskap. I det siste har den fine hunden min også fått bli med på joggetur. Han er for liten til å jogge noe særlig i bånd, men når vi løper langs elven springer han fritt ved siden av og det er hyggelig for oss begge.

Men denne helgen jogget vi ikke - det var mer snø enn forventet på hytta, så på oss tobente ble det stabbing i nysnø mens den firbente løp som en gal. For en energi.

Lisensskandalen

For en del måneder siden gikk det en debatt rundt Norges Friidrettsforbunds beslutning om å kreve inn en lisens for deltakelse på mosjonsløp, slik det gjøres for bl.a. syklister og triatleter. Deretter roet det seg ned, før Frode Klevstul kom med dette blogginnlegget. Sentrumsløpet krever nå 40 kr i engangslisens for å delta. 390,- er den nye prisen, hvis man melder seg på nå. Var det ikke dyrt nok fra før? Nesten 8000 løp Sentrumsløpet i fjor - enda flere meldte seg på. Det er snakk om mye penger! Faktisk flere hundre tusen kroner bare i lisensavgift. Betalt av glade mosjonister som løper for stemningen, fellesskapet, medalje og kanskje pers.

Sånn jeg ser det, er det essentielle i debatten at deltakere på mosjonsløp blir pålagt en ekstraskatt det ikke er klart hvem skal tjene på (annet enn NFIF selv), og de blir tvunget til å melde seg inn i et idrettslag tilknyttet NFIF dersom de ikke ønsker å betale store summer i engangslisenser. At det er et behov for å bedre arrangementssystemene er bare vås, de eksisterende systemene fungerer stort sett utmerket allerede. At vi trenger bedre forsikringer er heller ikke et overbevisende argument - det er tross alt løping vi snakker om her. Og terminlister? Det finner vi allerede på kondis.no!

For meg er det uaktuelt å melde meg inn i et idrettslag tilknyttet NFIF for å kunne løse årslisens på 375 kr. For det første blir det dyrt, medlemskap koster flere hundre kroner. Dessuten har jeg verken lyst eller behov. Jeg har nok med mine løpevenner, trenger jeg noe mer organisert har jeg Treningscamp - fullstendig gratis og garantert fritt for arroganse.


For saken toppet seg da kondis.no skrev om saken, og etter påtrykk fra NFIF omredigerte artikkelen og fjernet lenken til Klevstuls bloggartikkel (se her).

Les flere debattinnlegg her:

http://hverdagsmosjonist.blogspot.no/2013/10/er-dette-greit-nfif.html

http://beintfram.wordpress.com/2013/10/28/lisensskandalen-til-norges-friidrettsforbund/

 Jeg har ikke lyst til å boikotte alle løp som organiseres av lag tilknyttet av NFIF - jeg har lyst til å være med på det som skjer! Men denne ekstraskatten som så arrogant tres nedover hodet på arrangørene, synes jeg vi samlet bør protestere mot. Mitt beste virkemiddel ser foreløpig ut til å være å boikotte løpene - men også å rope høyt om det! Kom igjen folkens, skriv blogginnlegg og kommentarer om at dette er uakseptabelt! F.eks. her: http://www.kondis.no/nfif-med-svar-paa-lisenskritikken.5328741-127676.html

Hytteplanmila 2013

Jeg var fullstendig ødelagt etter Fredrikstadmarka rundt forrige søndag. Så ille har det sjeldent vært! Resten av kvelden lå jeg bare rett ut, og også dagen etter slet jeg med å bevege meg rundt, gå trapper... Følte meg som en zombie, fullstendig tappet for krefter. Så begynte jeg å få vondt i halsen, og kjente meg småsyk og hanglete. Det hadde kanskje noe å gjøre med en slitsom og stressende uke på jobb, jeg vet ikke. Men fredag kveld følte jeg meg i hvert fall ganske elendig og tvilte på om jeg orket å stille på Hytteplanmila, om så bare for å jogge rolig.

Det er vel ikke nødvendig å introdusere Hytteplanmila nærmere - løpet er sagnomsust for sin lette løype og gode stemning. Da jeg løp der i 2011 hadde jeg min beste løpsopplevelse noensinne, da jeg kom meg under 50 min sammen med Hanne. Jeg antok at det var helt umulig å nærme meg den tiden i år, siden jeg ikke har løpt intervaller siden i sommer (og knapt løpt i det hele tatt). Så da passet det i grunnen å være litt hanglete og ha en god unnskyldning til å  ikke forsøke å løpe raskt i det hele tatt. Etter en god natts søvn følte jeg meg bedre på lørdag, og ble med naboene til Hole.

Selv om det var rekordpåmelding, gikk det helt glatt å få startnummer, t-skjorte og sokker. Veldig deilig med den store hallen der man kan sitte mens man venter. Masse kjente. Tilslutt skrellet jeg av meg ytterklærne og gikk ut i kulda med løpeskjørt. Antagelig for siste gang i år!

Ingrid og broren hennes plasserte seg ved 40-ballongen, mens Silje (nabo) og jeg holdt oss til 55-ballongen. Men da startskuddet gikk, løp jeg relativt raskt og hadde god margin til ballongen bak.

Foto: Arild Brådalen

Lånt fra ringsport.no

Jeg syntes å huske at bortsett fra den første kilometeren, var det ganske tungt i begynnelsen. Merkelig, i går var det blitt mye flatere. Det gikk jo veldig greit forbi den bondegården og ned mot sletta. Og da er det jo flatt og rett som ingenting. Det var kaldt, men ikke ubehagelig. Beina føltes uvanlig lette. Vakker høst. De fleste løp har jeg nok med å se på underlaget foran meg og drømme om å legge meg ned, men noen få ganger blir jeg komisk euforisk og eksistensialistisk. Sånn ble jeg i går. Det var liksom menneskenes godhet og Markens grøde og Jørgen Moe og Åsaskipet og liv og død og gud vet hva jeg rakk å filosofere over der vi pustet og peste bortover langs sykkelstien. Jeg hadde startet rundt 5.15 i snittid, det gikk sakte men sikkert nedover. Jeg gadd ikke å stoppe ved drikkestasjonen, det var bare å fortsette og holde rytmen. Jeg begynte etter hvert å lure på hvordan jeg kunne være så lett i beina. Jeg tenkte tilbake på Fredrikstadmarka rundt, der jeg etter hvert slet med å løpe i nedoverbakke og bare klarte å sjangle oppover. Greit at jeg skulle ta det pent, men jeg må da i hvert fall gi såpass at jeg har lyst til å bli påkjørt av en syklist! Laaaangt fra den følelsen - beina gikk som duracelltrommestikker. Nå var det kanskje ikke så rart at jeg skulle få negativ splitt når jeg startet med 55-ballongen - men likevel. Jeg så 50-ballongen foran meg - den virket ganske nær, men langt nok unna til at jeg ikke orket å prøve å innhente den. Konkurranseinnstinktet var liksom ikke helt på plass. Men jeg nøt å løpe forbi folk de siste kilometerne - og jeg løp forbi så mange! Det føltes helt fantastisk.

Ingrid hater, men løper styggfort (www.ringsport.no)

Og så kom vi til den siste kneika, da. Jeg husket den som bratt, men kort. Nå var den faktisk ganske lang. 200 meter! Jeg prøvde å holde farten, men det var tungt... Så plutselig hørte jeg noen heie på meg, aner ikke hvem det var, men det fikk meg i hvert fall til å ta i litt ekstra og løpe forbi en jente rett før mål.

Ah, deilig. Jørgen Moe rundt halsen og rent vann. Jeg kom inn på 51.31. Jeg er helt sikker på at jeg kunne løpt endel raskere, så det var litt irriterende at jeg var så defensiv fra start - men på en annen side var det godt å få en bra løpsopplevelse også.

Silje kom inn like etter, og så gikk vi for å finne de andre kjappingene som hadde løpt ti minutter fortere enn oss. Boller og kaffe smakte helt fortreffelig. Masse glade mennesker inne i hallen, her et lite utvalg (tyvlånt fra Adelheids blogg):

Med Adelheid, Silja, Jeanett og Marit (foto: Adelheid)

Og så må jeg jo vise et bilde av de fine sokkene mine fra Løpeskjørt.no (men kjøpt og betalt, så det er sagt):

Run now, wine later

Og sånn ble det: Løpet ble feiret på bankett med verdens beste nabovenninner.

Sesongen er over - men jeg føler egentlig at det er nå den starter. Jeg bør vel egentlig ta en hviledag i dag, men mest av alt har jeg lyst til å snøre på skoene og nyte den fine høstsøndagen.

Fredrikstadmarka rundt 2013

Kan det virkelig være min fjerde Fredrikstadmarka rundt-rapport på fire år? Arrangørenes lister sier så. Jeg husker at det var sol og varmt det første året; deretter regnet det og jeg tryna og krampegråt fordi ingen spurte  hvordan det gikk; i fjor var det kaldt og jeg løp over all forventning. I år var det meldt strålende vær og selv om formen min umulig kunne være på topp gledet jeg meg til å være med.

Adelheid kom med toget fra Oslo, i tillegg kjente jeg Hanne Gro, Stian, Ingvild og selvsagt Torfinn og Régis. Pål-Helge var skadet, men kom for å heie. Det krydde av folk på FiF-huset - siden været var så eksepsjonelt godt ble det rekorddeltagelse. Detvar bare å skrelle av seg klær, jeg løp med skjørt og t-skjorte. Og det ble varmt. Helt utrolig, i midten av oktober.

Foto: fredrikstadif.no

Jeg startet veldig optimistisk. Fløy avgårde i begynnelsen av 1.50-puljen. Det føltes veldig greit - et par kilometer. Så kjente jeg at pulsen var høy og at jeg absolutt, absolutt ikke måtte brenne opp kruttet for tidlig. Jeg hadde finlest tidligere rapporter og visste at det verste kom mellom 9 og 14 km. Så jeg lot Torfinn, Régis og Hanne Gro løpe forbi mens jeg holdt meg kontrollert rundt 5.50 i snittid. En stund. Så kom terrenget, oppoverbakkene. Det tok ikke så lang tid før jeg skjønte at det kom til å bli en tung dag. Men bare kom deg til Skihytta, 14 km, det klarer du, deretter er det bare å cruise nedoverbakke til mål...

Régis og Hanne Gro (foto: fredrikstadif.no)

Torfinn (foto: fredrikstadif.no)

Og på en eller annen måte kom jeg meg til Skihytta. Jeg gikk i alle oppoverbakkene, pulsen var helt ute å kjøre og jeg slet, men med en gang det kom et flatere parti gikk det bedre. Jeg løp forbi fotballgutter og menn med større armmuskler enn løpeferdigheter. Det føles alltid like godt. Dessuten kommer kilometermarkeringene for tidlig på Fredrikstadmarka rundt, i motsetning til de fleste andre løp. Hjelper også litt på moralen...

Skihytta. 6 km igjen, 1 t 28 min. Æsj... jeg har bare ikke krefter til å komme meg under 2 timer, det er umulig. Har jeg i det hele tatt krefter til å komme meg i mål? Cruise nedoverbakke, hva tenkte jeg på? Selv om underlaget er lett og det vitterlig går nedover, er beina tunge, tunge. Noen syklister kjører raskt forbi, og jeg tar meg i å ønske at de hadde kjørt på meg, så kunne jeg lagt meg ned og ventet på båre og myk sykehusseng... Jeg ikke bare går i oppoverbakkene, jeg sjangler. Det er så vanvittig tungt.

Men som alltid kommer man seg i mål. Og som alltid er det utrolig deilig etterpå, og det gjør absolutt ingen ting at jeg brukte nesten ti minutter mer enn i fjor. 2.02 er da helt fint. Det er tungt, og langt!

Arrangementet gikk prikkfritt for seg. 200 kr og man får alt man trenger - garderobe, toalett så godt som uten kø, smilende funksjonærer, startpuljer, presis start, merkede løyper, tre drikkestasjoner, drikkestasjon rett ved mål, rent vann, fin nål, og ikke minst korrekt tid umiddelbart etter målgang. Sånn skal det gjøres - takk!

Foto: Adelheid

Høst

Det er så utrolig flott akkurat nå. Masse farger overalt, stort sett fint høstvær, ikke for varmt.

Det blir fortsatt mest gåturer med hund, men jeg har fått til et par joggeturer i uka siden halvmaraton. Selv om det gikk overraskende bra da, er det ikke til å stikke under en (ja, frøken Helvig!) stol at formen har vært bedre. Jeg blir skikkelig sliten etter en mil, støl og stiv og tung i beina. Fordelen er at endorfinene er desto kraftigere. Det føles godt å være litt i gang igjen, jeg har savnet følelsen etter en god joggetur. Og jeg har savnet å jogge med bl.a. Siri og Tone, som jeg har løpet med den siste uka.

Søndag blir det også sosialt. Da står Fredrikstadmarka rundt på planen. Torfinn og jeg skal faktisk delta for fjerde år på rad - neste år blir det premie! Fredrikstadmarka rundt er alltid koselig, og i år er det meldt knallvær. Men det kommer til å bli hardt. 20 km er langt for meg nå, og det er ikke de letteste kilometerne heller. Strategien får være å ta det som et koseløp, gå rolig ut, ikke få for høy puls og heller spare litt krefter til nedoverbakkene på grusvei etter Skihytta. Adelheid kommer, og kanskje flere også. Jeg gleder meg faktisk veldig! Null press, ingen tid å slå, bare for gøy.

Uka etter har jeg meldt meg på Hytteplanmila. Det blir kanskje ikke fullt så gøy. Jeg er absolutt ikke i noe perseform, og på akkurat det løpet der innbiller jeg meg at det blir litt vanskeligere å glemme at man har startnummer på brystet. Men det får bare gå som det går, jeg har lyst til å være med på moroa!

Til deg som måtte lure på hvorfor jeg ikke logger kilometer og kart lenger: Jeg har faktisk lagt bort klokka! Antagelig fått et hardt slag mot hodet. Men det går helt fint. Roter den kanskje fram før søndag... Men ellers skal den få samle støv en stund til.

Oslo Maraton 2013

Rekk opp hånda den som tror jeg klarte å ta Oslo halv som en rolig joggetur!

 Intensjonene før start var de beste. Jeg skulle bare kose meg og nyte stemningen og det flotte været. Kanskje finne Hanne Gro med 2.15-ballongen? Løpe uten klokke? Eller kanskje holde meg rundt 6 minutter per km? I alle fall, ikke noe ambisiøst opplegg. Jeg har jo bare løpt 11 km tilsammen de siste 5 ukene.

Før start fikk jeg utdelt løpsdrakt av Tone. Hun har nemlig laget noen flotte t-skjorter til oss heldige Løpeskjørt.no-ambassadører. I tillegg fikk jeg et fantastisk glitterskjørt som jeg antok kom til å lyse opp langs løypa. Det var jo fest! Skjørtene fins i mange fine farger, jeg gikk for den lyseblå varianten. Det har ikke shorts under som de vanlige løpeskjørtene, så jeg brukte i steden en egen undershorts - og det fungerte brillefint. Det kjentes akkurat som om shortsen var påsydd. Den var myk og god og jeg fikk ingen gnagsår på lårene. Skjørtet var dessuten ekstremt lett, jeg kjente ikke at jeg hadde det på meg i det hele tatt. Men det vakte oppsikt! Kommentarer hele veien, veldig artig. Jeg ble til og med intervjuet rett etter målgang, på storskjermen, og har en liten mistanke om at det hadde med skjørtet å gjøre...

Men nok om klær. Jeg vurderte altså 2.15-ballongen. Nei, vent, det blir litt for sakte. 2-ballongen! Jeg løp jo tross alt på 1.53 ifjor. Under to timer burde jeg klare. Så jeg stiller meg sammen med gjengen som skal sub-2. Står der i tre minutter, mens jeg sender lengselsfulle blikk mot 1.55-ballongen. Bedre plass der... Og sånn blir det, jeg starter med 1.55-gjengen.

Det føles helt riktig. Lett å løpe oppover mot Skøyen og tilbake langs fjorden. Bortsett fra at det er trangt, fryktelig trangt. Og når man følger en ballong, kommer virkelig instinktene fram. Det føltes som å gå ombord på et Ryan Air-fly uten setereservasjon. Folk reduseres til dyr. Albuer og skuldre. Ikke at jeg var så mye bedre, sikkert - man må jo bare gjøre det beste ut av det og komme seg fram på en eller annen måte. Men det var slitsomt og ubehagelig.

Så kom vi til passering ved Rådhusplassen. Derfra ble det bedre plass i løypa - men beina begynte samtidig å kjennes tyngre. Uh-oh. For optimistisk. Jeg hadde ikke tenkt å stille til start, og så går jeg for 1.55-ballongen? Astrid... Argh. Det er tungt og langt ut til vending langs havna. Heldigvis mindre vind enn i fjor, men lite gøy likevel. Men det hjelper med pepping langs løypa. I Kvadraturet heiet en mann veldig entusiastisk på meg - jeg var så konsentrert om svingen at jeg ikke fikk snudd meg før det var for sent, jeg vet ikke hvem du var, men takk! Den heiinga fikk meg til å holde farten oppe en god stund. Ved operaen sto Anna, alltid like flink til å oppmuntre. Musikk langs løypa hjalp også, både klassisk konsert, musikkorps og rock hjalp på humøret.

 1.55-ballongen hadde fløyet for lengst, og jeg konsentrerte meg nå om å holde meg under 2 timer. Det burde gå greit, tenkte jeg. Siden jeg ikke har brukt klokka på nærmere to måneder, hadde jeg ikke giddet å sjekke hvilke tall som ble vist på skjermen. Snakk om å være nonchalant! Ikke før ved 18 km innså jeg at jeg hadde snittfarten foran øynene mine hele tiden. Jeg fokuserte bare på kilometertidene og regnet helt grovt i hodet. Kilometertidene ble dårligere og dårligere... Ved bussterminalen gikk jeg faktisk noen skritt i oppoverbakken. Og så ble jeg helt satt ut av den lange stigningen opp mot den Botaniske hagen... Slak stigning, ok, men når beina er stive er det tungt! Heldigvis traff jeg på Siw-Mette der, hun hadde fått problemer med ryggen og tok det med ro. Det hjalp veldig å skravle med henne og få tankene over på noe annet. Og etter litt nedoverbakke føltes ting litt lettere. Til jeg altså oppdaget at jeg hadde snittiden på skjermen, og at den viste 5.42. 5.42! Så vidt jeg vet må man ha 5.41 for å komme under 2 timer. Og løypa er gjerne litt lenger enn klokka beregner.... Så dette kom ikke til å gå. Akkurat ikke, liksom. Argh, argh, argh. Snakk om å disponere løpet dårlig. Og hva skjedde med attityden? Slite seg ut for å komme inn til 2.00.23, det ville jo bare være mislykket på alle måter. Æsj.

Men så kom Karl Johan. Mange har klaget over dårlig heiing blant publikum, men jeg syntes ikke det var så galt. Langs Karl Johan var det skikkelig god stemning. Og jeg vet ikke om det var skjørtet som gjorde det, men jeg fikk så mange "Kom igjen, Astrid", "Astrid, Astrid!" at jeg følte meg som Petter Northug. Kjempgøy. Ved Nationaltheatret sto Janicke (tror jeg? Med lue?). Den siste bakken opp ved Stortinget var fæl som vanlig. Jeg ser på klokka, er sikker på at jeg ikke klarer det. Men gir likevel alt jeg har. Og nedover oppløpet skjønner jeg at det kanskje kan gå likevel...? Og klokker inn på 1.59.40. Lykke! Dere som har fulgt min lange kamp mot 2-tallet skjønner sikkert hvor mye det betyr at jeg nå kommer meg inn på den riktige siden selv uten å ha trent noe særlig. En fantastisk følelse!

Etterløpslykke! Her med Kåre, medarrangør på SRM og Treningscamper.
Foto: Lise Marit Kalstad

Det var et flott arrangement. Masse glade mennesker overalt. Men perfekt var det ikke. For det første ble starten veldig forsinket. Det var ganske håpløst å skulle komme seg over i startområdet fra bagasjeinnleveringen ved å måtte krysse oppløpet for de som fullførte maraton. Dessuten var det fullstendig kaos ved bagasjeutleveringen etter målgang. Når man skal ta i mot så mange bager, må man ha et bedre system. Det der var rett og slett for dårlig. Folk betaler i dyre dommer for å være med, og da forventer man at ting fungerer. Det ser dessuten ut til å være mye rot med tidene, og det er også ganske dårlig.

Men det endrer ikke på det viktigste - at det var fantastisk at så mange deltok på løpsfesten! Jeg gleder meg til neste år!

Hva skjer?

Masse! Masse annet enn løping. Først og fremst har jeg disputert. Omsider. Den sveitsiske professoren viste seg å være riktig så hyggelig og ikke på langt nær så skummel som fryktet. Jeg skal ikke påstå at jeg briljerte verbalt, alle som kjenner meg vet at det er en umulighet, men jeg kom meg i hvert fall gjennom med æren noenlunde i behold. Og det ble en utrolig hyggelig dag! For første gang i mitt liv fikk jeg blomster på døren (verdt å skrive en doktoravhandling bare for det, egentlig), og jeg fikk en gammel flaske portvin med en fantastisk stilton-ost. Og masse annet fint. Alt dette for å ha jogget i arbeidstiden på skattebetalernes regning, ikke verst!

Bortsett fra de siste ukene, da. Jeg gjorde vel bot for all joggingen den siste perioden før disputas. Jeg har aldri vært så sliten før, og overskudd til løping var fullstendig fraværende. 10 dager etter disputasen har ikke overskuddet kommet helt tilbake - jeg har hatt mye undervisning og annet å ta igjen. Så løpssesongen er på en måte spolert - og på en annen måte ikke.

Jeg har tenkt mye på om jeg skal stille til start på lørdag. Egentlig har jeg vel mest lyst til å la være. Men så er det dette prinsippet jeg har, om å ikke ta ting så høytidelig. Samme om jeg bruker 1 time og 50 minutter eller 2 timer og 15 minutter, vel! Så det blir nok til at jeg stiller til start - og tar det som en rolig joggetur.

Utover det skal jeg bare starte helt fra begynnelsen igjen. Ta rolige, korte turer og for en gangs skyld satse på en god treningsperiode høst/vinter. Hvert år går jeg skadet ut av høstsesongen - det kommer ikke til å skje i år! Og det lover godt for Fredrikstadløpet i april 2014...

Inntil da skal alt bare være gøy. Håper vi sees på festen lørdag formiddag!

Antrekket for ti dager siden - nytt løpeskjørt! Jeg har siklet på Sparkle Hearts lenge og ble overlykkelig da jeg fikk det tilsendt fra Tone. Når man ikke orker å løpe, passer det ypperlig til småsko på tur med hunden...

...men ikke på tur med hunden denne uka! Nå har jeg vært tålmodig og unnet dere pent vær i hundre dager i strekk - så nå håper jeg dere unner meg litt høstvær også. Å gå på tur i skogen i øspøs regn med en energisk hund er rett og slett helt fantastisk. 

That's it, Mister McMillan

Lite ante vi vel om at våre veier skulle skilles så tidlig - i hvert fall for denne gang. Lite ante vi om at først denne karen skulle distrahere meg:

Og at jeg deretter skulle være nødt til å gi avkall på både sjelefred og de siste restene av energi pga. en sveitsisk og en belgisk professor, som begge kommer til Norge for å stille meg offentlig til veggs.

Så kjære McMillan, selv om du er aldri så kjekk og flink, må jeg bokstavelig talt legge deg på hylla akkurat nå. Men jeg regner med at programmet ditt fungerer akkurat like bra når jeg skal gjøre en knallstart på 2014-sesongen i Fredrikstad i april!

Før den tid blir det subb og lapskaus. 

Skyggeluer!

Neida, jeg sier selvfølgelig caps som alle andre. Jeg får bare kjeft av faren min hver gang jeg sier det, så vi får ta den offisielle versjonen i tittelen.

Det satt langt inne å bruke caps for første gang, i 2010 skjedde vel det. Noe så erkeamerikansk, og erkesporty. Ikke meg i det hele tatt! Men jeg la jo merke til at seriøse, erfarne joggere som Ingalill sverget til hatt i både sol og regn - og sånn har det blitt med meg også.

Jeg har stort sett bare brukt en hvit Stockholm maraton-caps jeg fikk av Siri i 2010. Den er morsom, men ikke spesielt funksjonell (eller fin). Så det passet veldig bra da jeg fikk to capser for testing fra løpeskjørt.no. De ble med meg til Sør-Frankrike i juli - der er skyggelue rett og slett en nødvendighet, og de ble brukt på hver eneste tur.

F.v. Race Day Cap, Stockholm maraton og Goodbye Girl Ponytail Running Cap.

Stockholm maraton: Beklager, men denne holder ikke mål for en seriøs capsløper. Skyggen er kort og flat, stoffet er tettvevd... og så ser den kjedelig ut. Sikkert fin å ha hvis man har løpt Stockholm maraton, da! Men det har jo ikke jeg. Den har holdt i tre år, så kvaliteten er god, og den var sikkert ikke så dyr. Duger på skjulte stier i Nordmarka - ikke langs strandpromenaden i Cannes!

Race Day Cap: Det gjør derimot denne. Den fineste capsen av de tre, etter min smak! Koksgrå og enkel. Stoffet er veldig tynt og luftig; skyggen er lang og godt buet slik at man ser godt framover men samtidig blir beskyttet mot sol fra sidene. Selv om den er tynn føltes den litt varm på de aller heteste dagene - kanskje på grunn av den mørke fargen. Capsen er super, men jeg reagerte på én ting - borrelåsen bak. Det er flott å kunne stramme inn, men jeg klarte aldri å tre enden inn i hullet. Men det var kanskje ikke meningen heller?

Goodbye Girl Ponytail Running Cap:  Denne capsen satt fantastisk godt på hodet. Ingen borrelås for å justere vidden, men det trengtes ikke heller. Den er utrolig lett og luftig. Ikke nødvendig å ha hestehale for å bruke denne - jeg synes egentlig det er mest behagelig å ha den utenpå hestehalen uansett. Undersiden av skyggen er svart, og det er behagelig på lyse dager. Min favoritt!
 

Goodbye Girl Ponytail Running cap

Race Day Cap (foto: Heming Leira)

Disse luene, og flere til, finner du her!

Og Stockolm maraton-capsen har fått en ny, halvfornøyd eier:

Har jeg løpt noe siden sist? Neeeeeeei....

Trening uke 31

Jeg kan gjøre dette blogginnlegget ganske enkelt. Jeg kan kopiere forrige innlegg, og så bare skrive alt motsatt. Det har vært en skikkelig mislykket treningsuke, på alle måter. For det første ble det bare to økter. TO? Det har ikke skjedd siden mars. Her presser jeg meg til å løpe i 35 grader i Sør-Frankrike, og så rakner alt hjemme med mulighet for å løpe i regn og alt.

Men det er egentlig en hyggelig grunn til at treningsuka ble så dårlig. Vi fikk oss nemlig en hund. Det gikk kort tid fra beslutningen ble tatt til hunden kom hjem i hus - og da er det mange tanker som skal tenkes, og det skjer helst på natten. I tillegg var det mye spenning rundt innstillingen til avhandlingen min (den ble godkjent! Yay!). Når hunden omsider kom i hus var jeg mentalt og fysisk utslitt, og lå søvnløs mens den fornøyd breiet seg på sengen vår og vi ga opp å få den ned i kurven etter sånn ca. 3 sekunder.

Den er helt skjønn, altså. En flott engelsk springer spaniel på et halvt år. Planen er selvfølgelig å gjøre den til en fin løpekamerat når den blir eldre. Enn så lenge får den bare lov til å hoppe etter sommerfugler og springe i sitt eget tempo.

Tilbake til treningen: Med bare noen få timer søvn per natt og en halvveis eksistensiell krise, er det tungt å komme seg ut for å løpe. Og når man først gjør det, går det trått. Torsdag sto intervaller på planen -  4-5 1600-metere i 5-tempo. Det var så utrolig tungt. For det første orket jeg bare 4, og jeg kom meg ikke helt ned på 5 blank heller. Middagen lå tungt i magen og jeg ville bare kaste opp.

Lørdagens rolige jogg ble det aldri noe av, og det fristet å kutte søndagens langtur også. Heldigvis tok Siri initiativ til en langtur fra Sognsvann. Å løpe der oppe sammen med henne og Ingrid er så langt fra programmet (lavpuls) som det går an å komme, men når uka likevel var så mislykket kunne det ikke bli så mye verre - like greit å gjøre noe sosialt ut av det. Og det var hyggelig - men vanvittig tungt. I alle bakkene ble jeg hengende langt bak de to lettbente sprekingene, mens leggene ble mer og mer fylt av melkesyre. Det gikk, men jeg var segneferdig etterpå. 16,5 km i 6.15-tempo. Ok, det var kupert, men likevel.

Jeg gleder meg ikke  til denne ukas intervalløkt - men litt søvn og ro i sjelen kan forhåpentligvis gjøre underverker. Fordelen med valp er i hvert fall at det blir mye kos og avslapning!

Trening uke 30

Jeg begynner å få en fin flyt i treningen nå. Kilometerantallet kryper langsomt opp fra 40 til 50 km i uka - samtidig som det føles som jeg nesten ikke trener (?). Har hjulpet godt å ha både barnefri og gjemmekontor samtidig... Spørs om det blir like mye overskudd til trening framover, men nå har jeg i hvert fall lagt et godt grunnlag.

Første økt forrige uke var intervaller på NIHs bane ved Sognsvann på tirsdag, sammen med Adelheid og Ingrid. Vi kjørte hvert vårt løp, men det ble sosialt likevel, der vi spant rundt og rundt, kilometer etter kilometer. På planen min sto det 6x1200 m i 4.50-fart med 600 m jogg mellom hvert intervall, og noen spurter til slutt. Jeg kjente allerede under oppvarmingen at det kom til å bli en bra økt. Jeg hadde på meg mine nye, lekre Feather-sko, og kombinasjonen superlettvektere og tartan er virkelig uslåelig. Selv i den stekende heten kjente jeg at dette var en god dag.

Nye gullsko

Og sånn ble det. Intervall etter intervall gikk unna, uten at pulsen ble skikkelig høy. Først på tredje 1200-meter kom jeg over 180 (vanligvis ligger jeg på 186-188 på intervaller). Nå var jo løypa flat, da. Å løpe på bane er virkelig noe av det deiligste jeg har gjort. Skal gjentas! Jeg begynte etter hvert å bli litt lei av de lange joggepausene - 400 meter burde da holde? Fordelen er at det ble en skikkelig lang økt med forholdsvis høy puls hele veien. På siste intervall løp jeg i 4.41-tempo og fikk endelig ordentlig intervallpuls. Totalt 13 km inkludert oppvarming og nedjogging - følelsen etterpå var uslåelig! Det er vel første gang på 4 år jeg virkelig har likt en intervalløkt - det blir sikkert 4 år til neste gang, så jeg nyter oppturen så lenge den varer.

Bare et halvt døgn etterpå ble det en rolig morgenøkt med Adelheid. Vi møtes en gang i uka på Blindern og løper opp rundt Sognsvann i deilig skravletempo. Ti kilometer, middels lav puls.

I helgen var vi på Gaustablikk - Régis deltok på sin første triatlon, i Tuddal. Veldig artig å følge med på, siden de kom tilbake til skiftesonen flere ganger i løpet av konkurransen. Det var mer lavterskel enn jeg hadde trodd, og virket alt annet enn fraskrekkende (men ingen ting for meg, bare så det er sagt!). Komisk også - Régis satt for eksempel av gårde i full fart ut av skiftesonen med joggesko på beina og sykkelhjelm på hodet... For meg ble det bare en veldig rolig 40 minutters joggetur lørdag kveld.

Uka ble avsluttet med en langtur med Siri og Ingrid. Det sa seg selv at jeg ikke kom til å holde veldig lav puls sammen med dem - men herregud, noen ganger må det jo være lov å prioritere det sosiale. Det ble uansett en veldig rolig tur, ned til Bygdøy og tilbake via Smestad og Sørkedalsveien. 18 km i 6.30-tempo.

Alt fungerer, ingen ting gjør vondt. Måtte det fortsette sånn!

Langøyene rundt 2013

Jeg fikk bare med meg ett Øyakaruselløp i år - Langøyene rundt. Den vanlige runden er på 2,9 km, men siden gressletta på midten er forurenset, var årets løype noe endret og ca 3,1 km. Det sitter veldig langt inne for meg å løpe så kort, og den eneste måten jeg klarte å lure meg selv til å delta på, var ved å tenke at jeg skulle ta det med ro. Jogge gjennom! Beina var slitne etter intervallene to dager i forveien.

Det var nydelig vær og som vanlig god stemning før start blant de ca. 30 løpere og arrangørene som stilte opp. Vi løp runden sammen som en felles oppvarming først. Hjelp, jeg hadde glemt hvor teknisk vanskelig og kupert første del av løypa er! Jeg begynte å grue meg veldig, selv om jeg jo bare skulle jogge rolig...

Vi vet jo alle hvor lett det er, når startskuddet går og folk fyker avgårde som om de hadde Satan i hælene. Slapp av, det er jo bare meg. Og jeg har lyst til å bryte etter hundre meter... Dette er ikke gøy i det hele tatt. Beina er stive og pulsen skyhøy. Men konkurranse er konkurranse - selvfølgelig. Jeg kan ikke la de der få slippe. Jeg må holde hun der bak meg.

3 km er smertefullt, men heldigvis raskt overstått. Jeg henger meg på to damer. Noen hundre meter før mål er det en vond, bratt bakke, og der kommer jeg meg utrolig nok forbi dem. De skal ikke på noe vilkår få ta meg igjen. Et ukjent konkurranseinnstinkt slår til, og jeg løper så jeg blir blå inn mot mål. Det er faktisk første gang jeg må slenge meg ned på bakken som en siklende skiløper og bli liggende der flere minutter. Synd jeg ikke hadde på pulsbeltet - det var en gyllen anledning til å sjekke makspuls.

Foto: Frode Klevstul

Tredjeplass og 18.47. Det er ca. samme tid som i fjor, men siden løypa var litt lengre denne gang er jeg godt fornøyd. Etterpå var det vanvittig deilig å spise kveldsmat (inkludert i startavgiften - som er 0,- når du har egen SRM-brikke) og skravle med de andre deltagerne. Skulle veldig gjerne vært med på Gressholmen rundt på torsdag, dessverre passer det ikke. Neste sommer!

På båten hjem med Rolf, Kåre og Adelheid. Foto: Frode Klevstul

Fredag morgen jogget jeg med Adelheid fra Universitetet og opp rundt Sognsvann. Det var varmt, beina slitne og pulsen høy. I går var heldigvis kroppen lettere, og jeg fikk en nydelig langtur i Fredrikstadmarka. Løp maratonrunden og måtte fnise av alle de vonde minnene fra ifjor høst. Her begynte jeg nesten å gråte... Her klarte jeg bare å gå... På denne drikkestasjonen ville jeg be dem ringe Pappa så han kunne komme og hente meg... Formen var betydelig bedre i går. Jeg løp på pulsen og holdt meg rundt 75 %, det ble akkurat 7 min/km.

Sommerløping

Det er bare å innse det, jeg får null glede av å løpe i varmen. Det er ikke alltid jeg føler så stor glede underveis hjemme heller, men jeg klarer alltid å motivere meg ved å tenke på endorfinrusen og de deilige timene etterpå. Når det er varmt, blir jeg overmannet av en slapphet som selv ikke intervallendorfiner klarer å trenge igjennom. Resultatet er at jeg må stå opp klokken syv om morgenen og lide uten å få det minste igjen for det. Jeg gjør det likevel, fordi jeg har lovt meg selv å følge treningsprogrammet til punkt og prikke. Noen ganger lurer jeg på om jeg burde bli lagt inn for en alvorlig tvangslidelse... Samtidig vil jeg ikke bli kvitt den. Så deilig å komme hjem fra tre ukers ferie og ikke ha skulket unna!

Ikke bare varmen er et problem når man er på ferie, men også det å finne løyper på ukjente steder. Ofte er eneste alternativ en svingete vei med bilister som har drukket en flaske vin til lunsj og kjører i 130 i 70-sonen. Så klemmer man seg opp til gjerdene langs veien, da, og får nesten hjerteatakk når vakthunden på den andre siden får ferten av deg. Bjeffende, snerrende hunder som åpenbart ønsker å sette hoggtennene i skallen din og rive deg i filler har ødelagt humøret mitt på flere turer i sommer. Derfor ble jeg veldig glad da jeg så dette skiltet:

Régis og jeg skulle løpe langtur, og den eneste passende løypa i mils omkrets var en 1,1 km lang runde rundt et lite vann. 16 km skulle vil løpe, det ble over 14 runder, det. Saaakte skulle vi løpe også. Det er første gang i mitt liv jeg har løpt så sakte, faktisk. Snittempoet ble på 7.21. Det rareste var at det føltes ganske riktig for en rolig langtur! Og endelig, endelig holdt pulsen seg lav (selv om det var varmt): 153 slag i minuttet er ca. 75 % og det laveste jeg noen gang har hatt på langtur. Kan ikke annet enn å klappe meg selv på skulderen!

Resten av ferien handlet det bare om å holde ut. Jeg led meg gjennom endel 5 km-turer, klarte såvidt en fartslek-intervalløkt og en langtur til. Ikke noe treningsleir akkurat, men jeg gjennomførte i hvert fall.

Så var det rett hjem til nok en langtur. Endelig utholdelig temperatur, selv om det var varmt på fredag også. Jeg løp den vanlige runden bort til Bogstadvannet, opp til Østernvann, ned til Fossum og opp i retning Skytterkollen. Jeg tok det veldig med ro og gikk i de bratteste oppoverbakkene - skal det være lavpuls, så skal det være lavpuls. Men av en eller annen grunn fikk jeg så fryktelig vondt i høyre lårmuskel (foran) etter fem kilometer, og det ville ikke gi seg. Venstre lår ble også vondt etter hvert. Det var litt sånn maratonaktig, muskelen knøt seg hardt sammen hver gang jeg satte foten ned i bakken. Ethvert fornuftig menneske ville vel sluttet å løpe og tatt raskeste veien hjem, men der er jeg ikke helt ennå. Så jeg led meg gjennom 16,6 km og var tilnærmet invalid resten av dagen. Og dagen etterpå, skikkelig postmaratonstøl. Da passet det jo veldig bra at selveste Mærraølen skulle gå av stabelen. 7 km opp og ned, og jeg klarte knapt å kreke meg til start. Men det meste kan jo som kjent døyves av alkohol, så det gikk da på et vis. Særdeles hyggelig var det også!

Lårmusklene har vært ømme og vonde siden, men nå er det heldigvis bedre. Vet ikke helt hva det kommer av, men det er mulig at all svettingen i varmen de siste ukene har påvirket lagrene av salter og mineraler. Håper det var et engangstilfelle.

Jeg har fulgt programmet til McMillan noen uker nå. Foreløpig inntrykk? Jeg har økt antall kilometer per uke, men det føles motsatt. Jeg har aldri løpt så mye på lav puls som nå, og derfor kjennes totalbelastningen mindre. Det å løpe så rolig på langturene er behagelig, men gjør meg urolig. Hvordan skal jeg kunne løpe raskt på halvmaraton når jeg nesten bare trener på å jogge sakte? På den annen side ser det ut til at den ene høypulsøkta per uke blir hardere enn jeg har pleid å kjøre. I går løp jeg f.eks. 8 ganger 800 meter i terskeltempo (for meg ca. 5 min/km) med 200 meter jogg i mellom, pluss 3 raske 200-metere. Det var en bra økt. Neste uke skal jeg løpe 6 1200-metere i raskere tempo. Så får jeg håpe at McMillan vet hva han snakker om, og at én høypulsøkt per uke, og tre roligere økter, er det som skal til.

Løpeskjørt for småfrøkner

Løpeskjørt.no selger også skjørt til den yngre garde, og mine to håpefulle fikk i oppdrag fra skjørtesjef Tone å teste et hver. De fins i blått, grønn og to rosavarianter. Dessverre er største størrelse åtte år - men mine jenter på syv og ni bruker størrelse seks og åtte, så de er ikke spesielt små i størrelsen. I tillegg til skjørtene som vi fikk kjøpte jeg selv fine limegrønne t-skjorter til dem - med påskriftene 'Future Marathon Runner' og 'Catch me if you can'.

Testpanelet har gjort en iherdig jobb. Skjørtene har blitt brukt til

å stå på hender...

å klatre i lysstolper...

å slå hjul...

og til og med til å løpe!

Skjørtene har bestått testen, akkurat som mine egne. De har akt nedover svaberg, vasset i sjøen, blitt møkkete, blitt vasket, gått i tørketrommelen, og er fortsatt like fine. Dessuten er de kjempesøte. Ingen tvil om at dette blir sommerens favorittplagg!

Små og store løpeskjørt pakkes nå ned i kofferter og reiser til varmere strøk for en periode. Forhåpentligvis får jeg klørne i en datamaskin på et eller annet tidspunkt - men inntil da ønsker jeg alle en god sommer, med masse tid til både trening og avslapning!